Blir likestiling en viktig sak i valgkampen?

Det går mot valgkamp, og i de feministiske miljøene diskuteres det hvorvidt likestilling kommer til å bli en valgkampsak. De fleste feminister jeg møter sukker oppgitt, og heller mot at svaret er nei. Likestilling har aldri vært sexy, og i dag mangler vi i tillegg aktørene som setter det på dagsorden. Dette til tross for at vi nå kan gå en blåblå regjering i møte, som for første gang på tretti år vil gi oss et brutalt regimeskifte i likestillingspolitikken.

Likestillingens gjennomslag har vært betinget av en sterk og uavhengig kvinnebevegelse som har kjempet for kjønnsrettferdighet nedenfra. Og at kravene har blitt imøtegått av likestill­ingsorienterte politikere ovenfra. Systemet beskrives gjerne som statsfeminisme. Men hvilken rolle spiller egentlig kvinnebevegelsen i dag, og hvor er politikerengasjementet? Sannelig om jeg vet.

Vi bor tross i verdens mest likestilte land, må vite, og da kan vi neppe sutre

Kvinnebevegelsen har hatt en gradvis og drastisk nedgang i medlemstall. Det kan tolkes som en indikator på at vi ikke lenger har noe å kjempe for. En mer plausibel forklaring er at kvinneorganisasjonene mangler ressurser, og at kvinner ikke har tid til å engasjere seg fordi de nå skal være både mødre og fulltidsansatte i et samfunn som krever mye av både mødre og arbeidstakere. I tillegg kommer det faktum at organisasjonslivet totalt sett har tapt terreng.

I år feirer vi stemmerettsjubileum. Men samtidig som vi hyller våre foregangskvinner, bes kvinner som kjemper for likestilling i dag om å holde kjeft. Beskjeden vi ofte møter er at dersom vi ikke har annet å kjempe for en frihet fra skjønnhetstyranni og en og annen mer eller mindre «selvpåført voldtekt» som føyer seg inn «store konstruerte mørketall» om voldtekt, så burde vi heller rette blikket ut i verden, der «ekte» kvinneundertrykkelse finner sted.
Vi bor tross i verdens mest likestilte land, må vite, og da kan vi neppe sutre.

Men holder det at vi alle sitter i hver vår stue med knyttneven hevet og pc-en på fanget?

Hvis det er slike målestokker vi opererer med, kan vi bare legge ned hele innenrikspolitikken. Hvorfor snakke om kvaliteten på helsetilbudet her hjemme, når store deler av verden ikke har et helsetilbud i det hele tatt? Det er vel luksusproblemer alt i hop? Latterliggjøring og bagatellisering av dagens kvinnekamp sitter løst. Svært løst. Og forklaringen på hvorfor, er like gammel som kvinneundertrykkelsen selv. Likestilling handler om fordeling av makt, og motstanderne tar i bruk de urgamle knepene for å stoppe kjeften på kvinner som tar for mye plass med sine krav om rettferdighet og frihet. For meg er det faktum motivasjon nok i selv til å aldri holde kjeft.

På nett diskuterer kvinner og menn fra flere sjikt, og med ulike tilnærminger, fedrekvote, kvotering, barnehage, deltid og arbeidsliv så busta fyker. Engasjementet for politikkfeltet finnes altså i beste velgående og forplanter seg med jevne mellomrom ut i den offentlige debatten. Det er bra at internett har bidratt til en demokratisering av likesti­ll­ing­sdebatten der flere stemmer slipper til. Men holder det at vi alle sitter i hver vår stue med knyttneven hevet og pc-en på fanget?

I dag er kvinnebevegelsen ofte forstummende stille, og det ser ut til at feministenes rolle har avgrenset seg til individuelle forsøk på imøtegå de debattene som allerede pågår.

Min tolkning av landskapet er at kvinnefrigjøringskampen lider under et fragmentert engasjement. For om vi skal lære en ting av våre foregangskvinner må det være soleklart at organisering er den mest effektive veien til politisk gjennomslag. Men organisering har liksom gått av moten, og isteden lener vi oss på at en og annen journalistisk ildsjel eller skribent tar debattene for oss, og på vegne av oss alle. Det holder ikke.

Men også kvinnebevegelsen har en jobb å gjøre for å bli mer attraktiv, relevant og levende. Den burde romme mer nytenkning, større visjoner, nysgjerrighet og flere interessante debatter. Kvinnebevegelsen burde også ta tak i de sakene som kvinner i ulike samfunnslag er opptatt av, og komme med gode feministiske svar. I dag er kvinnebevegelsen ofte forstummende stille, og det ser ut til at feministenes rolle har avgrenset seg til individuelle forsøk på imøtegå de debattene som allerede pågår.

Mitt svar til de som sitter på gjerdet og lurer på om likestilling blir et tema i valgkampen, er derfor følgende: Det blir ikke mer moro enn vi lager selv! Så brett opp ermene, foren dere og gyv løs på likestillingsvalgkampen.

Teksten var på trykk i klassekampen mandag 24. april 2013

Bilde: feminisme på kvarteret, Hilde Kari, CC BY NC 2.0

Bilde: Allan Bachellier, CC BY NC SA 2.0