28/06/2013 av

“Ni hao ma?”

Av: Lixian Cheng

Etnisk norske menn har lært meg alt jeg trenger å vite om meg selv.

Som synlig minoritet i Norge er jeg vant til å ta imot det evige spørsmålet: «Hvor kommer du fra?» Overraskende ofte kommer spørsmålet direkte etter å ha hilst på en person for første gang. Da må jeg som regel telle til tre, svare så høflig som jeg kan, og håpe på at vi kan komme forbi temaet «bakgrunnen min» i minst noen minutter for å snakke om litt mer interessante ting: mulige utfall av stortingsvalget til høsten, hva jeg leser for tiden, hvor i byen man får tak i god sushi til rimelig pris…

Men vi flytter som regel ikke over til andre temaer, fordi samtalen pleier å henge seg opp i hvor-kommer-du-fra-fasen. Etter en slik spørsmålsrunde blir jeg ofte sittende igjen med en litt urolig følelse – at jeg som person på den ene siden er uforståelig komplisert, og på den andre siden totalt enkel. Komplisert fordi jeg er både kinesisk og kanadisk, og enkel fordi hele min person reduseres til enten min etniske- eller landbakgrunn, i min samtalepartners forsøk å forstå hvor jeg egentlig kommer fra. Bare så det er sagt: jeg er kineser fra Canada (Å, ikke Kina?), ja, det går an å være kinesisk uten å kunne snakke kinesisk (Hva mener du?), og vet du hva, det finnes en forskjell mellom etnisitet og nasjonalitet.

6383912905_45778e3110_z

Spørsmålsrunden vs. forelesningen

Spørsmålsrunden kan være litt kjedelig, men jeg greier som regel det da jeg selv er interessert, både faglig og personlig, i mangfolds- og identitetsspørsmål. Jeg er også den første til å tøyse med identiteten min, men helst med folk som jeg kjenner og føler meg komfortabel med (Det gjelder vanligvis ikke personer som jeg møtte for to sekunder siden). Jeg mener ikke at det er tabu å spørre om bakgrunnen til en person, men det handler om timing og å ha litt sosiale antenner. Kanskje lurt med en tommelfingerregel der vi venter til vi har snakket littegrann med en person, og bygget et hint av et tillitsforhold, før vi stiller det som, for noen, kan være nokså personlige spørsmål?

Det som er merkeligere enn spørsmålsrunden «Hvor kommer du fra?», er når den flyttes over til forelesningen «Der du kommer fra». Det som skjer her, er at fra å motta spørsmål om bakgrunnen min, blir jeg plutselig fortalt om identiteten min. Når jeg møter dette fenomenet, er det som regel i samtaler med etnisk norske menn.

Eksempelsamtale fra forrige helg:
Mannen: «Hvor kommer du fra?» (Merkbart at han ikke spurte om navnet mitt en gang.)
Meg: «Canada.»
Mannen: «Ikke Kina?»
Meg: «Errm, nei.»
Mannen: «Neimenn…» (han tenker i et øyeblikk) «Da er du inuit, du!»
(Eneste lyspunkt her er at han ikke brukte ordet «eskimo».)

Under samme helg ble jeg tatt i armen av en mann (som jeg aldri har møtt før), som utbrøt «Thailand. Thailand!» mens han stirret insisterende på meg. Jeg ble sunget til av en annen ukjent fyr en litt rar (og dessverre ustemt) versjon av nasjonalsangen «Oh Canada». På vei hjem spurte en mann meg «Ni hao ma?», og så litt skuffet ut da han ikke fikk respons. (Jeg kan fremdeles ikke kinesisk.)

3959760924_1cd090f6ab_z(1)

Hva er årsaken til at disse mennene føler seg legitimert til å fortelle meg om min bakgrunn? Jeg har en teori. Og det er at den retten som en del av majoritetsbefolkningen i Norge føler å ha i forhold til å vite hvor jeg kommer fra, kombineres med god gammeldags mannssjåvinisme. Helgefylla forsterker nok denne holdningen, selv om jeg selv aldri, uansett hvor beruset, har følt meg nødt til å ta noen i armen og anklage dem for å være norsk (Norsk!). Men jeg blir stadig overrasket over hvor mange ganger jeg blir møtt med skråsikre påstander om identiteten min, også utenfor konteksten fredagsfylla. Seinest på en fancy middagssamling av akademikere var det en mannlig professor som fortalte meg at jeg selv mente at jeg var kineser framfor alle de andre aspektene av identiteten min. (Jeg gikk den kvelden med følelsen av at min kinesiske etnisitet til og med kommer framfor min identitet som menneske).

«Jeg er bare normal!»

Interessant nok så møter jeg sjeldent personer fra majoritetsbefolkningen i Norge som deler den samme brennende interesse for egen identitet, som de tilsynelatende har for min. Psykolog Beverly Tatum, som i en årrekke har undervist om etniske relasjoner og identitetsutvikling i USA, diskuterer i sin tankevekkende bok Why Are All the Black Kids Sitting Together in the Cafeteria? hvordan den dominante gruppen i et samfunn ofte mangler et kritisk forhold til egen etnisitet. Når hun ber sine studenter å beskrive seg selv, legger hun merke til et oppsiktsvekkende mønster: de studentene med synlig minoritetsbakgrunn nevner som regel sin etniske bakgrunn, mens de hvite studentene sjeldent identifiserer seg selv som hvit. Hun observerer det samme fenomenet med andre kategorier: kvinner pleier å nevne at de er kvinner, mens menn vanligvis ikke trekker fram at de er menn. Studenter med jødisk bakgrunn nevner sin religiøse tilhørighet, mens protestantiske studenter ikke gjør det. En hvit student av Tatums oppsummerer mønsteret særdeles godt når hun svarer på spørsmålet om hva slags etnisk bakgrunn hun har: «Jeg er bare normal!», påstår hun.

Den manglende selvinnsikten blant medlemmer av dominante grupper i samfunnet fører til en mangel på bevissthet om de klare, men samtidig usynlige, fordelene som ens medlemskap i majoritetsgrupper tilbyr. Feminist og anti-rasist Peggy McIntosh lister opp flere konkrete eksempler på privilegier som hun får som hvit person, i sin klassiske artikkel «White privilege: Unpacking the Invisible Knapsack»:

1.    Hvis jeg vil, kan jeg sørge for å være i selskap med mennesker av min etniske gruppe mesteparten av tiden.
…
18.    Jeg kan banne, ha på meg brukte klær eller la være å svare på brev, uten at folk skylder disse valgene på den dårlige moralen, fattigdommen eller analfabetismen av min etniske gruppe.
…
21.    Jeg blir aldri bedt om å snakke på vegne av alle medlemmene i min etniske gruppe. (min oversettelse)

Listen fortsetter. McIntosh skriver i en amerikansk kontekst, men jeg mener at hennes refleksjoner om hvit privilegium gjelder like mye for Norge som det gjør for USA. De som allikevel vil spesifikt ha en skissering av effektene av hvit privilegium i en skandinavisk kontekst, kan se på Jonas Hassen Khemiris poengterte brev til den svenske justisministeren Beatrice Ask.

For å få rettet opp samfunnets skeivheter trengs det tiltak på det politiske nivået (her har Norge vært treigere med å ta tak i strukturelle problemer rundt etnisk likestilling enn kjønnslikestilling), men minst like viktig er innsatsen vår på bakkenivå – det vil si at du og jeg blir bevisste våre egne privilegier, og hvordan disse påvirker andre rundt oss. Det er bare når vi kommer fram til en slik bevissthet at vi kan ta de første skrittene mot endring.

Kampen fortsetter

Som heterofil har jeg visse privilegier i et heteronormativt samfunn som det norske. Som McIntoshs liste over hvite privilegier er noen av mine privilegier som heterofil så hverdagslige at de er lett å gå glipp av, eller ikke fatte i det hele tatt.

Jeg kan være for eksempel nokså sikker på, at den fyren som står ved baren og ser i min retning faktisk ser på meg, og ikke på min mannlige venn som sitter sammen med meg. Vennen min oppfordrer meg nok til å gå å snakke med ham, men når jeg beveger meg mot baren kan jeg skjønne, hvis jeg er modig nok til å innse det, at jeg går dit for å flørte (eller i hvert fall prøve) fordi jeg er vant til å anta at han fyren der, som meg, er heterofil.

Endelig står jeg ved baren, ved siden av den fyren. Smiler. Og fordi han er vant til å anta at jeg er fra Kina, åpner han med dette spørsmålet – og fortsetter med å overprøve meg når jeg forteller ham at jeg er noe annet.

 

Lixian Cheng er kinesisk og kanadisk, blant mange andre ting.

Bilde: Earth Folloing the Polar Ice Melt, Kevin Gill, CC BT-SA 2.0

Bilde: Conversation at Vermillion, JeanineAnderson`s photostream, CC BY NC NC 2.0 

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

9 Comments

  1. Inger 28/06/2013

    Hei Lixian :) 
    Dette du sier her er sant, nordmenn er opptatt av å finne ut hvor man kommer fra. 
    Dette gjelder også for nordmenn, da nordmenn har sterke røtter til sitt hjemsted. I en by som Bergen for eksempel, der nesten de fleste man møter, i allefall i studentmiljøet og akademiske kretser, kommer fra andre steder enn Bergen, og man spør vedkommende hvor de er fra tidlig i samtalen. Dette fungerer som en “isbryter”, da de fleste av oss synes det er hyggelig å kunne fortelle om vår bakgrunn, og man har da noe å starte samtalen med. På små steder går man enda lenger, der spør man gjerne om hvilken familie man hører til, og starter med en gang en samtale om slekt og tilhørighet, og finner gjerne ut ting som om man har felles forfedre, eller røtter fra samme steder. 
    Jeg synes det er ekstra hyggelig å spørre utlenninger om dette, da jeg er generelt interessert i verden, og hvis jeg kan få høre om andre steder og få kanskje innblikk i en annen kultur eller et lands politikk setter jeg veldig pris på en slik kulturutveksling. Dette er ALDRI fordi jeg på noen måte synes det er rart eller dumt at noen har valgt å komme til Norge, tvert imot synes jeg det er flott, vi har mye hyggelige mennesker som beriker oss med sin kultur. 
    Det er synd at du føler det slik, selv om vi tilsynelatende har enkelte idioter her i landet som ikke vet sitt eget beste med at vi har mange flotte innvandrere her i landet, er majoriteten glade for dette. Du bør også vite at det rundt omkring i Norge finnes steder der de ikke tolererer folk som kommer fra nabobygda engang. I Bergen har man fremdeles den gamle strilekonflikten, der bergensere føler seg overlegne strilene (de som kommer fra omkringliggende bygder og tettsteder rundt Bergen). Den konflikten går langt tilbake og hadde dengang da med handel å gjøre. Lignende konflikter finner man mange steder i Norge. Det har ingenting personlig med deg å gjøre hvis enkelte folk er skeptiske til “fremmede”. 
    Håper dette perspektivet oppklarer nordmenns interesse i din bakgrunn. :) Takk uansett for at du deler ditt perspektiv. 
    Vennlig hilsen Inger

  2. Crvena 29/06/2013

    Hm… Her føler jeg at en har valgt å se å glasset som halvtomt i stede for halvfullt. 
     
    Spørsmålene du får er grunnet i nysgjerrighet, ikke rasisme eller sjåvinisme. Hvor stor del av verdens befolkning ser kinesisk ut men er kanadisk? Forsvinnende liten! Ergo, dermed eksotisk, unik og spennende. Videre så prøver folk seg på kinesisk fordi de håper å få vist at de kan mer om verden en sin egen bakgård. Samtidig som det kan være en fin måte å bli enda bedre kjent på. 
     
    Det kan nok være frustrerende for deg at så mange reagerer likt i sitt møte med deg, en husk, for hver enkelt av dem så er deres møte med deg unikt. De vet ingenting om alle de andre som har spurt de same spørsmålene, så hvordan skal de kunne ta hensyn til det? De har jo nettopp møtt deg og er nysgjerrig på deg. 
     
    Nei, jeg tror at her konstrueres problemer som ikke finnes og graves opp holdninger og meninger som heller ikke finnes. for husk, det er ikke så mye annerledes for en hvit mann som blir sittende alene midt mellom en gjeng med indianer-stammer i Amazonas. Så i stede for å klage over alle andre, hva med å ta det som definitivt er unikt med deg og utnytte det til det fulle for å presentere deg selv? For både din ytre og indre etnisitet er en del av deg som person og menneske, det kan du aldri løpe fra.

  3. Lixian 29/06/2013

    Hei Inger og Crvena og takk for kommentar.
     
    Jeg er enig i det dere sier at spørsmålene skyldes mest nysgjerrighet og generelt er velmenende.  Som sagt synes jeg ikke at det er tabu å spørre om bakgrunnen til en person. Det som jeg prøver å synliggjøre er at det kan oppleves som å ha identiteten testet hele tiden – særlig når folk ikke godtar mitt første svar (Canada). Kanskje det er «ekstra hyggelig» for dere å spørre folk med synlig minoritetsbakgrunn hvor de kommer fra (mange av disse er nok nordmenn), men poenget mitt er at det burde være litt mer forståelse for at det ikke alltid er ekstra hyggelig å bli nesten avhørt om bakgrunnen gang etter gang. Og når Crvena påstår at spørsmål om bakgrunn «kan være en fin måte å bli enda bedre kjent på», hvem er det som har makten til å definere dette – majoriteten eller minoriteten?
     
    Crvena spør om hvor stor del av verdens befolkning ser kinesisk ut men er kanadisk. (En liten merknad her – det er ikke bare at jeg «ser ut som» kinesisk, jeg faktisk er det.) Da er det bare å ta en liten tur utenfor Norge for å få svar til spørsmålet.
     
    Crvena har rett når han/hun sier at jeg aldri kan løpe fra min etnisitet. Ett av privilegiene å være etnisk norsk i Norge, er at man kan gjøre akkurat dette hvis man vil.
     
    Lixian

  4. Crvena 29/06/2013

    Crvena er en han :)
     
    Jeg kan ikke løpe fra min norske etnisitet i Norge. Min dialekt sier noe om hvor jeg kommer fra. I det øyeblikket jeg beveger meg ut av fylket så blir jeg tillagt stereotypeier og blir stilt samme spørsmål som en hver synlig ikke-norsk gjør. Å herme etter dialekten min er mer eller mindre fast takst. På tross av at veldig mange plasserer meg i et nabofylke fordi de ikke klarer å skille to i praksis veldig forskjellige dialekter… Legg til at jeg har et navn som er lett å vitse med så er bildet komplett. Ting du beskriver som et problem er ikke så veldig annerledes en hva en opplever som norsk i Norge i det øyeblikket en beveger seg ut av sitt eget fylke.
     
    Jeg har hele mitt voksne liv jobbet i et multinasjonalt miljø, og til tross for at jeg er norsk i Norge, så får jeg tilsvarende spørsmål  som du får om hvordan Norge er. Lange utredninger om hvordan “innvandrerne” trodde Norge var. Tydelige meldinger om hva som er bra og hva som er dårlig i Norge. 
     
    Jeg mener fremdeles at problemstillingene i artikkelen handler om å se glasset halvtomt i stede for halvfullt.  Mye fordi det du opplever som tydelig minoritet ikke er så unikt som du nok føler at det er. Spør etniske nordmenn hvordan de opplever å besøke andre landsdeler en den de kommer fra, og jeg tror du vil se at deres opplevelser i praksis ikke er så annerledes en dine egne :)

  5. Lixian 30/06/2013

    Hei Crvena
     
    Jeg ser klare paralleller mellom de erfaringene som du beskriver og de som jeg skriver om i innlegget. Samtidig er jeg litt forsiktig med å sammenlikne dem helt i den større konteksten av dagens Norge, for da ville vi ha gått glipp av de større maktstrukturene som står på spill. Det er ikke bare at det kan være litt slitsomt å bli spurt om bakgrunnen hele tiden, men i noen sammenhenger kan det ha direkte betydning for ens sjanser i arbeidslivet, boligmarkedet osv. Som den mye omtalte forskningsrapporten fra Institutt for samfunnsforskning i fjor viser, det å ha utenlandsk navn reduserer sannsynligheten for å bli innkalt til intervju med ca 25 prosent: http://www.forskning.no/artikler/2012/januar/309872
     
    Heldigvis bor vi ikke lenger i en Norge hvor f.eks. nordlendinger blir diskriminert når de flytter til Oslo. Men dessverre bor vi i en Norge hvor diskriminering i boligmarkedet skjer fortsatt systematisk for innvandrere.
     
    Men dette er ikke en konkurranse om «hvilken gruppe har det vanskeligst» – heller en liten bønn om bevissthet om de skeivhetene i samfunnet vårt. Jeg tror med de personlige erfaringene som du deler her, har du gode forutsetninger til å bedre forstå de utfordringene som en med synlig minoritetsbakgrunn kan møte i sin hverdag.
     
    Lykke til!
    Lixian
     

  6. Inger 02/07/2013

    Hei igjen Lixian, og hei til deg også Crvena. 
    Var ute og tok noen øl i går, og noen spurte meg hvor jeg var ifra, basert på dialekten. Ettersom vedkommende var fra nabokommunen var intervjurunden i gang, og vi fant før vi hadde snakket om noe annet ut at mitt søskenbarn var hans tremenning. 
    Jeg insisterer fremdeles på at dette er en selvsagt del av norsk kultur, som vi alle sammen driver med som den naturligste ting. Jeg synes det er trist og leit at du føler dette har med rasisme å gjøre, og synes du bommer stygt med å tolke det dithen. 
    Du nevner øvrig rasisme i det norske samfunnet, som feks at innvandrere blir sjeldnere innkalt på jobbintervju eller i boligmarkedet. Det er muligens riktig, men da snakker vi om noe helt annet enn å innlede en samtale med spørsmål om bakgrunn. Symptomer på en skjult rasisme finnes sikkert, men å spørre folk om deres bakgrunn kan jeg forsikre deg at ikke har med hverdagsrasisme å gjøre. Det springer ut fra nyskjerrighet, og hadde jeg vert deg ville jeg heller tatt det som et kompliment at folk ønsker å bli kjent med deg. 
    Mange steder har man også en sarkasme som man bruker for å teste ut nye folk med, feks der jeg er fra er en slik sarkastisk humor ofte brukt. Da svarer man like sarkastisk tilbake, og så er man venner. Ganske sykt igrunn. Heller ikke på grunn av rasisme.
    Ellers kan jeg forstå at man leter etter slike symptomer, og at man ved å lese rapporter som den du viser til kan man bli litt paranoid ifht å forsøke å analysere for å finne ut om man selv er utsatt for rasisme fra folk, dette skjønner jeg. Jeg har selv feks. vert på ferie i svarteste Afrika, for å der føle seg veldig annerledes (man kunne like gjerne vert neongrønn fordi man lyser opp slik), bli ropt mzungo etter (som er vanlig, men også historisk sett nedsettende mot hvite, selv om det nå er en del av hverdagsspråket i øst-afrika). Slik er det å være en fremmed fugl. At du forsøker finne ut om det norske samfunnet, mens nordmenn forsøker finne ut mer om deg, dette er naturlig og ikke et symptom på rasisme. 
    Det var forøvrig en psykolog eller noe (husker ikke navnet) som uttalte seg i intervju på Skavlan om at vi alltid spør hva folk jobber med for å innlede en samtale. Dette er et vanskelig og tildels krenkende spørsmål for de som av ulike grunner ikke er i jobb. Et spørsmål som enkelte gruer seg til å få. Dette til tross for at folk ikke mener noe vondt med å spørre om dette, men gjerne spør for å få noe å snakke om, på grunn av et reelt ønske om å bli kjent med den andre.  
    Ellers vil jeg si at det er flott at du kommer med tilbakemeldinger som du gjør i artikkelen, det er alltid bra å måtte tenke over hvordan man møter andre, og til å tolke en sosial situasjon slik at man ikke støter noen. Jeg vil nok ikke klare slutte intervjue folk om bakgrunn, hverken nordmenn eller innvandrere, det er for nedfelt i min kultur, men selvsagt er det synd hvis noen synes det er dumt.
     
     

  7. Borghild 13/07/2013

    Jeg er enig i kommentarene som kommer over her om at det er sånn vi nordmenn starter en samtale – Hvor kommer du fra? Alltid “trygt”, og ut fra dialekt og stereotypier kan vi da finne noe felles med en ny person tidlig i samtalen. Likevel synes jeg bloggeren har et godt poeng når hun legger vekt på skillet mellom minoritet og majoritet, og hvordan majoriteten (de “normale”), kan slippe å være etnisiteten, legningen, bostedet og kanskje dialekten vår. (Standard østnorsk har kanskje færre assosiasjoner heftet ved seg enn en del andre dialekter?). 
    Dessuten tar bloggeren fram en del mer ekstreme, direkte rasistiske eksempler, som fulle menn som drar henne i armen og begynner å snakke kinesisk til henne. (Nordmenn kommer i alle farger nå – vi kan ikke lese språkbakgrunn ut fra hudfarge). Og hva slags holdninger til kvinner fra Thailand ligger til grunn for spørsmålet om hun kommer derfra? 
    Anbefaler ellers denne youtube-videoen om samme tema, hvis det fortsatt er noen som ikke har sett den: http://youtu.be/crAv5ttax2I 
     
     

  8. Toove 26/10/2013

    Som de andre sier: dette er den norske hilsemåten. Alle land har sine koer for å begynne en samtale med, i noen land er det f eks “Hvor mange søsken har du?”
    Et av problemene er naturligvis at mange etnisk norske er lite vant med å snakke med innvandrere. Det er ærlig talt slett ikke bare de etnisk norske sitt ansvar å bli kjent med innvandrere. Mine foreldre ville f eks gjerne ha innvandrervenner, men hvor skal de treffe dem? På foredrag i regi av historielaget? På konsert? I hagelaget? I møter i pasientorganisasjonen? På 1.mai frokost? I velforeningen? I fotoklubben? På historisk vandring med guide der de bor? I arrangementskomitéen for loppemarked til inntekt for … 
    Ingen av disse stedene dukker det opp noen innvandrere. Mange innvandrere mangler totalt interesse for å bli kjent med nordmenn. Dessverre. Du skriver jo så godt norsk at du umulig kan være en av dem. Især var jeg fortvilt da jeg var aktiv i en pasientorganisasjon, og vi ga og ga informasjon til innvandrere, som ble glade for informasjon, men ingen meldte seg inn. Det er visst utenkelig for visse innvandrere å tenke at de kan ha felles interesse med nordmenn. Istedenfor har vi egne pasientorgansiasjoner kun for innvandrere, og når det gjelder barenvern er det vel til og med fire organisasjoner: Barnevernsbarn  – av alle etniske grupper, men de voksne har delt seg i en norsk, en somalisk og en tamil organisasjon. 
    Istedenfor å bare klage over at folk er slemme og rasistiske og det er vanskelig å være minoritet (ja, det er det overalt, f eks kjente jeg en engelsk som etter to år i Thailand opplevde at kollegaene aldri lærte seg navnet hans men kalte ham farangi)
    kan vi ha noen konkrete forslag. Mitt er:
    *La innvandrere lære om kroppspråk og ulike kulturer, f eks står asiater ofte tettere sammen enn norske slik at de synes norske virker uvennlige mens de norske synes asiater er innpåslitne (nord-amerikanere står lenger fra hverandre enn det vi gjør),
    * at også for innvandrere er det enklere å snakke med noen fra deres eget land, det er ikke nødvendigvis rasisme når nordmannen snur seg og snakker med en annen nordmann
    http://taansvarfordegselv.wordpress.com/2012/07/01/introkurs-for-innvandrere/
    alle om integrering http://taansvarfordegselv.wordpress.com/category/oss-mennesker-i-mellom/a-oversikt-over-innlegg/

  9. Toove 26/10/2013

    *koder*