Kroppen. Min.
Dagens gjesteblogger er anonym.
Kvinners kropper ses på som et felleseie, som alle kan ha en mening om. Her anses verdifull og tynn som synonymer, og selvbilder skapes av kroppsbilder.
For seks måneder siden innså jeg at nå må nok være nok. Hvis jeg skal unngå farlige livsstilssykdommer i framtida, må jeg legge om kosthold og livsstil. Det var et tungt valg, ikke bare fordi jeg visste at det kom til å bli vanskelig, men også fordi jeg følte at jeg sviktet noen av mine feministiske idealer. En god feminist slanker seg ikke! Tynnhetsidealene fører til anoreksi og er med på å skape misfornøyde mennesker, og misfornøyde jenter som bryr seg mer om kroppen sin enn om hvem de er. Jeg ville ikke være en sånn. Så jeg satt hjemme og spiste sjokolade.
Kiloene raste
Når jeg så begynte å jobbe med min egen vekt, mitt eget forhold til godteri og usunn mat, mitt eget forhold til fysisk aktivitet, meldte jeg meg på et Grete Roede-kurs. Kurset var bra, og sammen med den indre motivasjonen som jeg nå hadde klart å frembringe, har det fått kiloene til å rase av. Jeg er nå 15 kg lettere enn i januar, og det føles selvfølgelig bra. Det er lettere å gå opp trappa på jobb. Sjokoladen jeg spiser på lørdag smaker skikkelig, skikkelig digg – i stedet for at jeg sluker en hver eneste dag med kontordøra lukket, og en ny hjemme om kvelden, uten å egentlig kjenne smaken.
”Oj! så fin du har blitt”
Nå strømmer komplimentene på. Gode venninner ser på meg med beundring, spør om tips, gratulerer, og er stolt av meg. Men også kolleger, tidligere jobb-kontakter og venners venner får seg til å kommentere kroppen min. Folk jeg møter i profesjonell sammenheng én gang i året, måper og sier “Oi, du har blitt mindre, så fin du er!”. Jeg har lyst til å hyle til dem og si: NÅ ER DET NOK!
Redusert til en kropp
“Er det ikke hyggelig med komplimenter, da?”, spør du kanskje. Og, joda, komplimenter kan være fint, men på jobb vil jeg ha komplimenter for måten jeg utfører arbeidsoppgavene mine. På jobb vil jeg ikke reduseres til en kropp, reduseres til akkurat det som var en grunn til at jeg unngikk slanking.
La min kropp være!
Så, på samme måte som MadDam tidligere har skrevet om at det aldri er greit å spørre om ei dame er gravid, er det aldri greit å kommentere kroppen hennes – enten den har blitt større, mindre, penere eller styggere. Det er hennes kropp, og med mindre dere er svært nære venner, er det ikke ditt felt å kommentere den.
Om meg: Jeg er feminist, nyslanka og småsint.
Bilde: Candy, stian martinsen, CC BY 2.0
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Nokre teologiske spørsmål frå ein forvirra feminist
Kvinners underordning er ein gåve frå Gud. Frå Gud har menn fått leiareigenskapar, medan kvinner skal underordne seg han og vise ham ærefrykt. Dette skriv […]
Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har vært der selv, da jeg var nyslanket. Jeg gikk ned 30 kg for 2 år siden. Etterhvert som jeg er normalvektig nå og ikke lengre nyslanket har jeg fått disse negative følelsene på avstand. Jeg var rett og slett forbannet og såret. For meg gikk det mye på at “Jeg er jo den samme personen, ser de ikke det da??” Men nei, det gjør de ikke.
Og det er du heller ikke, for dem. Jeg tror ikke det handler om å redusere noen til en kropp, selv om jeg også følte det. Det jeg tror det faktisk handler om er at du har vært gjennom en endringsprosess. Du har gjort grep for deg selv som andre skulle ønske de også kunne orke å ta tak i. Når du slanker deg blir du avkledd, fordi kiloene sitter utenpå. Alle ser det, det er ikke noe du må sette på cv’n.
Det er dessverre ikke til å komme unna at de fleste tar seg bedre ut hvis de ikke er overvektige. (De fleste, ikke alle) Samtidig reflekteres ofte energien din som du nå har mer av, ut av deg. Da jeg hadde gått ned 10 kg fikk jeg ofte høre “så fin du er i dag da, har du gjort noe med håret?” Nei. Jeg hadde gått ned 10 kg. Ingen så det.
Jeg lurte mye på “hvordan kan de tillate seg å kommentere noe som er personlig for meg?” Videre tenkte jeg at jeg gjør jo det samme selv. Når vi tenker noe positivt om andre får vi lyst til å dele det. Det får oss til å føle oss rause. Er ikke du sånn?
Jeg synes du skal prøve å ta til deg komplimentene, de er ikke ment som diskriminering. De kommer fra individer og de er ment som komplimenter. Ikke bare for at du plutselig ser så bra ut, men for de grepene du har gjort for å endre helsen din. Men jeg vet det ikke er lett. Det tok meg LANG tid å komme over frustrasjonen. Kanskje du vil endre syn om noen måneder du også, når din nye kropp er det som er vanlig og komplimentene stopper opp i det overveldende omfanget.
Hilsen Linn Kristin Brænden, http://www.purefoodlifestyle.no
Du reduseres ikke til en kropp selv om noen kommenterer kroppen din! Ingen tenker at resten av deg er mindre verdt selv om de snakker om ett aspekt ved deg.
Det må være fryktelig vanskelig å leve slik at alt blir tatt ille opp?
Kondolerer med tapet av 15 kilo feminist. -Argumentene mister sin tyngde, hun er jo lissom så spinkel og yndig, vil mannsgriser tenke. Et trist tap i en verden der mannsjåvinismen stadig legger nye alen til sin midje. Særlig nå i grillsesongen.
For mange er det vanskelig å miste vekt, på den måten blir slankingen er prestasjon som applauderes. Det er forståelig. Vet ikke om du er mer kropp nå som den er mindre?
Jeg skjønner reaksjonen din så lenge du på jobb kun vil være en arbeidstaker som presterer. Så mange andre er på jobben med hele seg.
La meg først og fremst innlede med å si at jeg på ingen måte er dypt inneforstått med grunnprinnsippene bak feminisme, annet enn et (fullstendig berettiget) ønske om kjønnsmessig likestilling.
Det kan da umulig tolkes på en negativ måte dersom du får kompliment for vekttap? Overvekt er et raskt økende problem, nettopp fordi det å gå ned i vekt kan være svært vanskelig. Du sier at på jobb vil du ha komplimenter for måten du utfører arbeidsoppgavene dine, og jeg føler at dette blir på samme måte; det er svært mange som prøver å gå ned i vekt, og alle disse annerkjenner arbeidet som ligger bak prestasjonen din. Det må også være kjedelig for noen som prøver å gi et kompliment, at du reagerer negativt på dette.
Dette virker for meg som en egoistisk holdning, og i så måte nesten dobbelmoralsk, siden du er feminist. En mann som har gått ned 15 kilo vil også få kompliment av folk han omgås, bl.a på jobb. Et kompliment er en gest som viser at personer tar en intersse i noe du har gjort, enten det er så enkelt som et nytt antrekk, eller når det gjelder vekttap. Å vri dette over til å bli negativt blir for meg en smålig handling, og dårlig gjort mot folk som tydeligvis ønsker deg godt.
Det hender at jeg kommenterer det når jeg treffer noen som har slanket seg mye. Likevel tenker jeg ikke “Wow, mye penere enn før”, men heller “Oi, imponerende viljestyrke og selvkontroll”. På jobb vil man gjerne anerkjennes for den jobben man gjør, men er det værre å få kommentarer om at en ser bra ut enn kommentarer på den nye hårfrisyren? Eller den nye bilen? I Norge har vi (heldigvis) et arbeismiljø som lar oss være sammensatte mennesker, ikke individer som kun måles etter fagkompetanse.
Hei, og gratulerer med å nå dine mål – det er supert!
Jeg leser ditt blogg-innlegg med gjenkjennelse, samtidig som jeg synes at det er fint du har positive folk rundt deg som er flinke til å dele ut anerkjennelse. Selv har jeg snart gått ned 30 kg, og jeg synes det er hyggelig at andre komplimenterer meg for vekttapet – det har tross alt vært hardt arbeid(!!).
Allikevel skjønner jeg kjempegodt hva du mener med at man får følelsen av at man plutselig har “steget” i verdigradene hos enkelte. Spesielt er det et familiemedlem som får meg til å føle det slikt. H*n maste alltid på meg at jeg måtte gå ned i vekt, begynne å trene etc, og gav seg ikke til tross for at jeg sa klart i fra om at jeg kommer til å være den størrelsen jeg selv ønsker å være. Så nå, når jeg “endelig” har blitt mindre, er det ikke måte på hvor fantastisk alt med meg er for h*n. Jeg synes det er utrolig provoserende, og i ren frustrasjon har jeg av og til tenkt at jeg skulle legge på meg igjen bare for å plage den personen. Men jeg vet at jeg går ned i vekt for MEG, for at JEG skal ha det bedre med meg selv, så da velger jeg heller bare å ignorere dette familiemedlemmet. H*n skal ikke få bestemme over mitt liv – hverken den ene eller andre veien, og ferdig med den saken. ;)
Jeg synes heller ikke det er noen motsetninger med å ville være sunn og se bra ut, og det å være feminist. Poenget med feminisme(for meg i hvert fall), er at jeg skal kunne velge det som fungerer for meg. :)
Klem fra ex-feita. ;)
Innlegget over har en sjelden kombinasjon av umodne holdninger og godt språk.
Du blir sint fordi noen gir komplimenter for kroppen din. Det er helt greit, man kan ikke kontrollere hva man føler. Men det er også 100% din feil og ditt problem. Andre har ikke ansvar for dine følelser. Hvis du ikke liker komplimentene foreslår jeg du legger på deg igjen.
Du mener videre at andre tenker for mye på kropp. Igjen det har ikke du noe med. Hvis andre liker kropp, og liker å gi komplimenter for kropp er det deres oppfattelse av verden. Du kan ikke påstå at fordi du mener kropp er uviktig og bør kommenteres, så bør andre mene det samme. Jeg mener kropp er viktig. Spesielt å ta vare på den. Det er det fineste vi har, uansett om den er stor eller liten. Men kroppen kan være sunn eller usunn, og jeg vil berømme alle som jobber for å ha en sunn fin kropp. Sånn ser jeg verden, og jeg vil fortsette å gi komplimenter til de som ser bra ut. Hvis du ikke liker det kan du bare ignorere det. Hvis du dermed påpeker at jeg ikke gir deg positiv tilbakemelding for jobben du gjør, vil jeg ta det til etterettning, og prøve å gi deg komplimenter her også. At du ikke liker at jeg gir deg komplimenter for kropp velger jeg å ignorere. På samme måte som du har ansvar for dine følelser, har jeg ansvar for mine; og for meg i min verden er det riktig å gi komplimenter for alt jeg står for, og å ta konsekvensene av det.
Jeg er mann, og har gått ned 60 kilo. ALLE kommenterer det. Skal jeg ta det ille opp? NEI! At folk henger seg opp i det de ser, er helt naturlig…..
Jeg er en mann, jeg har også slanket meg. Jeg har også fått det kommentert både på jobb og privat. Det er verken kjønnsrelatert eller sexualisert. Både som privatperson og kollega setter jeg pris på å bli lagt merke til.
Maken til feministisk suttring som du driver med skal man lete lenge etter. Fint at folk vil ta vare på kroppen sin og leve sunnere, veldig hyggelig å få positiv tilbakemelding når man jobber hardt for å få det til. Vi bør alle støtte verandre til å gjøre positive ting, og du bør slutte å lese folk i verste mening.
Det er normalt å bli bitter over at folk tidligere har “oversett” den skjønnheten et menneske er grunnet et par ekstra kilo, da er du liksom mindre av en person enn om du er tynn. Selv vet du jo med deg selv at du er den samme personen på innsiden, men folk overser det.
Til dere som mener dette innlegget er feministisk sutring: Jeg tror dere har misforstått. Jeg har vært gjennom samme opplevelse som forfatteren, slanket meg pga arvelig sykdom og fikk veldig mange positive kommentarer på det. Noe jeg i utgangspunktet satte pris på. Men det kan bli for mye av det gode og særlig dersom mennesker man ikke kjenner så godt kommenterer eller hvis situasjonen ikke passer seg for sånt. Selv om jeg selv var stolt over å ha nådd mitt mål og endret min livsstil var ikke dette hovedfokuset i livet mitt og stadige kommentarer fikk meg til å tenke på hvor mye utseende betyr for folk. Nå når jeg har vært gjennom et svangerskap og gått opp noen kilo får jeg en del negative kommentarer på kroppen min, særlig fra familien min (bestemor, tanter, osv). Og alle er vel enige i at negative kommentarer på andres kropp ikke er greit? Og da spør jeg dere og meg selv: er det egentlig noe forskjell på kommentarer i forhold til kropp enten de er positive eller negative? Jeg er enig med feministen; kroppen min er min, ingen andre har noe med å mene noe om den. Før man uttaler seg om alt mulig til andre mennesker er det lov å tenke konsekvens av hva man sier. Man kan såre uten å mene det.
Forstår deg veldig godt! Generelt blir det fokusert altfor mye på kropp. Og hvorfor er det så vanskelig for enkelte å se det vakre i en kropp enten den er tynn, slank, lubben eller overvektig? Om en person er snill og god, er han/hun vakker for meg uansett hvordan kroppen er.
Og veldig mye kommer an på genene, så hvorfor ikke bare godta at vi har forskjellige kroppsfasonger og -størrelser, uten å gjøre så stort nummer ut av det? Om man selv trives som man er, med hvilken rett skal andre fortelle deg at noe er galt med kroppen din? For det er jo det man gjør når man gir noen komplimenter for å ha gått ned i vekt (altså at det HAR VÆRT noe galt med kroppen din). Eller at man ikke har vært flink tidligere, fordi flink er man først om man har slanket seg.
En nær venn sa til meg for en stund siden at han så jeg hadde gått ned i vekt, og at han syntes jeg så bra ut både nå og med de ekstra kiloene. Flott sagt, og et kompliment jeg satte stor pris på. Det forteller meg både at han SER meg, og at jeg er den samme om jeg ser sånn eller slik ut.
Og for ordens skyld: Jeg har ikke slanket meg. Det forundrer meg at folk tar det som en selvfølge at man har slanket seg om man har gått ned i vekt.
Jeg vil bare si at jeg har opplevd det samme, og sittet med den samme følelsen…
Jeg vokste opp med et bilde av meg selv som den tjukke ungen (på bilder ser jeg helt normal ut, men det mente ikke familien min). Venner ga meg tilbakemelding på at kroppen min var helt fin, så jeg klarte å bygge opp et forsvar mot min mors og søsters konstante krav om å bli kvitt “valpefettet”, men det var skjørt.
Som 20-åring flyttet jeg til en annen by, og hadde en periode problemer med å finne meg til rette, så jeg begynte å synke inn i en depresjon. Kiloene datt av, og plutselig veide jeg 10-15 kilo mindre. Da ble det jaggu fart i familien: “Så flott du er, sånn må du jammen forbli!!” lirte den ene etter den andre av seg (jeg husker spesielt en onkel som knapt hadde sett meg som person tidligere). Ingen spurte om jeg hadde det bra…
I mitt hode da, som en ung, ensom jente, på vei inn i en depresjon, ble det klart at kroppen min var målestokken på om jeg var verdig andres oppmerksomhet. Så jeg “forsto” at jeg for guds skyld ikke måtte legge på meg igjen – og dermed var anoreksi en reell fare. Heldigvis våknet jeg av en venns kommentar om at det var så synd at det så ofte var sånn at de virkelig sterke jentene vendte sin styrke mot seg selv, og dermed selv sørget for sin egen ulykke (eller noe sånt, jeg husker ikke ordrett). Da plutselig så jeg igjen det jeg visste før: jeg er mer enn kropp, jeg er også et hode og en person. Min verdi ligger ikke i om jeg har en lekker kropp!
Etter det har jeg, som deg, vært totalt allergisk mot slanking. Jeg vil ikke la “samfunnet” styre hva som er verdifullt med meg. I mange år lå jeg på den samme vekten (selv med to graviditeter, kunne jeg bruke de samme gamle klærne). Dessverre har en røykeslutt sendt vekta til værs, og nå har den begynt å bli ubehagelig for meg også.
Jeg er kanskje nå på det punktet du var, før du gikk ned. Og som deg vet jeg at jeg må ned for min egen del, men jeg VIL ikke ha andre innblandet i den prosessen!! Hva vet vel en fjern kollega om årsakene til et vekttap? Hvis jeg er deprimert og av den grunn går ned masse, så er det faktisk farlig å kommentere hvor flott jeg ser ut nå, hvor flink jeg er som har slanket meg, osv. Jeg vet av erfaring hvor skrudd man er i hodet i en slik periode, og hva det kan lede til…
Så til alle dere andre: vent med å gi komplimenter til den andre fisker etter det… Det er lett å skjønne når noen er stolt av vekttapet og vil ha ros for det. Og glem ikke at kroppen vår er bare en del av hvem vi er. Spør du meg er det mine handlinger som skal ha ros eller kritikk, ikke min tykke eller slanke mage.
Jeg er også feminist, men når jeg som har gått ned 20 av ca 30 kilo får slike kommentarer opplever jeg det noen ganger negativt. Ikke fordi jeg er kvinne, her tror jeg det er mer forakt for overvektige som gruppe.
For meg er det ikke komplimentet i seg selv som svir, men holdningen til den som gir det. Enkelte i mitt liv tar seg friheter i forhold til min kropp, jeg liker ikke når de kommentrerer at jeg er for tykk og heller ikke når de sier at jeg “endelig” har slanket meg. At jeg måtte være klar for innsatsen, at jeg bestemmer selv når jeg slanker meg respekteres ikke. Det legges frem som om jeg “endelig” så at jeg var feit, som om jeg ikke visste det fra før? Noen virker som om de vil ha en del av æren siden de jo så at jeg var tykk og var omtenktsomme nok til å gjøre meg oppmerksom på det. En er ikke dum selv om en er trykk.
Jeg reduseres ikke til en kropp, men min verdi er redusert i deres øyne fordi jeg hadde en for stor kropp.
Gjestebloggerdugg har helt rett. Lite gjennomtenkt og fantasiløst av folk å bare kommentere på kropp. Og det viser kanskje hvor mye utseende og kropp vektlegges, også der det ikke er relevant. Jeg tror også flere av de som kommenterer her ogmener at det er syting, kanskje har gitt liknende komplimenter og blir sure fordi de ikke forstår hvorfor det blir “feil”?
Stakkars deg! Faktisk noen som ser deg, og legger merke til deg og faktisk prøver å gi deg en iver i å fortsette å skape ett bedre og sunnere liv for deg selv…. Det er faktisk mange som ALDRI blir sett på sin arbeidsplass…
Det at du får kred for den jobben du har gjort med egen helse er faktisk kred som går utover utseendet. Det er KRED til deg som person, instilling og personlighet man indirekte roser!!!!!
Det er vel egentlig DU som er overfladisk og ikke ser den sanne meningen bak slik ros, og sette kolegene i bås!!!!
Dessverre er mange mye mer opptatt av kropp og utseende enn personen bak. Dessverre. Det er som om folk ikke vil se mennesket bak, men at noen plutselig er tynnere, det er noe som MÅ kommenteres.
MadDam er blitt nominert her:
http://www.egedenne.com/2013/06/the-independent-blogger-award.html
Nominer gjerne andre blogger :)
Det med å irritere seg over hva andre sier og andre mener: Jeg har et livsmotto – som gir meg langt på vei total frihet – “What you think avout me is none of my business”.
Hvis du irriterer deg er det ditt problem, Maddam. Hva de sier eller mener om deg, blir først en belastning når du tar det på dine skuldre.
Ellers vil jeg gratulere med oppnådd mål. Beunrdingsverdig : )
Tror denne ergelsen vil gå over.
Det er jo ment godt, du vet det sant? Du får anekjennelse for å ha jobbet steinhardt og endret livstil og det gir jo resultatet på kroppen. Men tenk på det som anekjennelse for både resultatet og strevet det har vært – og ikke bare kroppsnakk.
For det hadde kanskje vært galt av folk om de ikke merka noe som helst og ikke nevnte noe i det hele tatt også?
Omringer du deg med folk som kun mener du er et bedre menneske fordi du er tynnere burde du få nye venner. Men mener de at du har vært flink fordi du har jobbet for bedre helse så ser jeg faktisk ikke noe galt i det=) Feminist eller ikke!
Jeg forstår hva du mener, men jeg syns fremdeles at innlegget er lite gjennomtenkt. Hva var målet ditt med dette? Det er nok ikke mange som vil være enig med deg ettersom hele innlegget er døvt og altfor “typisk feminist”. Ikke vær så negativ og sur. Når det gjelder dette med kropp og kommentarer rundt det, så skjønner jeg ikke hva det kjeftes så mye om. At mennesker liker, kommenterer og tenker over andres kropp er helt normalt i forhold til at vi er dyr i naturen. Dette er hva livet handler om, at vi reproduserer.
Vi mennesker har også skapt et annet aspekt til livet som inneholder arbeidsliv, interesser, musikk, logisk tenkning osv som andre arter ikke har gjort. Men vi kommer oss ikke unna de medfødte instinktene våre fordi vi er avhengige av dem. Noen mener at disse instinktene må vi forandre pga moral, likestilling religion ect. Men hvor lurt er det å endre på slike ting? Hvor gjennomførbart er det? Hvorfor fucke med evolusjon? Vi har allerede endret mye (mye positivt), men hvorfor fortsette med det? en evig kamp som ingen vil vinne..
ang dine personlige erfaring: det å få kommentarer når det ikke passer seg er kjipt, men hvorfor skrive et blogginnlegg om det og spre negativitet og bare skape mer misnøye mot feminisme?
Jeg presterte en gang å si “Så flink du har vært!” til en jente jeg hadde gått på skole med som hadde vært farlig overvektig helt siden hun var liten og nå hadde mistet ca. 30kg. Naiv som jeg var trodde jeg at hun hadde begynt å trene for å komme i form. Noen dager senere fikk jeg vite at hun slett ikke hadde begynt å trene, hun brukte amfetamin og hadde til og med prøvd å anbefale det som slankemiddel til bestevenninnen min. Etter det har jeg blitt litt mer forsiktig med å rose folk for kroppsendringer selv om de øyensynlig er til det bedre. Selvfølgelig, hvis noen forteller om hvordan de har oppnådd ‘den nye kroppen’ og er veldig opptatt av det, samtidig som det er tydelig at de vil ha komplimenter, gir jeg dem en kompliment. Men vekttap og vektøkning (eller andre kroppsforandringer) er ikke min sak ved mindre den det gjelder gir uttrykk for at de vil snakke om det. Kjenner flere som har gått ned i vekt i forbindelse med depresjoner, så synes at man kan tenke seg litt om før man sier noe. Jeg skjønner jo at de fleste mener det positivt når de kommenterer andres vekt, men man vurdere årsaken til vektforandringen og hvordan vedkommende vil oppfatte det du sier.
Jeg forstår frustrasjonen dersom du tolker “oj, så flott du ser ut” rent estetisk. Men har det falt deg inn at venner, kolleger og familie legger mer i det enn bare utseendet.mSelv har jeg gått ned 20 kg og får kommentarer selv.mJeg forstår disse, spesielt fra de nære meg både familiært og i arbeidsammenheng som “oj, så mye sunnere du ser ut”.
I utgangspunktet er jeg litt enig med deg. Litt… fordi jeg selv har opplevd mennesker som hele livet mitt har kommentert kroppen min som om det var det viktigste ved meg. Fra jeg var knapt tenåring, med “myggstikk til bryster” til jeg i de senere år fikk problemer med en usunn overvekt. Ja bestandig egentlig! Og ikke bare meg og min kropp, men kroppen til de fleste.
Slike mennesker er ufine, og har en mangel på folkeskikk som er ganske sjokkerende. Jeg tar det derfor IKKE som et kompliment når disse menneskene kommenterer kroppen min, hvor positiv uttalen enn er.
Likevel er jeg ganske så uenig med deg, fordi de aller fleste som gir deg et kompliment faktisk mener det. Det er ikke bare noe de slenger ut for å ha noe å si, og det er nødvendigvis heller ikke fordi de anser kroppen din som det viktigste med deg. Å slanke seg er nemlig noe de aller fleste vet (om de enn er slanke selv) koster selvdisiplin og viljestyrke.
Egentlig er det litt nesevist å anta at det er kroppen din i seg selv de er opptatt av, for tro meg, den blåser de fleste i! Er det kun en vakker kropp de er opptatt av finnes det millioner eksempler av det på nettet, kun et klikk unna, så hvorfor skulle de bry seg om din om det KUN var det de tenke på? Jeg gratulerer om du er blitt sååå perfekt at du overgår alle tilgjengelige damer å se på… men ellers ber jeg deg vurdere din holdning og både si og tenke “Takk!” neste gang du får et slikt kompliment.
Mvh. Ann- Elin (Ned 20 kilo det siste året, og STOLT av den innsatsen. Den krevde sin kvinne!)
Skjønner akkurat hva du mener. Og selv om de kun mener godt og ønsker gi komplimeneter, føles det ikke alltid slik. Jeg hadde en periode der jeg ikke klarte å få i meg mat. Jeg er en større person, og burde strengt tatt ha snudd kostholdet for lenge siden, men sliter fremdeles med motivasjonen til å holde fram når jeg først begynner. Men på dette tidspunktet slet jeg med helsen. Jeg hadde fått påvist en kronisk sykdom, og slet med å spise, og mistet rundt 10 kg. Alle på jobb kommenterte dette, og jeg fikk helt vondt inni meg. Og når appetittet kom tilbake gikk jeg opp igjen de 10 kg, ikke mer ikke mindre.
Fremdeles er det mennesker, spesielt de som ikke ser meg så ofte, som føler de har rett til å kommentere vekten og kroppen min når jeg møter dem igjen. “Du har slanket deg siden sist, jeg ser det”. Nei, sier jeg. “å, jo da. Du ser jo mindre ut”. Jeg slanker meg ikke. Om jeg ser mindre ut, så er det enten fordi jeg har klær på meg som gjerne skjuler problemområder, eller personen husker meg som større enn det jeg er. Da går det jo på persepsjon, og ikke masse.
Jeg skjønner ikke hvorfor noen føler de har rett til å snakke om andre sin kropp og vekt, om den personen ikke selv tar det opp først. Folk som snakker åpent om sin misnøye rundt vekt og kropp, pleier stort sett ikke ha problem med å få høre dette fra folk. Men jeg snakker ikke om min vekt eller kropp. Ikke fordi jeg ønsker å ignorere mitt problem, men fordi det er mitt problem. Det er min kropp, og jeg ønsker ikke å gjøre meg kun til en stor person, jeg er så mye mer. Om jeg ønsker å snakke om at jeg har gått ned i vekt, ja da kommer jeg selv til å begynne å snakke om det. At andre velger å snakke om noe som andre tydelig viser de ikke liker å snakke om, viser jo kun at det finnes mange mennesker som ikke klarer å lese sosiale situasjoner, altså har dårlige sosiale antenner….
Jeg forstår deg !!!!!!
I min familie er det hverandres vekt fritt vilt, suksess å gå ned, nederlag å gå opp, og du må tro jeg har hørt mange ganger hvor flink og flott jeg er dersom kjolen sitter litt slakkere i familiebegivenhetene, så jeg forstår veldig godt hva du mener.
Samtidig er jeg ikke enig i at det ikke skal være lov til å si noe om en kvinnes kropp. Nei, man trenger kanskje ikke å fokusere bare på vekten, men helt ærlig; synes du virkelig ikke det er kjekt at andre påpeker at du ser bra ut innimellom? Jeg synes faktisk det er kjempekjekt at folk gidder å si det når de synes jeg bidrar estetisk. Spesielt når personer jeg ikke kjenner kommer og sier noe fint til meg, men også når mannen får hakeslepp av min nye kjole. Det får meg ikke til å føle meg som en kropp, fordi jeg vet at jeg er så mye mer, og at han vet det også. Men nå har jeg engang fått en kropp, som jeg er nødt til å leve med, og ta vare på, og det er så mye artigere å pynte den litt enn å bare pakke den inn i en sliten joggebukse og formløs t-skjorte slik at ingen skal bli fristet til å legge merke til den.
Før trodde jeg feminisme handlet om å omfavne det feminine, men nå føler jeg at det handler om å fornekte at kvinner er kvinner, og at vi har lov til å være vakre. Ja til likestilling, men feminismen begynner for meg å bli et f-ord…
Heihei
Jeg er enig med med det som står. Men problemet er også hvordan for eksempel familien, samboeren og ect oppfører seg på før og etter vekttapet.
Jeg opplevde ved alder av 15 år at fosterfamilien min tvang meg ned i vekt. Det kom dager jeg ikke fikk lov å spise middag eller kvelds, også hvis jeg ville sette meg ned for å se på tv så måtte jeg ut på tur. På den tiden trente jeg opptil 4 ganger i uken og fikk ikke lov å spise av fosterfamilien min før treningen, siden de ville så gjerne at jeg skulle ned i vekt. Det kom til ett punkt der fostermoren skjelte meg ut og sier “ta ett større størrelse siden buksen kommer til å sprekke, og jeg gidder ikke å bruke penger på deg”
Jeg gikk ned omtrent 40kg på to måneder. Ingen la merke til hva fosterfamilien gjordet mot meg. Til og med lærere, elever og barnevernrådgiveren sa bare “Å så fin du hva, du ser mye bedre ut.” Dette motiverte bare fosterfamilien.
Dette endte opp med at jeg laget unnskyldninger for å la være å spise og hvis jeg spiste så måtte jeg på do og bare få maten rett opp igjen. Jeg ble avhengig av hva folk syntes og komplimentene. Det tok meg tre år for å kunne lære meg selv at dette ikke var riktig eller bra for kroppen min.
Idag så prøver jeg å hjelpe andre i en lignende situasjon og andre som lider av bulimi og anoreksia. Bare vær forsiktig hva og hvordan man sier ting om utsendte til en person, uansett mann eller kvinne! Og bare pass på venne sine i tilfelle hvis dem blir presset til å bli tynnere også.
Mvh Jente på 19 år
I utgangspunktet må det være bedre å si positive ting til hverandre enn negative. Det er positivt å være sunn!
Hvis vi tenker oss at noen har klippet seg eller fått en ny kjole, betyr ikke det at vedkommende var stygg på håret eller hadde stygge klær før. Selvfølgelig skal man være litt forsiktig med tykk og tynn, men kanskje du selv er blitt mer selvsikker og bedre humør over å ha tatt kontroll over en usunn kropp (noe du selv var redd konsekvensen av) Ta det positive til deg og utnytt at folk syns du er fin og flink.
Og bare så det er sagt, man kan gi komplimenter på at andre ser bra ut UTEN å påpeke at det er et eventuelt vekttap som er grunnen.
La meg lære dere en ting som mange ser ut til å glemme. Vi er mennesker, og mange ser på mennesker som noe helt annet enn andre pattedyr. Greit nok at vi kan kommunisere på en langt mer avansert måte enn dyr, og at vi har en større hjernekapasitet og fri vilje. Men tror dere virkelig at vi er helt løsrevet fra biologien? Neppe. Om vi ser på de fleste dyr ser vi et fellestrekk. Den som ikke holder seg sunn finner seg ikke partner, og får dermed ikke videreført genene sine. Dette henger selvfølgelig igjen! Vi er et resultat av evolusjon, ikke en egen rase frigitt fra alle instinkter. Det er dermed naturlig å finne en slank og veltrent kropp mer interessant enn en utrent og slapp kropp. Er det virkelig så vanskelig å forstå? At folk gir komplimenter for noe som fra naturens side er livsviktig for å overleve er jo bare bra!
Selvfølgelig, vi skulle jo alle ønsket at vi kunne ligge i sengen vår hele dagen, mens vi spiser sjokolade og chips, og fremdeles fått superkjekke/fine/herlige/drømmeprinser/prinsesser stående i rad og rekke for å møte oss. Siden det er jo personligheten som teller? Eller hva feminister? Det handler jo ikke om hvor godt vi klarer å innse virkeligheten, men hvor herlige vi er i den perfekte verdenen vi har skap i vårt eget hode. Den verdenen vi har bygget rundt oss selv. Men vet dere hva? Det er ikke sånn virkeligheten er. Våkn opp. Stikkord: Naturlig seleksjon.
Personen bak teller. Det skal sies. Men bruker man en usunn kropp som unnskyldning for at personligheten bak kanskje ikke er så god? Hjernen er flink til å beskytte det den har. Man vil helst tro at det er alle andre som har et problem. Men kanskje problemet ligger hos deg selv.
Kjære Alex. Ikke alle som er tykke er late mennesker som ligger på sofaen hele dagen og stapper i seg sjokolade og chips. Mange er faktisk rett og slett folk som spiser for mye mat og er for lite i aktivitet. Man kan spise mye sunn mat og likevel være overvektig. Å si at alle overvektige mennesker følger samme usunne diett, er like idiotisk som å si at alle tynne mennesker lever sunt.
Det viktigeste er uansett å være sunn, ikke tynn. Man kan gjerne snakke om biologien bak seleksjon, men hva mennesker finner vakkert er også noe som varierer mer enn hos andre dyr. Noen mennesker finner kun tynne mennesker attraktive, noen synes kun de med former er attraktive, derfor kommer din teori noe til kort.
Å gi komplimenter er selvsagt viktig, men hvorfor skal de kun gjelde kropp og vekt? Kan man ikke gi komplimenter for folks kunskap innen et felt? Eller for en god gjerning som er blitt gjort? Skal man på død og liv absolutt gi et kompliment på utseende, kan man ikke heller nevne flott stil, flott hår, god holdning, positiv glød? Det finnes da så mange positive ting ved et menneske, ikke bare kroppfasong og vekt.
Jeg har slanket bort 25 kg det siste året og får mange hyggelige komplimenter av kollegaer og venner. Det er hyggelig at folk bryr seg.
At de kommenterer mitt vekttap gjør meg ikke til “en kropp”. Jeg er sinnsykt stolt over jobben jeg har gjort med å gå fra overvektig til normalvektig. Og jeg får fortsatt kommentarer på at jeg gjør en bra jobb på jobben, vel og merke når jeg fortjener det! Jeg forventer ikke daglige kommentarer hverken på vekttapet mitt eller jobben jeg gjør.
Kanskje du ikke får kommentarer for jobben du gjør fordi du ikke har gjort en bra jobb?? Bare spør!
Ta komplimenter som nettopp det. Hyggelige komplimenter!
Det gjør deg ikke mindre verdt som menneske at noen komplimenterer vekttapet ditt! Vær stolt av jobben du har gjort med å legge om til et sunt kosthold!
Da jeg gikk ned i vekt, fikk jeg også en del kommentarer om hvor bra jeg så ut, og hvor bra det var. Men bak fasaden lå det en helt annen versjon. Jeg gikk drastisk ned i vekt da jeg fikk problemer med mat, og det var virkelig vondt å høre at det var “bra”. Selvfølgelig kunne de ikke vite hva som foregikk, men jeg synes virkelig ikke man skal kommentere andres kropp uansett, nettopp fordi det kan ligge noe bak som ikke er bra i det hele tatt.
Tusen takk for at du skriver dette. Jeg har selv gått mye ned i vekt fordi jeg har vært syk. Det føles helt forferdelig når folk kommenterer kroppen min i tide og utide. Det er er et kjempe-grenseovertramp. Det er virkelig å tråkke på andre mennesker…
Gikk gjennom noe av det samme som Katinka. Gikk inn i en liten depresjon etter bruddet med samboeren og raste ned i vekt på en usunn måte og ufrivillig. Får masse kommentarer for det fortsatt og merker det nesten irriterer meg, selv om jeg forstår at ikke alle vet hva som ligger bak. Er nå på en usunn lav vekt, og får kommentarer fra gutter om hvor stram og fin jeg er. Kan ta meg selv i å bli fornærmet og tenke “synes du VIRKELIG at dette er fint???”. Blir fornærmet på vegne av “gamle” meg som hadde noen kilo ekstra.
De mener jo ikke noe vondt med det. Men kunne ønske flere så på meg og spurte om jeg hadde det bra.
Ta imot de komplimentene du får og vær glad for dem. Klart det er hyggeliig med jobbrelatert skryt, men det ene utelukker vel ikke det andre :)
Våger meg på å legge ut en hypotese om at hadde du ikke fått noe som helst validasjon for vekttapet ditt så hadde det blitt et lignende innlegg, men fra en annen vinkel hvor det var galt at ingen kommenterte det. Det må være veldig trist å ikke kunne ta imot komplimenter om kroppen sin med noe annet sinne som reaksjon.
Et komplement er som en gave, selv om det kanskje ikke var akkurat det du ønsket deg er det tanken bak som gjelder. At noen har gitt deg noe for å vise interesse i deg som person. Kan i det minste ha høflighet til å takke pent.
Preach!
For noen år siden klippet jeg av meg alt håret (3 mm langt) og det gikk ikke én dag uten at noen (mest gutter) måtte fortelle meg at de personlig likte jenter med langt hår best. Til og med drosjesjåfører og andre som så bilde av meg med hår på bankkortet mitt, følte trangen til å kommentere mitt valg av hårstil. Nå som det har vokst ut igjen, nøler ingen med å fortelle meg at jeg ser mye finere ut med lengre hår.
Lurer på hvorfor det er greit å direkte/indirekte fortelle meg at jeg var stygg på håret da jeg var skallet. Har ikke fått lignende reaksjoner dersom jeg har slumpet til å ta på meg lite flatterende klær eller tatt meg dårlig ut på andre måter.
Jeg tolker det slik at mange følte seg ukomfortable med at jeg brøt den sosiale normen om at jenter skal ha fint hår, og opplevde at mange bevisst eller ubevisst prøvde å påvirke meg til å tilpasse meg deres syn på hva som er akseptable hårsveiser for kvinner.
Selv var jeg svært fornøyd med min svært praktiske sveis, og noen ganger savner jeg den. Det jeg ikke savner var å redegjøre for mitt valg om å ha pinnekort hår for alle nye mennesker jeg møtte.
Det er hyggelig med komplimenter, men man bør holde sge for god til å forsøke å påvirke andre til å passe inn i eget skjønnehtsbilde. Det være seg tynn eller tykk, små eller store pupper, kort eller langt hår, lite eller mye muskler, osv. Leve individueller forskjeller!
Jeg forstår hva du mener. Ikke som feminist, men som en som har vært gjennom en vektnedgang. En vektnedgang kan gå relativt fort, som din med 15 kg på et halvt år. Men det kan ta langt lengre tid “å snu” hodet. Dersom man har vært på en høyere vekt en periode så har man ofte en del usikkerhet rundt egen kropp og uteseende. Og det å se hva som faktisk er i speilet i stedet for det som var i speilet er vanskelig til hodet har justert seg. Og man blir i en periode mye mer synlig for andre når man går ned i vekt. Min egen erfaring som overvektig var at jeg fysisk sett ville være usynlig. Jeg ville ikke ha kommentarer på utseende når jeg var så usikker og misfornøyd med meg selv. Når jeg gikk ned ville jeg fortsette å være usynlig, til hodet hadde justert seg. Det føles rart ut å få så mye oppmerskomhet for noe som er så privat. Og det føles nesten som et hån i forhold til den overvektige personen man var før. Er jeg virkelig så mye mer verdt nå enn før? Men man vet jo inni seg at man har ikke endret innsiden, det er bare endringer i utseende. Og om vektnedgangen er med vilje eller ikke, så kan det ligge mange negative følelser rundt endringen. Fra de nære og kjære vil komplimenter som regel bli tatt godt imot, men fra de man ikke har et personlig forhold til, men feks et arbedsiforhold til så er en vektnedgang for privat å snakke om.
Vel, kan jo stille dæ et lite motspørsmål: kor bra hadde du følt dæ om absolutt INGEN kommenterte at du ser bedre ut? Ingen som roste dæ for den innsatsen du har gjort. Hadde det vært så mye bedre? Trur ikke det. Det e så fint når vi dame rose hverandre i beste mening, og gjør det vi kan for at vårres med-dame skal føle sæ fin og flott!:)
Hei,
Hvordan hadde du opplevd om ingen kommenterte endringer hos deg i det hele tatt? For eksempel ny frisyre, ingen sier noe som helst, ny garderobe eller lignende, nei ikke noen kommentar nå heller. Ingen kommenterer om noe som helst hverken positivt eller negativt… Her sitter jeg å tenker at det ville vært mye verre.
Får du ingen tilbakemeldinger fra kolleger om jobben du gjør? Ingen i det hele tatt hverken positive eller negative? I så fall hadde jeg byttet jobb, ingen på jobben som bryr seg døyten om deg eller hva du gjør. ville du jobbet i et slikt miljø?
Ville du hatt venner som ikke bryr seg? De var vennene dine FØR du slanket deg også. De var sikkert gode kolleger FØR du slanket deg også. De ville bare gi deg en positiv kommentar for alt arbeidet du har lagt i det, og det tar du ille opp.
Ta en titt på denne teksten så kanskje kjønnsaspektet ved dette blir klarere: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Du-er-en-kvinnelig-flodhest-pa-storrelse-med-en-traktor-7232367.html#.UcFcg9hc1oM