Hva om det ikke går over av seg selv?
Som kvinne i Norge er jeg ikke undertrykt og lider ikke. Jeg har mange muligheter og skummer fløten i verdens melkespann. Likevel må jeg regne med at jeg kommer til å tape økonomisk på å få barn mens mine mannlige medborgere ikke trenger å regne med det. Dette synes jeg at vi skal gjøre noe med, og jeg kan rett og slett ikke fatte hvorfor noen mener det motsatte.
Tankeeksperiment
La oss si at vi er enige om at samfunnet stiller ulike forventninger til kvinner og menn og at dette gjør at kvinner har mindre makt og inntekt enn menn. I tillegg vet vi at kvinner og menn er like smarte og egnede for oppgaver i arbeidslivet og til å ta ansvar for barn og oppdragelse. Tenk deg også at vi er enige om at kjønnsbalanse er positivt i styrer, utvalg og på arbeidsplassen. Kan vi ikke da også være enige i at dette er noe vi må gjøre noe med og så bare sette i gang?
Kvinner taper økonomisk på å få barn i Norge
Det er definitivt lønnsomt for samfunnet at vi får barn, men underveis påløper det noen kostnader og disse må noen bære. En nylig avlagt doktoravhandling i samfunnsøkonomi av Sara Cools har sett på dette. Det viser seg at kvinner taper systematisk på å få barn, mens menn taper lite eller ingenting. Når kvinner får sitt første barn får de i snitt 1,2- 4,9 prosent lavere timelønn. Jo flere barn man får, jo mer taper kvinnen. Hvis man ser på årslønnen til kvinner som får sitt tredje barn, er reduksjonen mellom 15 og 20 prosent. Det er kvinner som jobber i privat sektor og de som jobber full tid i offentlig sektor som taper mest. Gjennomgående taper kvinner økonomisk på å få barn, mens menn nesten aldri gjør det og fallet i lønn og inntekt vedvarer hos kvinnene helt til pensjonen.
Hva skal vi gjøre?
Kort oppsummert kan jeg se for meg noen mulige veier å gå:
- Kvinner bør få færre barn.
- Vi kan bruke mer tid på å finne ut at hvorfor kvinner tjener mindre enn menn.
- Vi kan lene oss tilbake og vente på at de likestillingstiltakene vi allerede har innført skal gi resultater i kvinners inntekt.
- Vi kan iverksette tiltak som gjør at kostnadene ved å få barn fordeles likt mellom kvinner og menn.
For mange kvinner vil det være en god løsning å ikke få barn, eller ikke få mange barn, men for samfunnet som helhet tror jeg at vi med én gang kan avfeie løsning nr. 1 som en god strategi. Det er interessant å finne ut hva det er som gjør at kvinner gjennomgående tjener mindre enn menn, men jeg drister meg til å påstå at vi allerede vet nok (eller i alle fall veldig mye) om hvorfor kvinner taper økonomisk på å få barn, så jeg vil heller ikke ensidig satse på tiltak nummer 2.
Hva om vi venter forgjeves?
Da står vi igjen med spørsmålet: Skal vi lene oss tilbake og håpe på at den økonomiske skjevfordelingen av byrder og goder mellom kvinner og menn går over av seg selv, eller skal vi innføre noen tiltak for å forsøke å gjøre noe med det på kortere sikt? I mitt tankeeksperiment er vi enige i at det ikke burde være slik at kvinner burde bære en større del av den økonomiske byrden med å få barn enn menn. Da vil det være slik at hvis vi velger alternativ 3) og venter på resultatene, kan vi risikere å vente svært lenge eller kanskje til og med forgjeves. I verste fall gjør vi ingen ting og fortsetter å lempe den økonomiske risikoen ved å holde befolkningsveksten oppe over på alle jentene som vokser opp i dag. Det er det samme som å si at vi godtar at de må regne med lavere inntekt, lønn og pensjon enn sine brødre.
På den annen side kan vi velge å gå for løsning 4 og være offensive på våre døtres vegne og sette i gang med omfattende tiltak for å sørge for likelønn og for at menn i like stor grad som kvinner tar ansvar for barn. Da kan vi fremdeles i verste fall risikere at disse tiltakene ikke gir det resultatet vi ønsker, men vi har en ekstremt mye større sjanse for å gjøre noe med skjevfordelingen mellom kvinner og menn enn om vi lener oss tilbake og sier oss fornøyd med likestillingen slik den er i dag.
Alt å vinne, ingenting å tape
Jeg er av typen som ikke sitter i ro og håper at noe skal gå over av seg selv mens jeg funderer på hvorfor ting er som de er. Jeg liker å brette opp ermene, gå på med krum nakke og forsøke å gjøre noe med problemene. Det er ikke alltid at jeg lykkes, men jeg kan i alle fall banne på at jeg ikke bare satt og ventet men heller forsøkte å gjøre noe med det.
Bilder:
Wait, (CC-BY NC SA 2.0), CmdrFire
Om forfatteren
Sunniva
35 år, Oslo, samfunnsøkonom. Sosialist, feminist, mosjonist og miljøverner. Leder for Oslo SV. Gruppeleder for SV i bystyret i Oslo og medlem av samferdsels- og miljøkomiteen. Lever i tiden og forventer effektivitet!
Related Posts
-
Vi må gjere meir for å beskytte Ukrainske familier, kvinner og barn
Russlands invasjon av Ukraina har ført til at millionar av menneske er på flukt internt og inn i Europa, og vi står ovanfor den største […]
Feminisme i 2022: Jeg vil ha flere menn med på laget
Godt nyttår! Hva ønsker jeg å se mer av i feminismen i 2022? Vel, jeg ønsker å se flere menn med på laget. Til tross […]
Det finnes en løsning til og det er at kvinner slutter å rakke ned på morsrollen som minde viktig enn å være yrkesaktiv. Når det å være hjemme med barn blir sett på som like verdifullt og samfunnsnyttig som det å jobbe i barnehage så vil også problemet løses av seg selv. Det å kunne sette opp “hjemme med barn” på CV’en med stor stolthet og med oppramsing av all den kunnskapen man får av å drive et “Familien AS” burde virkelig ikke være noe vi ser ned på men rakrygget og med stolthet kan vise frem.
På samme måte som du ikke forstår hvordan enkelte kvinner ikke ser problemet med likestillingen, så forstår ikke jeg hvorfor enkelte kvinner ikke ser verdien i å gå hjemme med barna som man har valgt å få!
Eller at samfunnet ikke ser hvilken stor oppgave og hvilken lederolle det egentlig innebærer. Egentlig burde menn få dårligere betalt enn kvinner fordi de IKKE har vært hjemme med en unge eller tatt seg av FAmilien AS. For jeg tror kvinner som har påtatt seg den oppgaven både er bedre ledere senere i arbeidslivet og takler stress på en annen måte. I tillegg til at de har indre verdier som er verdifulle i jobbsammenheng! De ser nytten i det å bygge opp noe på en trygg og god måte.
Jeg syns kanskje en av de viktigste tiltakene vil være at det er like naturlig for far å være hjemme med barna som mor. At man deler permisjonen på midten (eller sånn ca, i hvert fall) og at det er like naturlig for far å være hjemme med syke barn som mor. Det ligger mye i holdninger der, syns jeg. Folk ser rart på meg når jeg forteller at vi skal dele permisjonen på midten og spørsmål som “hvorfor gir du vekk permisjonen din til far?” hører jeg rett som det er. Det er viktig at ikke bare fedre blir klandret for å ikke ville være hjemme med barna, men at også mødrene gir slipp på fellesdelen av permisjonen (som de ofte ser på som sin), slik at far får sjansen. Egentlig tror jeg det er mange menn der ute som har lyst til å være mer hjemme – om de bare får sjansen. Med de nye permisjonsreglene fra 1. juli føler jeg vi er på rett vei når det gjelder likestilling (med 14 uker mødrekvote OG fedrekvote), så da står det igjen å jobbe med holdningene til folk slik at flere deler fellesdelen likt mellom seg.
Takk for kommentarer!
Her er jeg enig med Anna i at noe av det viktigste vi kan få til er at det er like normalt for far å være hjemme med barn som mor. Problemet med at kvinner taper lønn, inntekt og pensjon med å få barn er at de taper og at menn gjør det i ingen eller liten grad.
Jeg er ikke nødvendigvis kritisk til at foreldre velger å jobbe litt redusert et par-tre år i småbarnsfasen, jeg er kritisk til at mødre skal jobbe deltid store deler av kariæren bare fordi de er mødre. Her er jeg og Ane helt på kollisjonskurs. Jeg mener det er helt hårreisende å ønske seg tilbake til 50-tallet det der var en heltidssyssel for kvinner å være hjemme med barn. Det er faktisk ikke slik at det er like nyttig for samfunnet at foreldre er hjemme med barn istedet for å jobbe. Du kan si hva du vil, men familien kan overhodet ikke sammenlignes med et aksjeselskap. Arbeidslivet og velferdsstaten må innrettes slik at både mor og far kan arbeide fullt og at det er like normalt at begge gjør det.
Du neglisjerer å ta hensyn til dette:
http://www.dagsavisen.no/samfunn/menn-som-forsorger-kvinner/
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread270394/#post_270394
I praksis sitter ikke menn igjen med mere til seg selv, kanksje snarere mindre.
Du presenterer dette som at kvinner bare gjør et offer og bare taper, men de vinner i det at de har langt mere tid med sine barn og ved at mange kvinner senere i livet har mere fritid ved å jobbe frivillig deltid muligjort av at de blir forsørget av en mann.
Forskjellen mellom menn og kvinners lønnsnivå er helt legitim når man ser nærmere på hva forklaringen egentlig er:
http://www.warrenfarrell.net/Summary/
Studier jeg har sett viser at menn begynner å jobbe mere når de får barn, mens kvinner jobber mindre. Menn jobber altså mere enn de i utgnagspunktet har villet for å forsørge at deres koner kan være hjemme med barna eller jobbe deltid. Vi vet fra undersøkelser at langt, langt flere kvinner enn som i dag er hjemme oppgir at de skulle gjerne vært hjemme hvis mannen deres hadde tjent godt nok til at familien hadde råd til det. De aller fleste menn og kvinner har ikke spennende karrierejobber, de har kjedelige yrker som skaffer penger til å skaffe mat på bordet. For de aller fleste er det ikke en fantastisk selvrealiseringsmulighet å jobbe, det er en ting som de er i beste fall amibavelnt til. I de fleste norske parforhold vil jeg si det er den som kan være hjemme med sine egne barn og bli forsørget av at deres partner tilbringer dagen i en ikke spesielt spennende jobb, som trekker det lengste strået. At inntekten da blir lavere sier seg selv. Man forsaker noe for å få et privilegium. Samtidig blir man forsørget av en annens slit. I praksis så lever kvinner for en mye høyere inntekt enn sin egen fordi menn forsørger dem. Som kjønnsforskeren i artikklene over har funnet overfører menn MERE av sin inntekt enn rettferdig er til kvinner. Regnestykker jeg har sett fra andre land viser at etter skilsmisser sitter menn igjen med mindre nettoinntekt enn kvinner når skatt, barnebidrag, allimony og lignende er faktorert inn. Warren Farrell gjør blandt annet et slikt regnestykke i the Myth of Male Power.
Hei Tim!
Ja, du har helt rett i at jeg ikke nevner at far ofte (paradoksalt nok) øker sin arbeidstid og jobber mer overtid etter å ha fått barn. Det er klart at det ikke er en fordel for far å få mindre tid sammen med barna sine. At mange kvinner ønsker å jobbe mindre og være mer hjemme hvis noen kan forsørge dem, er overhodet ikke overraskende. Hvis menn får spørsmålet om de ville hatt mer fritid sammen med barn og familie hvis de ble forsørget, hadde de selvfølgelig også sagt at de ønsker dette.
Det er klart at kvinner som velger å være mer hjemme med barn oppnår en fordel i form av mer tid med barna og mer tid hjemme. Selvfølgelig velger familier at en av foreldrene (oftest mor) jobber mindre, fordi de mener det er fordelaktig.
Poenget er likevel uomtvistelig (slik Solveig slår fast i sitt blogginnlegg Morsrollen og deltidsfella):
Det er en sentral likestillingsutfordring at mange kvinner jobber deltid. Det gir lavere inntekt, mindre trygd ved sykdom eller uførhet, i mange tilfeller lavere pensjonsopptjening og gjør at en må stå lenger i arbeid. Det gjør også at mange kvinner i praksis er økonomisk avhengige av mannen sin. Det er greit så lenge en er sammen, men om hymens lenker brister etter noen år er det kvinnen som står igjen med økonomisk svarteper. Mannen som har nytt godt av en hjemmeværende kone som har tatt seg av alt av husarbeid og sikret god omsorg for barna, har derimot en trygg og stabil økonomi og gode karriere- og pensjonsutsikter.
Når det gjelder likestilling så blir mange tiltak gjort for å fremme kvinners situasjon, som feks oppfordre dem til å søke lederstillinger osv. Men dette skjer i langt mindre grad med menn. Hvor blir det av tiltakene som skal oppfordre menn til å søke seg til feks helsesektoren ol? Når menn ikke blir ansett som naturlige “omsorgspersoner” så sier det seg selv at det, etter min mening, vil være svært vanskelig å få til en reell likestilling i Norge. Likestilling handler ikke bare om kvinner og deres rettigheter. Men det handler også vel så mye om menn og deres nye rettigheter. Rettigheter til å ta del i barnas liv og følge dem opp mm.
Det er flere faktorer som mangler her. TIM påpekte noen av de viktigste. Videre så sies det ingenting om hva slags type stilling mor har før og etter fødsel. Det sies heller ikke noe om hvem som bestemmer at mannen skal jobbe mer og kvinnen mindre. Erfaringer i nærmiljø og hos kolleger viser en ekstrem overvekt av kvinner som rett og slett krever å være mest mulig hjemme. Jeg tror det er veldig får av kvinnen som jobber deltid som gjør der ufrivillig.
Lyst å løse problemstillingen? Det er veldig enkelt, kvinner må bare slutte å kreve ensidig eiendomsrett til barna. Samtidig som kvinner å være villige å ofre det som trengs for å få stillinger som er høyere lønnet.
Enig med CRVENA. Skal vi oppnå likestilling så kreves det også at kvinner gir slipp på det som av mange blir ansett som “kvinnelige oppgaver”.
Crvena og matpakke: Det er vel mulig å modere det litt. Kanskje man kan si det sånn at kvinner kan anstrenge seg litt for å overlate hus og barn til menn, og at menn kan anstrenge seg litt for å faktisk kreve det? Ofte fremstilles det som at mor nekter å gi fra seg barn og permisjon. Vel, hva om menn nekter å gi fra seg sin del?
Ane: Ingen sier at morsrollen er mindre viktig. Men det er uomtvistelig mer lønnsomt å være i arbeid. Å være hjemme med barn er, i et økonomisk perspektiv, faktisk ikke like verdifullt fordi ingen (utover kanskje en og annen sugar-daddy) gidder å betale for at man skal være hjemme med barn i årevis. Det er sikkert verdifullt å være hjemme i et mellommennesklig perspektiv. Og da får man betalt i den valutaen også. Jeg ser ikke ned på noen som er hjemme, med mindre de har kastet bort statens penger på lang utdannelse. Men jeg ser ingen grunn til at andre skal finansiere at folk er hjemme heller. Så viktig er det ikke for resten av samfunnet at man skal være hjemme at andre skal måtte betale masse ekstra skatt!