Hva er likheten mellom Frp og småbarnsforeldre?
De siste dagene har jeg lest Linn Stalsbergs siste bok ”Er jeg fri nå? Tidsklemte damer i verdens beste land” (Aschehoug 2013). Boken starter med (nok) et personlig vitnesbyrd omhvor strevsomt det er å ha barn når man må jobbe ved siden av. Og forfatteren kjenner mange andre som har det på samme måte. Kort oppsummert: Markedsøkonomien gjør det slitsomt å være småbarnsforeldre, og det er veldig trist at feminismen ikke tar inn over seg problemet og kjemper for 6-timers arbeidsdag.
Jeg kan gjerne diskutere et annerledes arbeidsliv, men jeg er ikke med på å diskutere barnefamilier i samme åndedrag som sykdom. Rett og slett fordi det ikke er en sykdom å ha barn. Jeg kan gjerne legge ned en ekstra innsats på jobben for at du som er syk skal ha en ok dag. Jeg kan også jobbe så mange timer at Norge har råd til å prioritere annerledes i asylpolitikken, eller velge mer miljømessige løsninger enn dagens oljeutvinning. Men jeg gidder altså ikke å jobbe mer for at middelklassemødre med kontorjobber skal få mer tid hjemme.
Er småbarnsforeldre i en særstilling når det gjelder arbeidsmarkedet?
Er det et arbeidsmarked som stiller høye krav? Absolutt. Gjelder dette bare for barnefamilier? Nei, selvsagt ikke. Tvert i mot, jeg tror at barn som venter i barnehagen er et av få
argumenter som faktisk holder. Alle forstår at barn som skal hentes i barnehagen må hentes. Mange steder får man også aksept for å jobbe redusert i perioder om man har barn. Hva om man ønsker å gå tidlig hjem, før arbeidsoppgavene er unnagjort, for å slappe av hjemme med en film? Eller ta en joggetur mens kollegaene dine ferdigstiller oppgaven? Hva om man ganske enkelt har hatt en kjip periode i livet og trenger å jobbe redusert? Da vil sannsynligvis nåværende, og i hvert fall neste arbeidsgiver rynke på nesa.
Arbeidsmarkedet ønsker, og krever, høyt utdannede kandidater med høy leveringsevne. Om du er nyutdannet, psykisk syk, har prioritert frivillig arbeid fremfor utdannelse, fest og moro fremfor gode karakterer, ja da er du faktisk ikke i denne kategorien. Om du har vært ute av arbeidslivet er det hard å komme tilbake; uavhengig av om det er på grunn av barn eller andre ting.
Det er altså ikke småbarnsforeldre som har et problem. Det er faktisk alle som i en kortere eller lengre periode ikke ønsker eller klarer å prioritere jobben.
Må det være sånn? Selvsagt ikke. Men da bør dette tas på et strukturelt nivå ikke bare for Stalsbergs armada av slitne mødre, men også for andre. I stedet for å føle sympati, blir i hvert fall jeg bare irritert når mødre igjen er den gruppen som har det så vondt og vanskelig i arbeidslivet. Det må selvsagt være helt i orden å i perioder ikke yte maks i arbeidslivet. Men det blir veldig usympatisk når man skyver sine egne barn foran seg for å legitimere dette. Man har faktisk valgt å prioritere noe annet.
Og hva med pappaene?
Det Stalsberg ikke vier særlig oppmerksomhet er hvorfor det er kvinner som i så stor grad føler på sin egen utilstrekkelighet. Hun beskriver hvordan kvinner har mindre fleksible jobber og lavere inntekt, men setter i liten grad dette i sammenheng med hvorfor kvinner fortsatt føler mer ansvar for omsorg.
6 timers arbeidsdag er Stalsbergs løsning på alle problemer. Ta en familie hvor mor jobber i det offentlige og far i det private. I Stalsberg univers jobber mor 1 ½ time mindre hver dag enn i dag. Kanskje rekker hun da både å hente og levere i barnehagen. Og far kan jobbe enda mer. Hans lønnsutvikling vil sannsynligvis gå i taket, mors bli på stedet hvil, eller reversert. For å ta kortversjonen; det er da et spørsmål om tid før mor er helt avhengig av far økonomisk. Stalsbergs likestilling handler altså om hvordan mor skal slippe å føle seg presset; og samtidig bli langt mer økonomisk avhengig av andre.
Forfatteren skriver om mange menn som sier de ikke kunne prioritert sine karrierer uten kvinner som passet på hjemmet. Stalsberg konkluderer da med at det da blir umulig for damer å ha tilsvarende stillinger. Hva er logikken bak det? At det bare er damer som kan stå bak sine menn, og ikke omvendt? Og de mennene Stalsberg trekker frem i eksemplene (Konsernsjef i REC Erik Thorsen og Jonas Gahr Støre), ville uansett ikke jobbet 6-timers-dager. Problemet er ikke at likestillingen og feminismen er feilslått, som Stalsberg hevder, men at vi fortsatt har et svært kjønnsdelt arbeidsliv hvor det er helt unaturlig at menn gjør en ekstra innsats hjemme for at mammaen i huset skal gjøre karriere. Med Stalsbergs løsninger vil vi bare i enda større grad legge til rette for mors ulønnede karriere i klesvask og barnehagehenting, og fars lønnede, og sannsynligvis langt mer spennende, karriere.
Likelønn og flere kvinner i toppstillinger fremfor redusert arbeidstid
Jeg tror ikke kjernen i problemet er at arbeidslivet stiller for strenge krav til foreldre, men at arbeidslivet er alt for kjønnsdelt. Ja, kvinner som jobber redusert møtes med skråblikk. Grunnen til dette er ikke fordi de ikke jobber 100 %, men fordi dette i dag fungerer som en særordning for kvinner. Hadde det i dag generelt vært mer vanlig å gjøre det, også for menn så hadde det kanskje ikke blitt sett på som en ordning for svake damer som skyver barna foran seg for å få litt mer tid til å rydde i huset.
I tillegg bør det settes et skarpt skille mellom de som har fleksible jobber og ikke. Sitter du på kontor med fleksitid, kan det umulig være så vanskelig å ta noen timer jobbing på kvelden innimellom. Der er selvsagt en helt annen historie for de med mindre fleksible, og sannsynligvis også langt mindre betalte, jobber. Men da må det gjøres ekstra tiltak for denne gruppen, ikke for alle andre. I politisk sammenheng forsøkte jeg engang å si at jeg ikke syntes vi skal ha kampanjer som oppfordrer unge til å velge helse og omsorg. Mitt argument var at vi aldri ville anbefalt en slik hverdag til egne døtre, og derfor heller ikke bør oppfordre andre til å velge et slikt liv før det tilrettelegges og betales bedre.
Jeg ble sablet ned av en eldre dame som mente det måtte finnes grenser hvor lite pragmatisk det gikk an å bli . Vel, kanskje det rett og slett er det som skal til? Damer står ofte ovenfor tøffe prioriteringer om de skal velge et likestilt liv og for mange kommer derfor feministiske prinsipper til kort når det skal velges utdanning, kjæreste eller at man i hverdagen må få familien til å gå rundt. Og da sitter mange igjen som ofre i verdens mest likestilte land uten å skjønne hvor det gikk galt.
I likestillingens navn har det blitt hevdet at kvinner kan like mye som menn og derfor bør ha de samme rettighetene i samfunnet. Når kvinner er mer hjemme og jobber mer redusert, så er det faktisk ikke slik at de bidrar like mye som sine mannlige kollegaer som, selv om de har barn, ikke handler etter samme mønster. Om vi møter dette mønsteret med forståelse fremfor tiltak, kan det i sin ytterste konsekvens skape en holdning om at det er mer trygt å ansette menn enn unge kvinner.
Hva er likheten mellom Frp og småbarnsforeldre?
Svaret er at de begge er ofre i verdens beste land.
I et land der fødselsraten har økt de siste ti årene. Småbarnsmødre har det allikevel så vanskelig at vi feminister må ta oss sammen. Tilbake til Stalsberg går det kanskje an å spørre: Om du mener vi skal legge til rette for at kvinner skal drive mer med ulønnet arbeid, er det kanskje feminismen som har de vanskeligst i dag?
Andre tekster om boken:
- Fra del til Helhet: Er jeg fri nå?
- Fru Jacobsen: Er jeg fri nå?
- Sparringmamma: Linn Stalsberg: Er jeg fri nå?
- Prosa: Jobbe litt mindre, leve litt mer
—
Illustrasjonsbilder:
Nungruthai pochree 06 Oct 2005 — Babies Crying — Image by © Royalty-Free/Corbis CC BY-NC-SA 3.0
Om forfatteren
Susanne
Partipolitisk uavhengig byråkrat som innerst inne er rabiat radikaler. Er Østkant-patriot, og lar seg lett hisse opp i diskusjoner om forskjellene i Oslo. Blir irritert av mannsjåvinister, kjærringprat, smalltalk, broilere, folk som ikke er prinsippielle, og de som vi fortjener å ha det bedre fordi vi tilfeldigvis ble født i Norge eller i en rik familie. Altså: folk flest. Blir blid av å røyke, drikke vin, gå på ski, få skryt og å være sammen med gode venner. Kaster ofte bort tiden på meningsløse dataspill.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Nokre teologiske spørsmål frå ein forvirra feminist
Kvinners underordning er ein gåve frå Gud. Frå Gud har menn fått leiareigenskapar, medan kvinner skal underordne seg han og vise ham ærefrykt. Dette skriv […]
Jeg har et forslag: les boka en gang til med det i bakhode at feminisme må bygge på menneskers ERFARINGER – ikke et konstruert rettferdighetsideal.
Hei Ellen. Jeg leste boken med mine erfaringer, men jeg anerkjenner at du har andre. For meg er både feminisme og likestilling et ideal, hvor jeg altså mener at Stalsbergs forslag vil understøtte et samfunn hvor kvinner blir sittende uten makt og penger, men med klesvask og ansvar for ulønnet arbeid. Og jeg tror mange kvinner har erfart at det ikke er så veldig kult å være økonomisk avhengig av andre.
Alle er økonomisk avhengige av andre. Også de som selger kroppene, huene og henda sine til lønnsarbeid. Det er da sosialistisk barnelærdom?
Og måten du beskriver kvinner på i denne artikkelen er ikke særlig sympatisk: “armada av slitne mødre”, “svake damer som skyver barna foran seg for å få litt mer tid til å rydde i huset”. Hørte jeg du svelga en cup-cake? Du må gjerne beskrive andres erfaringer på den måten, men da synes jeg du skal slutte å kalle deg feminist. At du har lest boka ut fra egne erfaringer, ja vel, men dersom du ikke er i stand til å lytte til andres erfaringer og tenke at de har betydning for hvordan vi best kan forme det norske samfunnet, det synes jeg er skremmende. Ville du beskrevet funksjonshemmedes erfaringer like nedlatende?
At alle er økonomisk avhengige, gjør ikke at det er god feminisme å legge opp til at kvinner skal bli avhengige av menn.
Og om du hadde lest innlegget med litt godvilje, så hadde du sett at jeg mener det er en vesensforskjell mellom å være syk og forelder. Men du mener det er samme problemstilling å være funksjonshemmet som å ha barn ?!? Personlig tror jeg det er færre funksjonshemmede som har valgt det livet selv enn de med barn. Jeg tror også det for mange funksjonshemmede er langt mer krevende og heller ikke en midlertidig å ha utfordringer i arbeidslivet.
Hva er det konkret du mener at er skremmende? At jeg ikke er enig med deg og forfatteren av boka? Jeg jobber med utrolig mange flotte og smarte damer som jeg gjerne vil beholde i arbeidslivet, er det skremmende og lite feministisk?
Jeg er enig i at det ikke er en spesielt sympatisk fremstilling, men jeg syntes heller ikke det er en spesielt god eller sympatisk beskrivelse av hva feminister er eller skal være i boken. Og du har jo ikke akkurat lagt deg på en nuske-pjuske linje selv heller :-)
Å gjøre kvinner økonomisk avhengig av andre er jo det verste en kan gjøre mot dem. Det er blitt sagt at egne penger er den beste beskyttelsen kvinner kan ha, noe jeg stiller meg helt bak. Jeg har ikke lest boka, men jeg er litt smålei av småbarnsforeldre som klager hele tiden. Men samtidig er det jo kanskje også viktig. For det er viktig å fokusere på at arbeidslivet skal tilpasses familielivet. Samtidig er det i et likestillingsperspektiv utrolig viktig å trekke inn mennene, slik at samfunnet kan legge mer til rette for at de også kan stille opp på hjemmebane.
Ok. Jeg innrømmer at jeg ikke var med å skapte en god debatt her. Beklager! Vi trenger kanskje (helst ikke…) nuske-pjuske, men jeg kan godt roe språkbruken min en smule. For dette er en viktig debatt som ikke bør drukne i beskyldninger, men som krever at vi lytter til hverandre. Det er jo det som er mitt anliggende.
Jeg tenker at kvinner og kvinners erfaringer så alt for lett blir latterliggjort og alt for ofte fortiet. Derfor ønsker jeg alle bøker som omhandler dette, også bøker om det å være mamma i dag, velkommen. At Kjetil Rolness romler i dagbladet, er forutsigbart og fører lite godt med seg. Men at kvinner følger opp med liknende latterliggjørende språkbruk av sine medsøstre – det synes jeg er skremmende. Vi må alle tåle å høre at andre har andre erfaringer enn oss. Og skal det bli politikk av det, nytter det ikke med idealisme dersom den tråkker andre mennesker ned. La kvinner fortelle, lytt og spør. Men dropp harseleringen – den skremmer bare kvinner fra å prate.
Ellen: Jeg er helt enig med deg at debatter ofte blir bedre om det ikke krydres av latterliggjøring, så jeg tar den! Men; på den andre siden syntes jeg at det faktisk er litt i samme gate når Stalsberg beskylder feministene for å ha bommet og svaret er mindre feminisme til fordel for et mer konfortabelt liv. Kanskje er dette en sak hvor hensynet til et mer likestilt samfunn ikke er forenelig med et liv man ønsker å leve akkurat i dag?
Jeg er villig til å strekke meg veldig langt for å få et mer likestilt samfunn, og jeg tror ikke vi kommer dit før vi er økonomisk likestilt. Jeg ble utrolig irritert av å lese Stalsbergs bok som jeg i utgangspunktet hadde høye forvetninger til, men som jeg syntes har gått mer i “mine rettigheter”-grøfta.
Jeg syntes også det må være lov si ifra når man mener medsøstre går i helt feil retning. Det er jo ikke for å være ond eller kjip, men faktisk fordi jeg tror alle vil få det bedre om damer (også) ser problemstillinger i et litt lengre perspektiv enn egen situasjon her-og-nå. Derfor mener jeg at man også må tåle å høre at andre mener det er klaging, så får man heller la det prelle av om en selv mener det er skivebom.