Av: Anne Birgit Kalvik

Gro Nylander er på banen igjen, sammen med lege Kari Løvendal Mogstad, denne gangen med utsagnet «pappaperm forstyrrer ammingen». Hvorfor skal far reduseres til en forbiflyvende figur i barnets liv fordi mor ammer?

Nylander og Mogstad mener at pappapermisjonens økning til 14 uker skjer på bekostning av mor, av ammingen, og av barnet.  De argumenterer med: «før het det fødselspermisjon, og det var med god grunn». Joda, før het det fødselspermisjon, og den var designet for å la kvinnen få hente seg igjen etter fødsel. Og den varte i 12 uker, i 1946. Deretter ble mor kastet tilbake i yrkeslivet og barnet plassert hos slektninger, i park, eller hos dagmamma. På 60-70-tallet ble permisjonen forlenget til 18 uker, 6 uker forbeholdt mor etter fødsel og 2 uker forbeholdt far. 12 uker stod mor og far fritt til å fordele mellom seg. Utvilsomt har vi foreldre en mer gullkantet ordning nå, med mulighet til å ta et helt år hjemme, og velge størstedelen av permisjonsfordelingen som det passer oss, amme hele første leveåret og i tillegg motivere far til å ta seg 14 uker hjemme for å lære barnet sitt å kjenne.

Svevende cøliaki-argument

Nylander og Mogstad henviser deretter til den statlige anbefalingen om at babyen fullammes i minst 6 måneder og deretter får morsmelk mens annen kost introduseres. Det nevnes at amming blant annet forhindrer utvikling av cøliaki. Dette er noe de lærde strides om, og studiene som finnes på dette er mangelfulle. I følge Norsk Helseinstitutt er det ingen sikre måter å forebygge matvareallergi på, men en som ser ut til å fungere er at mor spiser allergener mens hun fullammer, og introduserer for eksempel gluten tidlig i spedbarnskostholdet. Pappa kan heldigvis også smøre brødskiver og koke grøt, ergo er dette et ikke-argument for utvidet pappapermisjon.

Nylander får det nesten til å virke som om permisjonen er hennes belønning?

Dårlig samvittighet.

Amming er utrolig koselig. Det er utvilsomt viktig for trygghet, kos og næring, men ikke en absolutt for trivsel, for hverken mor eller barn. Gro Nylander har gjort mye for å fremme amming, lengre permisjon og større kunnskaper rundt svangerskap, spedbarn og barneoppdragelse. Men nå står hun på vippen til å hindre fremgang ved å kalle forlenget fedrepermisjon «et politisk prinsipp». Det er ikke mer enn femti år siden far kunne hevde å «aldri ha skiftet en bleie». Dagens pappaer skifter bleier, tørker gulp, de duller, bysser og dysser, de varmer flasker, de mater og de samsover med små kropper som sliter med å finne roa på egenhånd. Årevis med møysommelig arbeid for å gjøre det «greit» å være en engasjert og deltagende far er i ferd med å gå ut vinduet fordi Nylander, som er for selve ekspertisen på svangerskap og spedbarn å regne, sier at det er dårlig gjort mot mor. Hun bærer og ammer jo tross alt barnet. Nylander får det nesten til å virke som om permisjonen er hennes belønning?

Det riktige svaret er at ammingen er enklest å få til når mor ønsker det, for da tilrettelegger mor og far best mulig for å få det til

Mors helse

Et annet argument fra disse legene er at mors helse kan være skrantende etter et ni måneder langt svangerskap og en tøff fødsel. Det skjer. Ofte. Men, igjen tilbake til de gullkantede velferdsordningene vi har i Norge – om mor er syk, kan mor ta ut sykemelding, overføre permisjonen til far, og så kan begge være hjemme i den perioden mors helse ikke er topp. Det argumenteres også med at de oppsøkes av triste mødre som på grunn av denne delingen ikke får til ammingen. Det refereres ikke til forskning, statistikk eller rapporter som underbygger dette. Isteden skriver legene dette basert på sin egen helt subjektive erfaring. Hvordan er dette god medisinpraksis? Burde de ikke heller referere til sikre kilder når de påstår at mor og fars permisjonsdeling skader barnet?

Praktiske hensyn

Det siste argumentet i teksten til Mogstad og Nylander er at ammingen er enklest å få til når mor går hjemme. Det riktige svaret er at ammingen er enklest å få til når mor ønsker det, for da tilrettelegger mor og far best mulig for å få det til. For å få ammingen til er det også essensielt at mor er fysisk og psykisk bygget for det. Det er ikke en selvfølge å få til ammingen. Og om man bare får det delvis til, kan man velge om man vil la amming være amming, eller la litt være bedre enn ingenting. Det finnes alternativ spedbarnsernæring, og det finnes ordninger som ammefri som gjør det relativt mye enklere å amme utover de første ni månedene etter fødsel.

Det må to mennesker til for å lage barn. Hvorfor mener da Nylander og Mogstad at mor er den viktigste omsorgspersonen for spedbarnet? De går så langt, at de hopper helt til småbarnsårene før far får lov å komme på banen. Dette blir så stikk motsatt retning av den utviklingen nettopp Nylander med flere har kjempet for på sytti- og åttitallet. Hun var med på å lage plass og rom til spedbarnsomsorgen i norsk familiehverdag. Men nå, sitter jeg igjen her med en vond bismak i munnen, like ladd med personlig erfaring som de utsagnene Nylander og Mogstad kommer med i Aftenposten. Min konklusjon, basert på min erfaring er dog noe annerledes. Far er ingen annenrangs omsorgsperson bare fordi han ikke har bryster.

Anne Birgit Kalvik er 28 år, journalist og tobarnsmamma.

Forsidebilde: baby shower, adriano aurelio, CC BY 2.0

Bilde: baby skier, CC BY NC ND 2.0

Bilde: baby, kynan tait, CC BY NC ND 2.0