Likestillingsidealer møter praksis.
Da jeg var gravid, var det åpenbart at permisjonen skulle deles likt. Vi var sikre på at det ville gi likestilling både på jobb og hjemme. Det gikk ikke helt som forventet. Her gir jeg min oppsummering av fordeler og ulemper med lik deling av permisjon.
Da min mor fikk sitt første barn var den samlede foreldrepermisjonen på 3 mnd. Gjennom en årrekke har den gradvis blitt utvidet til dagens 11mnd med full lønnskompensasjon eller 13 mnd med 80%. På toppen av det tar mange foreldre ut ferie for å forlenge permisjonstiden noen måneder ekstra. Da blir spørsmålet: Hvem skal være hjemme? Skal det deles, og i såfall hvordan?
Det åpenbare valget: Dele likt
Da jeg ble gravid var det egentlig ingen diskusjon.Vi var begge sikre på at det å dele permisjonen likt var det soleklart beste alternativet.
Det skulle gi lik fordeling av ulempen det medførte for karriere, og lik fordeling av fordelen med mye tid med den nye babyen.
Slik vi så det ville lik deling av permisjon gi likestilling både på kort og lang sikt, der vi ble likestilt som omsorgspersoner fra første stund og ble likestilt i karrieremuligheter og lønns- og pensjonsutsikter på sikt.
Bakgrunnen var også frykten for at overgang fra å være par uten barn til barnefamilie skulle gi en skikkelig blåmandag for likestillingen i hjemmet.
Det er solid dokumentert at det er etter at en får barn at forskjellen mellom menn og kvinner i sysselsettingsgrad, lønn, husarbeid og omsorgsoppgaver virkelig skyter fart. Menn jobber mer og tjener mer, kvinner gjør mer husarbeid og jobber mindre med lønnsarbeid.
Den politiske utfordringen er klar: For å få mer likestilling må far være mer hjemme og ta mer ansvar for hus og hjem og mor mer ut i lønnsarbeid og satse på karriere.
Fedrekvoten som skulle få far hjem
For oss var ikke fedrekvoten spesielt relevant for valgene vi tok, annet en som en påminning om at fedre generelt sett bidrar for lite i den tidlige småbarnsfasen og det fortsatt er nødvendig med politiske tiltak.
De fleste har lenge delt ganske tradisjonelt, tross utvidelsene av den samlede permisjonstiden. Muligheten til å dele permisjon ble innført i 1978, likevel delte nesten ingen permisjonstiden mellom seg. Tidlig på 90 tallet var det ikke mer enn 2-3 prosent av fedrene som tok ut foreldrepenger.
Pappapermisjon, eller fedrekvote, har blitt innført for å bidra til at menn involveres mer i barneomsorg. Da den først ble innført i 1993 var den på 4 uker, men har gradvis blitt utvidet til dagens 12 uker. At det faktisk får fedre til å ta ut permisjonstid er tydelig.
Hoveddelen av fedrene tar ut akkurat fedrekvoten, og det har vært en tendens som har fulgt utvidelsen av fedrekvoten.
I perioden 2007 til 2009 var det bare litt over 20% som tok ut mer permisjon enn fedrekvoten, og litt over 10% tok ut mindre enn fedrekvoten, til tross for at dette er permisjonsuker familien mister dersom far ikke tar dem ut. I andre halvår 2009, etter at fedrekvoten var utvidet til 10 uker, var det langt flere menn som ikke tok ut hele kvoten: nærmere 25%.
Amming som likestillingshindring
Holdninger er en forklaring på at så mange velger tradisjonelt: Mor er best egnet til å ta seg av små barn. Andre grunner er at mange par ser på fars jobb som vanskeligere å kombinere med permisjon eller at mor har et sterkere ønske om å være hjemme.
Et argument jeg møtte mye i planleggingen av vår permisjonstid, var konsekvensene for ammingen om jeg gikk raskt tilbake i jobb.
Vi hadde kommet frem til at vi ikke hadde økonomi til å ta ut permisjon med 80% lønn, og skulle derfor ha litt over 5 mnd hver i permisjon. Da var det åpentbart for mange kvinner jeg møtte, at dette ville være uforenelig med god barneomsorg siden det ville gjøre amming utover 5 måneder vanskelig.
Selv om jeg hadde planer om å amme, så jeg ikke på det som spesielt viktig. Om jeg skal være ærlig ble jeg også litt rystet over at man var anbefalt å amme så lenge som ett år. Praksis kom derfor som et sjokk. Som ny mamma oppdaget jeg at jeg ikke bare ville amme, men at jeg opplevde det som veldig, veldig viktig. Det ble tydliggjort av et skred av ammeproblemer, som om noe gjorde meg overbevist om at ammingen skulle fortsette.
Da jeg gikk tilbake i jobb og studier var planen å bruke ammefri til å opprettholde ammingen. Det viste seg å være vanskelig i praksis. Det krevde mye tid og energi fra både meg og barnets pappa for å få en høy nok frekvens på ammingen til at det nyttet å fortsette. Han reiste daglig til andre siden av byen for å gi meg mulighet til å amme. Jeg dro likevel sent om morgenen og reiste tidlig hjem for at det ikke skulle bli for lenge mellom hver ammeøkt til at jeg mistet melken.De første månedene tilbake i jobb og studier følte jeg det som om jeg konstant gikk i tåka, og sovnet ofte både på lesesal og jobb. Jeg jobbet og studerte korte dager, og sov dårlig på nettene.
Selv om pappan var ansvarlig for babyen både dag og natt, var det fortsatt jeg som våknet først av barnegråten.
Er lik fordeling det samme som rettferdig fordeling?
Om jeg skal oppsumere mine erfaringer, vil eg si det er mange fordeler med å dele permisjonen likt. Jeg vil likevel si at jeg vurderer arguementene for å dele likt litt annerledes nå enn før jeg fikk barn.
For oss fremsto ideen om at permisjonsdelingen skulle være rettferdig som et viktig argument for vår fordeling. I ettertid opplevde jeg den som alt annet enn rettferdig.Jeg vil heller si at det var blodig urettferdig. Den tyngste perioden er de første månedene, med kolikk, hyppig amming, urolige netter og mye usikkerhet.
Når de fleste pappaer går ut i permisjon er babyen ofte rundt 8-9 måneder. Perioden som ofte kalles «baby-honymoon» fordi babyen da er blitt langt enklere å ha med å gjøre og nybakte foreldre virkelig opplever babylykke.
Fedre i permisjon slipper også amming og sykdom og plager knyttet til det. De har heller ikke gått gjennom en fødsel like før permisjonen starter.
Jeg har fått mer sansen for en del argumenter for at man sikrer mor en lengre permisjon. Det handler om muligheten til å komme seg etter en graviditet og fødsel, mulighet for å opprettholde amming lenger og rett til søvn for mammaer når de skal på jobb. Det hjelper lite å tro på likestilt foreldreskap om det bare er mammaen som våkner av gråtende babyer på natta.
Fordelene kommer på sikt
Tross en tøff start var det veldig mye bra med å komme tilbake i jobb.
Jeg hadde savnet studievenner og kollegaer, savnet å bruke hodet til andre ting enn å planlegge trilleturer, klesvask og bleieskift og savnet å drikke kaffe mens den fortsatt var varm.
De største fordelene med å fordele likt vil jeg si kommer på sikt. Jeg tror oppriktig på at vi fungerer som likestilte omsorgspersoner, og at vi føler oss like trygge på alt fra bæring, trøsting, mating, legging, bleieskift og lek med barna våre fra de er helt små til nå.
Jeg tror også det er bra for pappaer å prøve ut det å ha hovedansvar for husarbeid og barn over en lengre periode.
Nærmere 30% av mødrene er hjemme hele perioden far tar ut fedrekvote.
Nesten 25% av er hjemme deler av tiden. Da tar mor ut ferie mens far er i permisjon. Målet om en jevnere fordeling av husarbeid og omsorgsoppgaver blir neppe nådd på den måten.
For å sikre en jevnere fordeling av omsorg for barn og husarbeid tror jeg at pappaen både må være hjemme alene, og over en lengre periode. Noen uker kan en la alt skure og gå, men om pappaen er hjemme i 5 måneder blir han nødt å ta ansvar for både oppvasken og god omsorg for babyen. Nå er vi kommet dit at jeg kan sove gjennom barnegråt mens mannen min våkner. Den omstillingen tok tid, og mer enn et par måneder i permisjon.
Jeg har nå to barn. Den første permisjonen delte vi 5 mnd hver, den andre litt over 6 mnd hver. Om jeg skal ha flere barn ville jeg nok helt mot å ta en måned mer enn ham. Av hensyn til amming og søvn. Jeg vil likevel anbefale å dele tilnærmet likt. Ikke fordi det er rettferdig, men fordi det gir like muligheter og likt ansvar for både jobb, hjem og barn på sikt.
Statistikk og bakgrunn er fra NOU 2012:15 Politikk for likestilling.
Bilde: Baby Black & White, Sjoerd van Oosten, (CC BY-NC-ND 2.0)
Om forfatteren
Solveig
Jeg er 29 år og bor på Trasop i Oslo med mann, barn og bonusbarn. Jeg er i gang med en mastergrad i sosiologi, og jobber i en interesseorganisasjon for funksjonshemmede.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Vi må gjere meir for å beskytte Ukrainske familier, kvinner og barn
Russlands invasjon av Ukraina har ført til at millionar av menneske er på flukt internt og inn i Europa, og vi står ovanfor den største […]
Fint å lese om dine erfaringer! Og flott å lese et nyansert innlegg om temaet, det framstilles ofte veldig svart/hvitt dette med fordeling av permisjon. Synes det er gode poenger både det med ammingen, at de første månedene ofte er de tøffeste og at mor trenger tid på å komme seg – samtidig som det er et godt poeng med likt ansvar for jobb, hjem og barn.
Det er nok dessverre nødvendig med pappakvote for at flest mulig fedre skal få tid med barna hjemme, men er enig i at kanskje mer burde vært forbeholdt mor. De ukene som i dag er forbeholdt mor som vel er tre før fødsel og seks etterpå burde vært holdt utenfor hele tredelingen synes jeg. Det handler jo om å hvile før fødselen og å komme seg etterpå, noe som far umulig kan gjøre for mor. Full likestilling kan det jo ikke bli når mor går gravid og føder barnet. Biologien spiller en viktig rolle tross alt.
Hele debatten blir så polarisert, på den ene siden er idealet superkvinnen som jobber som aldri før hele graviditeten ut og kommer seg fort tilbake på jobb etterpå, og på den andre siden er det å være hjemme med barnet til det er minst to år som er det riktige. Og ikke minst surmuling over pappaperm som stjeler av mors permisjon. Jeg synes ikke man skal miste “respekten” for det kvinnekroppen faktisk går gjennom ved graviditet og fødsel, men heller ikke viktigheten av at far får spille en viktig rolle og ta ansvar i hjemmet. Jeg håper på flere nyanserte og gode innlegg som dette i debatten fremover.
Selv begynte jeg å jobbe i 50% etter 8 mnd og vi delte resten av permisjonen. Dette fungerte veldig godt hjemme, men ikke så godt i forhold til begges jobb.
Dette var et godt og nyansert innlegg – jeg er veldig enig med deg i at far bør være hjemme i flere måneder slik at begge får alenetid i hjemmet med barna, men synes også det er greit om mor tar ut noe mer permisjon enn ham. Har selv tre barn og var student da jeg fikk de to første (for ganske lenge siden), så pappaen fikk ikke egen permisjon før minstejenta kom – og da synes begge vi to det var flott at han fikk være hjemme noen måneder med henne mens jeg fikk rolig oppstart på jobb siden han tok alt hjemme – luksus!
TAKK!!!! Hvorfor ignorerer politikerne faktumet at amming er såpass viktig og tidkrevende? Min mann er så til de grader involvert hjemme, han trenger ikke fedrekvote for å bli en engasjert far. Jeg trenger ett år hjemme for å amme mitt barn. Det er ikke et friår å være hjemme med barn, det er mindre jobb å være på jobb for å si det sånn. Men, når jeg har en baby så vil jeg faktisk amme så lenge som er anbefalt. Ammefri er ikke nok til å opprettholde ammingen i den grad som er ønskelig. Vær så snill politikerne – la mammaen ha ett år permisjon for å kunne amme og gi pappaen permisjon etter barnet har fylt året, slik som de gjør i Sverige. Nå må jeg ta ut ulønnet permisjon for å få lov til å amme mitt barn slik som jeg ønsker. Pumping og ammefri er rett og slett ikke nok til å opprettholde ammingen på det nivået som har vært før permisjonslutt.
Så fantastisk å få lese dine nyanserte tanker rundt dette. Jeg er svært enig i mye av det du skriver. Spesielt dette med søvn, hvile og respekt for kvinnens jobb og restituering i barseltiden, og også tiden etter. Jeg kan likevel ikke hjelpe at jeg stusser litt over hvorfor ikke barnets behov er satt øverst på prioriteringslisten? Jo. Mor må få tid til komme seg etter fødselen, opprettholde ammingen, men etter dette er det fritt frem for å være borte fra babyen sin, gjerne ni-ti timer om dagen? Trenger ikke barnet mammaen sin mer, etter at det ikke lenger fullammer? Og er denne brå overgangen til det beste for barnet?
Uten å ønske å undergrave de fantastiske pappaene her, og deres kjærlighet og tilhørighet ovenfor barna sine, er dette spørsmål jeg virkelig stiller meg selv. Gang på gang. Hva om barnet hadde fått velge?
Jeg er helt enig i at det er veldig viktig å få pappaen mer på banen. Og at pappaen får mer tid alene med barnet. For å føle det virkelige ansvaret. For å skape gode relasjoner. Men hvorfor må denne langstrakte alenetiden foregå i løpet av barnets første leveår? Og gjerne i det seperasjonsangsten slår til og blomstrer for aller første gang? Dette er snakk om noen viktige og avgjørende måneder for barnet, slik at det får knyttet seg til sin hovedomsorgsperson. Er det altså viktigere at pappaen tar permisjon under akkurat disse månedene? Eller kan han vente tre-fire måneder – slik at barnet i alle fall rekker å fylle ett år?
I samfunnet og i politikken generelt savner jeg sterkt kunnskap og viten om spedbarnets senitivitet og grunnleggende kjennskap til viktigheten av barns tilknytning til hovedomsorgsperson. (Som man blir om man tilbringer dets første seks måneder sammen med det.)
Anyway! Godt at det går å være så reflektert som det du er!
Men hvorfor overser alle hva denne tredelingen betyr i praksis? Det er jo ikke tre like store deler?
Slik det var før: 47 uker, hvoran 12 til far, 9 til mor og resten valgfritt
Slik det er nå: 49 uker, hvorav 14 til far, 17 til mor, og resten valgfritt
Forskjellen er faktisk at mor er nødt til å ta en større del, en det som var påkrevd før (differansen i fedrekvoten går opp med økningen av totalt antall uker). Hva er det som er så problematisk med det?
Jeg er enig i mye av det du skriver i innlegget, Solveig, men jeg lurer litt på hvorfor du skisserer en absolutt 50/50 deling av permisjonen som et likestillingsideal? Hvem står i såfall bak dette idealet? Poenget med tredelingen (som helt korrekt ikke betyr tre like store deler) er jo nettopp at familiene fortsatt skal ha valgfrihet til en fordeling som både tar hensyn til mors fysiske form, amming og andre hensyn. Såvidt meg bekjent er ikke regjeringen (med SV i spissen) sitt mål med likestillingspolitikken å jage mor ut i arbeidslivet etter bare fem måneder. Selv om fedrekvoten har økt betraktelig, har dette aldri gått på bekostning av mors mulighet til å ta mange uker permisjon siden hele permisjonstiden alltid har økt i takt med utvidelsen av fedrekvoten, og prinsippet om en tredeling av permisjonen står fast. Jeg vil derfor si at det er et like sterkt ideal at mor er hjemme i 9 måneder og far er hjemme i 3 mnd dersom permisjonstiden tilsammen er et år. Til og med Gro Nylander (som jeg ofte blir provosert av!) syns det er ok at mødre går tilbake til jobb etter 8 måneder.
Når det gjelder amming syns jeg det er en del misoppfatninger der ute om hva som er anbefalt. I følge anbefalinger jeg har fått gjennom offisiell informasjon på helsestasjonen, så er fullamming anbefalt fram til 6 måneder, men at amming fortsatt er anbefalt fram til barnet er 1 år, sammen med annen føde. Selv startet jeg i jobb da sønnen min var ca. 7 måneder, og det gikk kjempefint i forhold til ammingen siden han da i en overgangsperiode hadde blitt introdusert til fast føde. I tillegg fikk han et flaskemåltid midt på dagen. Heldigvis har jeg en arbeidsgiver som tilrettela for at jeg kunne starte å jobbe såpass tidlig ved at jeg kunne benytte meg av 2 timer ammefri daglig. Jeg skjønner at ikke alle har en type jobb som gjør dette så enkelt. Spesielt vanskelig kan det være for mødre i yrker som krever turnusjobbing, så her kunne en løsning vært at man blir fritatt for nattarbeid i perioden man fortsatt ammer e.l. Det er derfor fortsatt en vei å gå for et mer tilrettelagt arbeidsliv for ammende mødre.
Jeg stiller meg kritisk til Stine sin kommentar om at barnets behov ikke blir satt på prioriteringslisten. Jeg mener at det å la barnet få flere hovedomsorgspersoner i sitt første leveår er bra for barnet og heller bidrar til å dempe separasjonsangsten når permisjonstiden er over, foreldrene skal tilbake til jobb, og barnehagelivet er for mange et faktum. Jeg kan dessverre ikke referere til forskning og litteratur på feltet siden dette ikke er min faggren, men jeg kan dele min erfaring. I min familien hvor pappaen tok ca. et halvt års permisjon er jeg overbevist om at sønnen vår ble mer trygg av å forholde seg til to hovedomsorgspersonen i sitt første leveår. Da han var ett år og begynte i barnehage, gikk barnehagestarten over all forventning bra, og han fant fort tillit i de nye voksne som jobber der. Sønnen vår har et supert forhold både til mammaen og pappaen sin, så jeg er sikker på at han ville valgt slik vi gjorde om han hadde fått muligheten :)
Hva vil barnet sette mest pris på? Å ha blitt ammet i et helt år eller ha fått en optimal tilknytning og relasjon til sin pappa tidlig i livet?
Svaret gir seg selv.
Ikke så enkelt. Les innlegget en gang til Hilde?