Av: Marianne Fostervold

Hvem er du og hvor bor du?

Jeg var i Uganda for en konferanse i 2002, og reiste rundt i landet noen uker etterpå. Der ble jeg kjent med historien om indiske arbeidsinnvandrere som hadde bodd i Uganda i generasjoner, bortsett fra en periode de ble jagd fra landet av Idi Amin. Den indiske gruppen var høyt utdannet og stod for en god andel av Ugandas viktige nøkkelutdanninger, som ingeniører. Det som opptok meg i møtet med denne gruppen var at de helt tydelig levde et segregert liv. De opprettholdt indiske tradisjoner, bodde i landsbyer hvor det nesten bare var indere. – Og, viktigst – de kalte seg ikke for ugandere, men for indere bosatt i Uganda.

Denne historien er en fin inngang til å tenke rundt hva vi ønsker at innvandrere i Norge skal identifisere seg som. Min magefølelse den gangen sa at det var problematisk at inderne ikke identifiserte seg mer med landet de bodde i, at de ikke ble ugandere etter flere generasjoner i landet. Jeg har tidligere skrevet blogg om dette på sidene til www.kun.nl.no, hvor jeg argumenterer for å åpne for et bredere fellesskap innenfor hva som er norsk og hvem som er norske. I flaggdebatten vil det bety at jeg ønsker at alle feirer vårt land med norske flagg, at alle skal kunne føle seg norske denne dagen, og være glade for å leve i et fritt land. Magefølelsen min sier det samme. De fleste av mine akademiske venner har landet på motsatt konklusjon. Hvorfor det?

Sterke magefølelser og utestenging av ytringer.

I flaggdebatten har det vært mye magefølelse, og den er sterk, også hos akademikere. På digitale medier har det florert med sarkasme og deling av pro-alle-flagg-artikler og påpekninger om at ‘de andre’ holdningene kommer fra nynazistiske bloggsteder som ikke burde deles på nettsteder. Når tåken nå har lagt seg, tenker jeg motsatt: så bra at jeg får tilgang på forskjellige meninger gjennom digitale medier! Det har også blitt påpekt at det er en av fordelene i diskusjonene i Norge, at alle meninger kommer på bordet. Det er viktig at vi ikke mister dette diskusjonsklimaet. Så takk til dere som har kommet med andre meninger på mine nettsteder, uansett hvor de er publisert.

En diskusjon får liv.

Den første runden i diskusjonen dreide seg om en barneskole i Ålesund hvor barna ville vise skolens særegenhet som multikulturell skole, ved tegne forskjellige lands flagg som skulle være med i 17-mai toget, det startet en diskusjon som var større enn det rektor ved skolen hadde tenkt. Det handlet om å se for seg feiring av 17 mai nesten uten norske flagg. Runde én ble parert av akademia gjennom å gå tilbake til kildene og påpeke at det rektor ved skolen hadde søkt om ikke var å bytte ut flaggene. Det stoppet ikke diskusjonen om bruk av flagg, som levde videre, og som er aktuell for flere skoler enn den i Ålesund.

Det er fortsatt diskriminering av folk med andre navn enn etnisk norske, og fortsatt slik at damer med hijab kan tenkes å bli angrepet på gata, verbalt eller fysisk

Ytringsfrihet I

I den neste runden i diskusjonen forsøkte akademikere å gå tilbake kildene igjen, denne gangen til grunnprinsippene for feiring av 17 mai, for å forankre diskusjonen der. Det var en god øvelse, og grunnloven og ytringsfriheten kom på banen. Argumenter rundt forbud av andre flagg falt til grunnen, samtidig som magefølelsen mot og for bruk av andre flagg syntes like sterk.

Ytringsfrihet II

Den neste kommentaren jeg så, var den samme som jeg hadde kommet frem til selv, av Thomas Hylland Eriksen. Han skrev at vi feiret at vi er et fritt land, fra diskusjon nummer to, og at det ville være absurd å forby andre flagg denne dagen. Samtidig forbeholdt han seg retten – i ytringsfrihetens navn – til å mene at det er rart å feire Norges grunnlov med andre flagg enn det norske.

Samene er jo også et urfolk og har bodd i landet lenger enn noen, så hvem var vel mer norsk enn dem?

Innvandrerperspektivet.

Jeg diskuterte saken med en venninne som kom som flyktning til Norge for syv år siden. Hun tilhører en kultur som den jeg opplevde blant indere i Uganda: De er et folk som kan bo flere generasjoner i et annet land, men fremdeles forstå seg selv som tilhørende det folket og fra det landet som deres forforeldre var fra. For meg er dette underlig, og jeg blir nesten litt provosert av at hun ikke vil bli norsk, eller la sine barn eller barnebarn bli norske. På en annen side skjønner jeg det, fordi det er ikke slik at de blir tatt imot med åpne armer. Det er fortsatt diskriminering av folk med andre navn enn etnisk norske, og fortsatt slik at damer med hijab kan tenkes å bli angrepet på gata, verbalt eller fysisk. Min venninne er muslim, og hun sier at hun må tenke på hva som kan skje hvis det blir en islamistisk terroraksjon på norsk jord, om det da kan bli vanskelig for dem å bo her på grunn av at nordmenns holdninger til alle muslimer kan bli verre. Da må de kanskje flykte igjen. Under slike forutsetninger er det vanskelig å ‘bli norsk’- det skjønner jeg. Hun leser også nettdebattene og kommentarfeltene under innlegg på VG nettavis, og det styrker ikke akkurat troen på at hun kan blir norsk på lik linje med andre. Hun sier at hun kunne tenke seg å gi barna to flagg, for å vise at også de, med en annen identitet og kulturbakgrunn også er glade for den norske grunnloven.

Urfolkperspektivet.

Jeg så det samme kulturperspektivet gjennom samiske øyne da Forening for kjønnsforskning i Norge (FOKK) skulle startes opp for mange år siden. Det kom forslag om å kalle foreningen for ‘Norsk forening for kjønnsforskning’, men da reiste det seg en representant for det samiske og sa at det samiske ikke var norsk, men samisk, og hun ønsket å endre navnet til å være ‘Forening for kjønnsforskning i Norge’. Jeg stusset like mye den gangen som nå, fordi jeg alltid hadde tenkt at samene var norske (som alle andre her i landet). Samene er jo også et urfolk og har bodd i landet lenger enn noen, så hvem var vel mer norsk enn dem?

 Å leve på norsk jord vs å ha norsk etnisk bakgrunn.

Samen la noe mer i det å være norsk enn min tenkning om at det holdt å ha statsborgerskap og god følelsesmessig tilknytning til landet. Jeg tenkte antakelig at det å være norsk var knyttet til landet, til jorda. I en slik tankegang blir det feil å feire et annet lands jord (altså med andre nasjoners flagg), og sår tvil om man ønsker å bygge, bo og beskytte det landet man bor i. Den andre forståelsen av norskhet er betegnelsen på et tankesett og kultur frigjort fra joda i landet, slik som inderne i Uganda gjorde det, som samen forstod det norske i Norge. Kanskje det er her uenigheten ligger.

Gratulerer med 17 mai,  grunnlovsdagen i Norge!

Marianne Fostervold er seniorrådgiver ved KUN-senter for kunnskap og likestilling

Bilde: det norske flagg, martin berglunds photostrea, CC BY NC 2.0

Bilde: 17 mai, tomoyoshi`s photostream, CC BY NC ND 2.0

Bilde: toopkandidater i vesthavet valgkrets, norske samers riksforbunds photostream, CC BY 2.0