Den sterkestes rett

Det er ulovlig å diskriminere i Norge. I Norge har vi flere diskrimineringslover, som vi sammen med vår familielikestillingspolitikk er verdenskjente for. Men hva skjer når man først har blitt utsatt for diskriminering?

Se for deg følgende: Du søker en jobb, men får den ikke. Du er den best kvalifiserte – men fordi du er gravid, eller for gammel, fordi du sitter i rullestol eller fordi du har utenlandskklingende navn får du altså ikke jobben.  Da har du mest sannsynlig blitt diskriminert.

Da klager du inn diskrimineringen. Både du og arbeidsgiveren blir trukket nøye inn i saksgangen. Og så blir det slått fast – at ja, du ble diskriminert. Det var fryktelig synd for deg. Jobben får du ikke – den har jo en annen person fått. Noen kompensasjon i form av økonomisk oppreisning? Neida. Da må arbeidsgiver frivillig kommer på å gi deg noe. Ofte søker vi jobber i virksomheter der vi allerede er ansatt fra før. Typisk at man søker seg til en stilling litt oppover i systemet- i slike tilfeller er man nødt til å gå gjennom en kjip saksgang med sin nåværende arbeidsgiver for å ende opp med et papir i hånden.

Du får ikke så mye som en knapp eller et glansbilde.

For arbeidsgiver kan faktisk bare fortsette som før, og trenger ikke gjøre noe annet enn å legge papiret i skuffen og fortsette som før.

Sykt? Ja. Det norske apparatet som skal beskytte mot diskriminering kan nemlig ikke gjøre stort mer enn og anerkjenne- svart på hvitt- at diskriminering har funnet sted. Du får ikke så mye som en knapp eller et glansbilde. Vil du ha oppreisning må du ta saken din på nytt gjennom rettssystemet. Det er dyrt- og det er en reell risiko for å tape saken og at man dermed må betale for saksomkostninger for begge prater.

Det skal koste å diskriminere

Likestillingsutvalget foreslo i 2011 at apparatet for håndheving av diskrimineringssaker skulle bli mindre klasseskjevt. Utvalget foreslo at nemnda skulle få myndighet til å fastsette oppreisning. Utvalget mente at dette ville legge til rette for en mer effektiv reaksjon for den som har blitt diskriminert. Forslaget har blitt behandlet av regjeringen- men har blitt droppet. Dette til tross for anbefalinger både fra FNs kvinnekomite og forpliktelser vi har gjennom EØS-avtalen. Likestillings- og diskrimineringsombudet har også gått hardt ut mot regjeringens avgjørelse i saken. Både i Danmark og Sverige er det langt bedre tilrettelagt til å kreve oppreisning som ledd i et lavterskeltilbud.

 

justitia

 

Høyterskeltilbud gir spenn- lavterskeltilbud gir papir i hånda

I Norge håndheves diskrimineringslovene av Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ombudet skal representere et reelt lavterskeltilbud i saker som omhandler diskriminering. I dette ligger det en anerkjennelse at det for mange av oss er en for høy terskel å gå gjennom det ordinære rettssystemet med en diskrimineringssak. Saksgangen hos ombudet og nemnda er et sånt lavterskeltilbud der man får hjelp, veiledning og råd når saken behandles. Dessuten er det gratis- slik at du ikke risikerer å måtte betale hundretusener i saksomkostninger om saken ikke fører frem. Supert tilbud med andre ord.

Hva skal man med superlover om de ikke kan håndheves på en effektiv måte?

I det ordinære systemet risikerer man å bruke uhorvelig mye tid og penger på en saksgang man ikke vet hvordan ender. Dessuten risikerer man å betale saksomkostninger om man ikke vinner frem med saken. Så kanskje ikke rart om man ikke velger å gå rettens vei dersom man har en fornemmelse av at grunnen til man ikke fikk jobben man søkte hadde noe med for eksempel, kjønnet ditt, hudfargen eller alderen din. Dersom man har masse resursser kan man selvsagt gå rettens vei, men da må man selv bære risikoen.

Det norske systemet har blitt kalt en Rolls Roys med folkevognmotor av jussprofessor Anne Hellum. Lovene har blitt bedre og flere med årene- men håndhevingsapparatet står på stedet hvil. Hva skal man med superlover om de ikke kan håndheves på en effektiv måte?

Hvert år mottar likestillings- og diskrimineringsombudet mange klager som omhandler diskriminering. Det er dessuten en overvekt av klagere fra yrker med krav til høyere utdanning i sakene som kommer til ombudet.

Mellom 2007 og 2010 behandlet klagenemnda 589 klagesaker, mens domstolene behandlet ni saker som involverte økonomisk kompensasjon. Det er altså behandlet svært få diskrimineringssaker i norsk rett. Vernet skal faktisk være effektivt, ha en preventiv virkning og stå i et rimelig forhold til det lidte tap.

Det skal svi å diskriminere og arbeidsgivere bør vite at det har konsekvenser.

De veldig få sakene som kommer til norske rettsaler handler om resurssterke mennesker i toppjobber med sterke forbund i ryggen.

lov2

Klasseskjevhet

Du trenger ikke være klasseteoretiker for å se at det norske håndhevingsapparatet er så skjevt at kun en marginal elite kan få tilkjent oppreisning. Norske myndigheter må være tydelige på at det å diskriminere skal få konsekvenser for den som er ansvarlig. Det skal svi å diskriminere og arbeidsgivere bør vite at det har konsekvenser.

Stortinget skal snart behandle saken. Jeg håper de folkevalgte lytter til ombudet som skriver i sitt innspill til Stortinget at: Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved hvor effektivt diskrimineringsvernet er i praksis når antallet diskrimineringssaker for norske domstoler omtrent kan telles på én hånd.

Det hjelper lite å gjenta gang på gang at det er ulovlig å diskriminere. Det må straffe seg å ikke følge loven.

 

 

Forsidebilde: Københavns byret Kristian Johannesens photostream Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.0 Generic (CC BY-NC-SA 2.0)

Bilde 1: Justitia Attribution-Michealthrums photostream Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.0 Generic (CC BY-NC-SA 2.0)

Bilde 2: privat

 

 

Om forfatteren

ane

ane

Jeg er 28 år. Er statsviter med forkjælighet for juss. Opptatt av en bred likestillingsdebatt og en politikk som evner å ta inn over seg flere dimensjoner ved folk flest. Etter å ha kastet diverse flink-pikenykker på havet har jeg blitt en en livsnyter. Det anbefales!

Visit Website

Comments are closed.