Etter første trimester med shoppestopp er det på tide å føre regnskap over hvordan det står til med prosjektet, klærne mine og forbruket mitt.

Jeg har nå hatt shoppestopp i snart fire måneder. Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg har shoppestopp og hvordan dette går. Grunnen til at jeg valgte å gjennomføre ett år uten å handle klær var en blanding av shoppingtrøtthet og at jeg ville ta et oppgjør med min dårlige magefølelse for bransjen. Siden jeg ikke klarte å orientere meg (det finnes nesten ikke informasjon) om hva som er bra og dårlig forbruk, valgte jeg å gå for krampekur: Shoppestopp i 2013. Det har jeg blogget om her.

Siden sist har flere kastet seg på shoppestoppbølgen. Både søsteren og bestevenninnen min har shoppestopp sammen med meg. Dette har gitt meg ny støtte og sympati. Jeg merker faktisk at de uten shoppestopp ser litt misunnelig inn i prosjektet vårt, og det virker som det er mindre cred å hente fra shoppere enn jeg forventet ved prosjektstart.

Dessuten har kjendiser kastet seg på shoppestopptrenden. Vi syr om med Jenny Skavlan.  Kjendisdamer donerer klær til popup-fretex og sprer det videre på Instagram til tusenvis av følgere i tenårene. Shoppestopp er blitt en egen trend. Håper bare den varer lenger enn Carhartt-lua.

Denne lua gikk som varmt hvetebrød i vinter. Nå er den visstnok ut

Etter første trimester med shoppestopp er det på tide å føre regnskap over hvordan det står til med prosjektet, klærne mine og forbruket mitt.

Shoppestopp er blitt en egen trend. Håper bare den varer lenger enn Carhartt-lua.

Rot og en batikk-sprekk

Jeg hadde planlagt at det å handle mindre ville få meg til å verdsette garderoben min høyere. Jeg så for meg at jeg ville oppnå god orden i skapet med fin oversikt over basic-plagg og egen plass til non-basics. Foreløpig har det vært liten utvikling her. Men jeg har blitt flinkere til å grave frem glemte skatter og til å planlegge neste antrekk.

Jeg har ikke fått bedre råd etter prosjektstart. Jeg sparer jo penger på å ikke shoppe. Men til gjengjeld bruker jeg mer penger på andre ting. Egentlig trodde jeg at jeg skulle tjene litt ekstra på prosjektet, men etter nærmere ettertanke er jeg egentlig fornøyd med omdisponeringen mot flere opplevelser og mindre stæsh. Kino, konserter og mat er blant de nye litt høyere utgiftspostene.

Jeg har blitt mer sosial. Jeg bruker mindre tid i butikker og mer tid på venner og familie. For å få tak i ”must haves” må jeg dessuten ringe venner for å låne klær av dem. Dette kan jo virke litt frekt dersom man ikke snakker sammen omtrent ukentlig. På denne måten holder jeg kontakt med venninner i en travel hverdag.

Ok, så har jeg sprukket én gang. Det skjedde bare helt automatisk. Jeg fikk øye på en multicolored treningstights med batikkliknende mønster (det er faktisk mote på Elixia) på en billigkjedebutikk på Oslo City. Jeg gikk rett til kassa med plagget, betalte og gikk hjem. Men jeg visste allerede da jeg gikk ut av senteret at dette kjøpet måtte returneres straks. Jeg bet meg i det og fikk pengene tilbake.

Walk in closet

Den nakne sannhet om mote

Jeg skal innrømme at jeg har vært lei prosjektet mitt. Simultant med shoppestoppen har jeg sluttet å snuse, noe som igjen har resultert i at jeg bare har to bukser som passer. Dårlig timing. Til gjengjeld har jeg brukt en del av skjørtene som støvet i skapet (eh, på gulvet).

Det er kjærligheten til billigmoten gjør oss blinde for disse sannhetene.

Midt i abstinensen kom jeg over den rykende ferske boken ”Kleskoden. Den nakne sannhet om mote” av Mari Grinde Arntzen. Boken handler om verdens femte største industri som vi alle tar del i. Lesningen gav meg nytt drivstoff til å fortsette prosjektet.

Jeg husket fort hvorfor jeg hadde startet prosjektet mitt: Hvert tredje plagg som selges i Norge er sydd av noen som ikke kan fagorganisere seg. Bare i India er det registrert 300 000 arbeidende barn i industrien. I boken fikk jeg vite at vi i Norge kaster 130 000 tonn tekstiler hvert år. Som om ikke dette var nok, har de fleste klesgigantene dessuten holdt sine leverandørlister hemmelig.

Det er kjærligheten til billigmoten gjør oss blinde for disse sannhetene. I tillegg er systemene for ordentlig informasjon dårlige. Arntzen beskriver at vårt pyntebehov blir som satt på steroider av en svært bevisst klesbransje som opererer i kapitalismens sentrum.

Moteminister

Som jeg har sagt tidligere, mener jeg vi forbrukere ikke kan bære motebransjens ansvar på egne skuldre. Til det er informasjon og tilgang på ”gode varer” alt for dårlig. Moten og industrien den representerer har plutselig blitt tatt alvorlig fra regjeringshold. Forbruksminister Inga Marte Thorkildsen har i det siste rettet politisk press mot kleskjedene. Hun har sagt rett ut at hun er skeptisk til hemmelighold i bransjen. Thorkildsen har gitt Grønn hverdag 120 000 kroner til å undersøke en lang rekke norske og utenlandske kleskjeder. Kartleggingen skal ta for seg forhold som barnearbeid, levelønn, miljøfarlig avfall og hvorvidt de er åpne for innsyn.

Det er åpenbart langt igjen til denne bransjen kan kalles noe annet enn shady. Men jeg tørr påstå at vi har kommet et steinkast videre på det siste året. Nylig ble det klart at norske Varner-gruppen og svenske Hennes&Mauritz endelig offentlig gjør sine leverandørlister etter massivt politisk press.

Etter nærmere ettertanke er jeg egentlig fornøyd med omdisponeringen mot flere opplevelser og mindre stæsh.

Til tross for noen utfordringer i startfasen går jeg inn i andre trimester med økt motivasjon. Det blir nok noen tøffe tak nå ved sesongskiftet (Spring/Summer 2013). Men det skal nok gå bra. Heldigvis kan jeg kjøpe Pia Tjeltas sommerkjole på Fretex. For second hand er fortsatt lov.

Forsidebilde: sale soldes uitverkoop, By Gerard Stolk (Retour à la maison ) sin photostream Attribution No-Dervis 2.0 Generic (CC BY-ND 2.0)

Bilde: Skjermdump Instagram @pernillelk

Bilde: Privat

Bilde: Omslag Kleskoden. Manifest forlag