Når prostitusjon blir “et helt vanlig yrke”.

Kvinners seksuelle frigjøring og makt over egen kropp har vært en feministisk parole siden 70-tallet. I dag står kampen om hvordan den seksuelle friheten skal defineres. Hvor slutter friheten, og hvor begynner undertrykkelsen, når èn kvinnes definisjon av undertrykkelse og utnyttelse, er en annen kvinnes opplevelse av seksuell makt og frihet? Med tilbakevendende debatter om prostitusjon, surrogati, stripping og damer som “kaster klærne” i mediene, er problematikken stadig aktuell.

Ekstrajobb ved siden av studiene

I vinter stod unge kvinnelige studenter frem og fortalt at de trives med deltidsjobben som prostituerte. De beskrev det som et takknemlig yrke der de tilbyr en etterspurt tjeneste, som i tillegg er spennende og godt betalt. At de prostituerte er en sammensatt gruppe kvinner, fra ulike samfunnssjikt, er ingen nyhet. Kvinner selger sex av ulike grunner. Noen fordi de er tvunget, noen fordi det de anser det som det beste alternativet, noen fordi de synes det er spennende og andre fordi de ønsker seg luksus i hverdagen. Prostitusjonsdebatten er derfor preget av kvinners konkurrerende sannheter. For ja, den handler tilsynelatende om kvinner som selger sex, og menn som kjøper. Hvor er for eksempel de unge mannlige studentene som selger sex? Hvis han finnes, hvorfor står han ikke frem?

Jeg vil minne om at det ikke er kvinners ansvar å være disponible for ensomme og intimsøkende menn som synes synd på seg selv.

Til tross for at studinene ser det som frigjørende å selge sex, er det vanskelig å se bort fra konteksten og samfunnets kjønnede strukturer, som valget om å selge sex er tatt i. Vi er sosialisert inn i en kultur der kvinners kropp lyser mot oss som et seksuelt objekt, med det mannlige motstykket som den seksuelt handlekraftige, begjærende og trengende. Prostitusjonen utspiller seg derfor i det etablerte maktforholdet mellom kjønnene og vår indoktrinerte oppfatning av menn og kvinner som ulike seksuelle vesener. At noen unge kvinner synes det er spennende å eksperimentere med disse forestillingene, er ikke sjokkerende, men ikke å anbefale – først og fremst av hensyn til deres egen sikkerhet og fysiske og psykiske helse.

Illustrasjonsbilde

Prostitusjon og psyke

For ja, jeg er av den typen som mener at det å selge sex er noe substansielt annet enn å pakke varer på fabrikk. Seksualiteten består av et samspill mellom ytre- og indrestyrte følelser, sanser, drifter og begjær. Å skulle skru av (og på) deler av denne seksualiteten, slik det passer kunden, fremstår som en meget avansert øvelse i å skille business and pleasure. Det finnes prostituerte som fikser dette, men det fordrer et over gjennomsnitt instrumentelt forhold til egen kropp og seksualitet. Og hvorvidt de problematiske psykiske aspektene ved prostitusjon skyldes biologi og menneskets psyke eller samfunnets syn på sex, er i grunnen underordnet; de psykiske byrdene og belastningene, er det uansett disse kvinnene som må bære.

Studinene som selger sex forteller at kundene ofte er ensomme menn som søker deres selskap. Jeg vil minne om at det ikke er kvinners ansvar å være disponible for ensomme og intimsøkende menn som synes synd på seg selv. Fra mitt perspektiv er uansett studinene et apropos i debatten. Vårt viktigste anliggende må være å ivareta tryggheten til det flertallet av prostituerte som lever under vanskeligere betingelser, som har færre valgmuligheter og som opplever en langt tøffere hverdag enn den spenningssøkende prostituerte.

Farligere å være prostituert enn før

Sexkjøpsloven har blant annet til formål å signalisere at vi ikke godtar at kvinners kropp behandles som en salgsvare. Det er en god tanke og antageligvis har loven bidratt til at færre menn nå kjøper sex. Samtidig ser vi at hverdagen for de som selger sex har blitt farligere, og det rapporteres som mer grov vold i miljøet. Vi kan ikke med sikkerhet si at det er loven som er årsaken til denne utviklingen, men det er ikke usannsynlig. Lettere blir det ikke av at skorter på gode hjelpetiltak, støtteordninger og alternativer for vanskeligstilte kvinner i prostitusjon. Når loven strammer inn i den ene enden, og alternativene er marginale i den andre, stupes kvinnene i realiteten fra begge kanter samtidig.

Min erfaring fra arbeid med rus- og psykiatri, og kontakten med Prosenteret og Nadheim, er også at en del prostituerte anser kontakten med Nav som så nedbrytende, at de ”velger” prostitusjonen framfor Nav. Dette er viktige tilbakemeldinger, som sier en hel del om hvordan systemet fungerer og oppleves for de som er vanskeligstilte. Oppmerksomheten må nå rettes mot sikkerheten og å bedre de reelle alternativene til disse kvinnene. Det er viktig å huske på at flertallet av dem faktisk ønsker seg ut av prostitusjonen. Her burde samfunnet stå parat til å bidra, da dette er et minimum av frihet vi burde kunne garantere kvinner i Norge.

Teksten var på trykk i Klassekampen 22.april, 2013

Illustrasjonsbilde: Untitled | Alain Bachellier (CC BY-NC-SA 2.0)

Illustrasjonsbilde: Semesterstart UiB 2008, Universitetet i Bergen, (CC BY NC ND 2.0)