Diskusjonen om surrogati må handle om hvorvidt vi kan tillate at rike mennesker kjøper fattige kvinners kropp.

Surrogati-debatten raser i Klassekampen. Mala Wang-Naveen svarte på Ingvild Reymerts kritikk lørdag. I dag svarer Ingvild Mala:

Med innlegget ”Babydrømmer kan ikke forbys” svarer Mala Wang-Naveen meg i Klassekampen lørdag. Allerede i overskrifta røper hun at ufrivillige barnløse er utgangspunkt hennes i surrogatidebatten. ”Det å få barn er det som definerer oss som menneske” skriver hun. Jeg har full forståelse for at mange opplever det å ikke kunne få barn som svært vanskelig. Men diskusjonen om surrogati må handle om hvorvidt vi kan tillate at rike mennesker kjøper fattige kvinners kropp. Det kan vi ikke. Kvinnekroppen er ikke til salgs.

Wang-Naveen argumenterer for at kjøperne av de fattige indiske kvinne har omtanke for surrogatmødrene. ”Foreldrene pakket vitaminer og gaver til surrogatens barn” skriver hun. Men selv om man gir gaver er dette fremdeles utnyttelse av andres bunnløse fattigdom. At hvite menn gir gaver til gutter i Thailand som de senere har sex med, gjør ikke det ikke handlingen noe bedre. Det er fremdeles overgrep. At sexturister tar med sine kvinnelige prostituerte ut på fine restauranter, endrer ikke forholdet. Det er fremdeles prostitusjon.

Jeg betviler ikke at kjøperne av surrogatmødrene har omtanke for dem, eller for den sak skyld har gode hensikter, men det gjør det ikke noe bedre – det er fortsatt kjøp og salg av kropp.

Her vil noen sannsynligvis reagere på at jeg sammenligner sexturisme med surrogati. Men spiller det egentlig noe rolle for de som kjøpes at hensiktene til kjøperen er edlere? De blir i begge tilfeller kjøpt. Prostituerte blir kjøpt for 9 minutter, surrogatmødre for 9 måneder. Og i begge tilfellene reiser den rike kjøperen til et fattigere land for å kjøpe kroppen til fattige mennesker som har få andre inntektsmuligheter. Forskjellen er at svangerskapet er langt mer omfattende og risikofylt for surrogatmødrene enn et samleie er for de prostituerte.

Surrogati vil jeg derfor hevde er værre enn prostitusjon, selv om hensiktene til kjøperne kanskje kan sies å være edlere.

Frontene i en slik debatt blir fort harde. Følelsene til de som ikke kan, men vil ha barn er sterke. Likevel er det helt nødvendig at vi løfter blikket og definerer noen grenser for hvor langt vi kan gå for å hjelpe de som vil ha barn. Surrogati og andre former for kjøp og slag av menneskekropper er helt prinsipielt og etisk galt.

Vi i den rike delen av verden kan ikke løse problemene våre ved å utnytte den bunnløse fattigdommen verdens fattige lever i.

Ingvild Reymert

Mala Wang-Naveens svar til mitt første innlegg

Babydrømmer kan ikke forbys

I  et innlegg i gårsdagens Klassekampen stiller SVs bystyrerepresentant
Ingvild Reymert seg kritisk til mine gjengivelser av hvordan
surrogatmødre i India oppfatter sin situasjon. Det må hun gjerne være.
Men det er en fordel å vite hva man snakker om.

For  det første er Reymerts premiss for å debattere at surrogati er
menneskehandel. Det er ikke en spesielt uvanlig mening, men det har
etter min erfaring blitt et standpunkt  som for mange stopper videre
forståelse av hva de kritiserer. Går man rundt denne påstanden om at
surrogati er menneskehandel, vil man kanskje kunne se andre
eksistensielle beveggrunner for å oppsøke et slikt tilbud.

På samme måte som en mor som har mistet et barn ikke kan fortelles at
det ikke er en menneskerett å ha barn, mener jeg at man ikke kan bruke
dette argumentet i tide og utide overfor ufrivillig barnløse. Sorgen
over ikke å få ønskebarnet sitt må ses i sammenheng med at mange føler
at det å få barn er det som definerer oss som menneske. Som en mor sa
til meg: ”Jeg vet det provoserer mange, men jeg har aldri ønsket meg
karriere eller noe annet. Jeg har kun ønsket å bli mor.”

Hun gikk i likhet med flere av mammaene jeg har intervjuet i Den globale
baby til surrogati med blandede følelser. De visste at de ba en annen
kvinne om en tjeneste man ikke kunne sette en pris på. Foreldrene pakket
vitaminer og gaver til surrogatens barn , og jeg reiste selv til India
med en pose gaver til surrogaten og hennes familie fra to norske
pappaer.  Ser virkelig menneskehandel slik ut?

Videre skriver Reymert om svangerskap som om noe kun sikkerhetsklarerte
kvinner med lisens fra Helsemyndighetene får lov til å gjennomgå.
Selvfølgelig er en graviditet tøff, og den medfører at man har plager i
mange år senere. Det betyr ikke at kvinner lar være å gå gravide. I
tillegg skriver Reymert at kvinnene kan ha store fødselskomplikasjoner.
Her kan jeg fortelle at surrogatene som regel tas meget godt vare på i
selve fødselssituasjonen, barnet tas nemlig ut med keisersnitt.

Avslutningsvis ser jeg at Reymert stiller spørsmålet: ”Skal vi tillate
at kvinnekroppenblir en vare som selges på markedet for høystbydende?”
Dette må da være en glipp? Høystbydende går ikke til India, de reiser
andre steder. Markedet i India har skutt fart fordi surrogati er et
rimeligere alternativ her, og dermed også et tilbud flere barnløse kan
benytte segav.

Vi er flere som har  et bankende hjerte for både surrogater og barnløse.
Reymert bør lese seg opp. Da vil hun se at fenomenet er mindre entydig
enn hun beskriver. Jeg vet om en bok som kan passe.

Mala Wang-Naveen
Forfatter av Den globale baby. Det norske surrogatieventyret i India.