Andrea Sjøvoll gjesteblogger for Maddam i dag

Som leder i PRESS – Redd Barna Ungdom får jeg ikke uttalt meg så mye om eldreomsorgen, men nå synes jeg det har gått for langt.

En flom av eldre

I 1960 var innbyggertallet i Norge ca. 3 500 000 mennesker. Ca. 950 000 av dem var over 56 år. I dag har vi bikket 5 000 000 innbyggere i Norge, og hele 1 371 483 av disse er over 56 år. Når kom flommen av eldre? Hvorfor ble det ikke satt i gang tiltak for å stoppe denne utviklingen?

Norge har nå i en periode hatt flest eldre (sammen med Japan) i forhold til innbyggertallet, og mange flere per innbygger enn land som Sverige, Finland og Danmark. Med dette som bakteppe, mener jeg at Norge tar vare på en uforholdsmessig stor andel av de eldre i Europa. Å gi eldre i Norge ytterligere rettigheter vil da være oppskriften på en veldig fri eldrepolitikk. Om Norge skal gi omsorg til alle eldre, kan vi i bunn og grunn legge ned hele eldreomsorgen, spør du meg. Det er som å be om en ny flom av eldre.

Snylter på eldreomsorgen

Jeg mener vi burde føre en politikk som begrenser antall eldre, ikke minst av hensyn til de som allerede er gamle. Vi må kunne ta godt vare på de som faktisk har krav på omsorg, fordi det er de som trenger omsorgen og ikke de som bare er ute etter å utnytte systemet. Det innebærer blant annet å forebygge at eldre søker om omsorg uten at de har et behov for det. Om vi ikke har en restriktiv eldrepolitikk vil det føre til at flere og flere skyver rullatoren foran seg i håp om en fremtid som brukere (og snyltere) av omsorgsinstitusjonene.

Jeg spør meg selv: hvor mange senger har vi egentlig plass til i Norge?

Snikgamlifisering

Kulturen i Norge er også truet av denne økningen av eldre. Hvis innslaget av eldre i Norge blir stort nok vil vi få et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen. Eldre er kjønnskonservative og har en utdatert holdning til likestilling mellom kjønn. De vokste opp i en tid der likestilling var urealistisk og lever med en oppfatning om at ting var bedre før. Vi må derfor akseptere at store grupper jenter ikke kan ha kontakt med gutter på fritiden, delta på skoleturer, delta i arbeidslivet og bestemme over eget liv, hvis de eldre får for mye innflytelse. Dagens eldre vokste også opp i en tid der homofili var tabu og ytringsfrihet var noe bare enkelte grupper hadde. Synet på homofile og ytringsfriheten vil derfor også lide tilbakeslag. Og en dag vil vi våkne opp i et snikgamlifisert Norge, men da vil det være for sent.

 Dette sier jeg ikke fordi jeg ikke liker eldre, men av aldringsregulerende hensyn

En følelsesstyrt debatt

I tillegg mener jeg at media i dag har et helt feil fokus i disse sakene. Enkeltskjebner får i alt for stor grad dominere medias dekning av eldreomsorgen. Gang på gang får vi høre historier om ensomme Reidun eller hjelpetrengende Oddveig. Vi blir fortalt om eldre som ikke får de rettighetene de tror de har krav på. Om eldre som må sove på gangen fordi det ikke er nok sengeplasser. Jeg spør meg selv: hvor mange senger har vi egentlig plass til i Norge? For om denne gruppen skal ha rett til sengeplasser, da skal plutselig alle ha rett til det! Med disse enkeltskjebnenes historier blir det ikke stilt kritiske spørsmål ved helheten i partienes eldrepolitikk. Jeg savner derfor en realpolitisk vurdering fra alle eldreomsorgsforkjempere på hvor mange trengende eldre vi kan gi omsorg til hvert år? 1000? 10 000? Til sammen én million over et tiår eller to? Og har de kostnadsberegnet de ulike scenarioene? Jeg mener Regjeringen, og Norge for den saks skyld, ikke har den luksus at de bare kan la seg bli styrt av følelser og enkeltindivider i eldrepolitikken.

Norge er nå nødt til å sette i gang tiltak for å stramme inn på eldreomsorgen. Og dette sier jeg ikke fordi jeg ikke liker eldre, men av aldringsregulerende hensyn. Vi kan ikke la gamle skyve rullatoren foran seg lenger. Nok er nok!

Sårbare grupper i den offentlige debatten

Det snakkes ikke om eldre på denne måten. Og mange vil mene at det jeg skriver her ikke er greit å skrive, fordi det er diskriminerende overfor en sårbar gruppe mennesker. Det er helt rett. Problemet er at slike ting blir sagt om sårbare grupper i Norge, men «bare» i asylpolitikken. Dette er sitater tatt rett ut av asyldebatten. I asylpolitikken er det visst ikke plass til mennesker og individer, men kun en gruppe, «asylsøkerne». Bare i slike sammenhenger er det greit å omtale barn som ankerbarn, lykkejegere eller barn av returnektere, og ikke det de faktisk er, nemlig barn. Når man ikke omtaler barn i asylpolitikken som barn, får man heller ikke en politikk for barn. «Du blir hva du spiser» sier mange om kosthold. I politikken handler det mer om «du blir hva du blir kalt». Og ingen ønsker å hjelpe ankerbarn, ingen ønsker å gi barn av returnektere den omsorgen de har krav på.

God retorikk gir god politikk

Jeg har ikke noe problem med at eldreomsorgen får mye penger hvert år, at eldres situasjon blir satt på dagsorden og uverdige forhold blir endret. Selvfølgelig ikke. Men jeg har et problem med at vi ikke vier asylsøkende barn mer oppmerksomhet på en anstendig måte. Jeg tar det personlig at barn som søker asyl i Norge omtales som et problem og at det derfor blir greit å behandle dem som et problem. Det er slettes ikke greit. Isteden må vi ha en debatt som er basert på fakta, og som tar for seg realitetene om menneskene. Jeg krever en god retorikk, fordi en god retorikk for barn, vil kunne bidra til en god politikk for barn.

Andrea Sjøvoll er leder i PRESS – Redd Barna Ungdom. Mener barn er barn uansett.

Forsidebilde: Old people crossing, schanaars photostream, CC BY SA 2.0

Bilde: do the make up, Dietman temps photostream, CC BY NC SA 2.0

Bilde: old man grumbling, Dietman temps photostream, CC BY NC SA 2.0