Pastellfarger og katastrofeoppslag har blitt den moderne mammas verste fiende.

Av: gjesteblogger Anne Birgit Kalvik

Da jeg gikk gravid med min førstefødte innbilte jeg meg at det skulle bli helt uproblematisk å være en moderne, arbeidende, selvrealiserende, men fremdeles god mamma. Jeg leverte inn mastergraden min sju måneder på vei og følte jeg hadde stålkontroll på livet. Så feil kan man ta. De aller fleste arbeidsgivere jeg har vært borti så langt etter jeg var ferdig med permisjon, har vært veldig skeptiske til å ansette noen som åpenlyst forteller om sine søte små. Heldigvis traff jeg tilslutt på noen snille, forståelsesfulle mennesker som skjønner at det å være mor har gjort meg til en jævel på organisering, tunge løft, lederskap og konstruktiv kritikk.

På hjemmefronten følte jeg at jeg hadde kontroll. Vi spiser middag sammen hver dag, noen dager fra pose, andre dager fra grønnsaksdisken, og når mor og far ikke er i kranglehumør (sånn omtrent en gang i uken) spiser vi grøt eller pannekaker. Huset flyter på å holde en sjarmerende roteryddig fremtoning, der vi har bilder av ungene, samt kunsten de produserer på veggen, i billige IKEA-rammer.

Men det er ikke enkelt og ukomplisert å leve opp til det mamma- og husmoridealet vi blir presentert for nå til dags. De forsøkene jeg har gjort på å bake cupcakes har endt i suppe, og jeg har en ikke-eksisterende interesse for interiør. De få minuttene jeg får for meg selv i løpet av en dag gjemmer jeg meg på en kafé, med nesa i avisa og en stor kopp kaffe foran meg. Jeg kan ikke bake, jeg hater å vaske, men jeg elsker å tilbringe tid og finne på ting sammen med ungene mine. Jeg elsker barna mine, og om jeg kommer til kort på andre områder, har jeg funnet ut at det ikke gjør noe.

Jeg er ikke sammen med barna mine hele dagen lang. Det er noe jeg og barnas far har valgt sammen, for å trygge den personlige økonomien, og for å kunne spare både til barnasog vår egen fremtid. Vi innser også våre begrensninger som foreldre. Det finnes noen ting vi ikke kan tilby barna, men som barnehagene kan gi.

De har det så godt i barnehagen at om nesa renner litt mye en dag, feberen er høy eller hosten er litt kraftig, blir det rabalder om de må være hjemme med mamma eller pappa i steden.

Så kom VG med sin ekstremt tabloide “avsløring” om norske barnehager. Barnehagene fikk gjennomgå i ukesvis i avisene for alt fra bæsjelukt, gjenglemte mugne matpakke til hjemmesnekrede lekeapparater og akebakker som ender i en vegg. Det er klart, de veldig få tilfellene av for eksempel sosial dumping og andre uakseptable forhold  som kom frem i denne barnehagerapporten, er viktige å belyse. Veldig viktige å få frem, og ikke minst gjøre noe med.

Men, under parolen «Mamma og pappa tror jeg er trygg i barnehagen, men er det sant?», oppnår VG egentlig ikke noe annet enn å gi foreldre som jobber dårlig samvittighet, og kvinner over hele Norge mer ammunisjon for å velge å være hjemme. Om det var slik at barnehagene virkelig var preget av omsorgssvikt, vannskjøtsel og helsefarlige forhold ville jeg selvsagt forstå at man gir opp all voksenkontakt, all utdanning, alle karrieremuligheter for å  være mor på heltid. Men er barnehagene i dag så ille?

For oss er barnehagedagen sånn: min sønn (3) og min datter (1,5) leveres i barnehagen klokken 07.30 om morgenen beinflyr de fra garderoben og inn i avdelingen der det ventes med smurte brødskiver og havregrøt. De tilbringer hele dagen med å tegne, leke ute, male, synge, danse, dra på turer, huske, skli og ake. Når vi henter dem bobler de over av historier om det de har sett på tur, om bøker de har lest og sanger de har sunget.

De merker det ikke selv, men de er også en del av en pedagogisk fremdriftsplan, som gjør dem gradvis klare for grunnskolen. De lærer å være en del av en gruppe, samtidig som barnehagen ser de for de selvstendige, spesielle små snøfnuggene jeg selvfølgelig synes barna mine er. De har det så godt i barnehagen at om nesa renner litt mye en dag, feberen er høy eller hosten er litt kraftig, blir det rabalder om de må være hjemme med mamma eller pappa i stedet. Det er nemlig kjedelig og teit, og vi som foreldre må virkelig stå på for å fylle forventningene til en dag som er like spennende som den de ville hatt i barnehagen.

Det er på tide å komme til poenget. Og poenget mitt er at kvinner må slutte å være vår egen verste fiende ved å la oss påvirke av disse utdaterte holdningene til mamma og kvinnerollen som nå av uvisse grunner er i ferd med å få et comeback. Vi må vise arbeidsgivere at mødre også kan være en ressurs på arbeidsplassen, og vi må ha tillit til at barnehagen som pedagogisk institusjon er bra nok for barna våre.

Så klart er det lov å bruke hodet og at vi må si fra til barnehagen om man ser eller opplever noe som utrygt. Men vi kan ikke går rundt og føle oss som mindreverdige foreldre fordi vi velger å sende barna i barnehagen. Den tid da barnehagen var et oppholdssted, der parktantene fungerte som gjetere, er forbi. Å antyde noe annet er alvorlig undergraving av en høyskoleutdanning og et yrkesvalg. De som jobber i barnehagene er mennesker som synes barn er så topp at de har dedikert år av livet sitt til utdanning, for å kunne sørge for et trygt og godt fundament i livene til barna våre. Vi skylder de nesegrus respekt og en klapp på skulderen, og konstruktiv kritikk når vi syns de gjør noe galt.

Anne Birgit Kalvik er 28 år, journalist og tobarmsmamma.

Forsidebilde: Opplæring i bærtua barnehage, redningselskapets photostream, CC BY NC SA 2.0

Bilde: journey to motherhood, mindful ones photostream, CC BY NC ND 2.0 

Bilde: A100212_17PAD_child care 3, Joint Base LewisMcChords Photostream, CC BY SA NC 2.0