Kvinner og menn som jobber i helse- og omsorgsyrker bør få mer tid, både hjemme og på jobb. Da må vi øke grunnbemanningen og redusere arbeidstiden til fulltidsstillinger.

Tid til å vente på et langsomt svar

Da jeg var student, jobbet jeg som pleieassistent på sykehjem i feriene mine. Det var ikke mange som misunte meg sommerjobben min, men når jeg fikk kjenne på de små glimtene av forståelse og kontakt med en bestemor med demens, så kjente jeg at arbeidet mitt var utrolig viktig. Og jeg lærte mye. Jeg fikk være med på sårstell, jeg lærte å legge hårruller på en veldig tålmodig modell, og jeg lærte om de ulike typene demens. Jeg lærte at omsorg ofte er i detaljene. Det er å brette ned sokkekantene, slik at de ikke strammer sånn rundt ankelen. Det er å skjære skrå skiver og pynte med paprika slik at det ser apetittelig ut. Det er å vaske kjøleskapet. Det er å få blikkontakt, og å vente på et langsomt svar. Det er å ta seg tid, selv om du ikke har tid.

For problemet var tid.

Da jeg dro hjem etter vaktskifte kunne jeg sitte på bussen og gå gjennom dagen min. Hadde jeg vært for brå? For kjapp? Hvor mye hadde jeg egentlig løpt? Hadde jeg egentlig gjort det jeg kunne? Hadde jeg vært effektiv nok, kom de til å ringe meg for flere vakter i neste uke?

Tid til å både være fulltidsansatt og småbarnsforeldre

Det er viktig å lære riktige løfteteknikker, viktig å ha gode sko, men når ting må skje fort så er det mer effektivt å bare ta et kjapt løft enn å hente heisen. Noen jobber 100% i flere år, men flere hadde orket det samme hvis vi fikk opp grunnbemanningen. Dette er ikke revolusjonerende tanker. Det er ikke noe hemmelighet at økt grunnbemanning og god dialog med ansatte gir mindre sykefravær. Systemet er for sårbart, og når man har en person for lite på vakt, så går det utover to ting: Kvaliteten på pleien, og helsen til de ansatte.

Det er på tide å få de gode eksemplene ut av idebankene og gjøre det til normen.

Jeg mener at vi skal innføre 6-timers arbeidsdag, og vi skal begynne med disse yrkene. Vi skal gjøre det mulig å være fulltidsansatt helsefagarbeider og å være småbarnspappa eller mamma samtidig. En 100% stilling må reduseres fra 37,5 timer i uken til 30. Kombiner det med økt grunnbemanning, så gir vi folk tid til å være glad i jobben sin. De får tid til å gi bestemor en tur i sansehagen, tid til å vaske kjøleskapet og tid til å skjære skivene på skrått og pynte med paprika. I tillegg kan de dra hjem fra jobb med god samvittighet og ha overskudd til å hjelpe ungene sine med lekser.

Jeg er enig med Inga Marte Thorkildsen i at vi må tilrettelegge samfunnet slik at foreldre slipper å slite seg ut i skjæringspunktet mellom familie og jobb. Og det er på tide å få de gode eksemplene ut av idebankene og gjøre det til normen. Vi tjener bare kortsiktig på å slite ut folk. Og for the record, Knut Arild Hareide: Pensjon er en verdi som kan måles i kroner og øre. Det blir for enkelt å hylle kvinnene som jobber deltid, for så å la dem sitte igjen med knapper og glansbilder.

Muligheten til å oppdage omsorgsyrkene

Nå tror du kanskje at jeg har tenkt at kvinnene skal få nyte disse godene helt alene? Nei, langt i fra. Menn må få muligheten til å oppdage disse yrkene. Det bør ikke være en tilfeldighet for en mann å bli sykepleier. På forskning.no står det at det er 10% menn som jobber i helsesektoren, det er alt for lite. Vi har fått opp kvinneandelen på tekniske fag, det er på tide å gjøre et løft for å få flere menn inn i omsorgsyrkene. Dette må man gjøre på alle nivåer, alt fra rådgivning i skolen til kjønnspoeng. Der man har Girl Geek Dinners for teknologinteresserte kvinner bør man ha nettverk for menn som jobber med helse og omsorg.

Rekruttering er et viktig satsningsområde, og jeg tror økt fokus på fagutvikling er en del av løsningen. En bygger identitet og stolthet over yrket sitt ved å få videreutvikle seg. De fleste har kjent på følelsen av å være skikkelig god i noe. Det er kanskje den mest motiverende følelsen i hele verden. Det er lett å stille krav til at helsepersonell skal holde seg faglig oppdatert, men vi må også gi dem rom og mulighet for det. Det er lettere å fortelle unge som skal velge studier at helse- og omsorgsfagene er viktige hvis vi tror på det selv.

Jeg har utrolig mange fine minner fra årene jeg jobbet som pleieassistent, og det er veldig mange beboere jeg aldri kommer til å glemme. Hun jeg leste høyt for fra Bibelen. Hun som fikk meg til å føle meg som verdens snilleste person når jeg satt en kopp kaffe foran henne. Han som bare lo da jeg vekket ham om morgenen. Hun som spilte trekkspill og proklamerte dikt som jeg fremdeles husker utenat. Det er ikke arbeidsoppgavene som gjør det vanskelig å rekruttere til å jobbe på sykehjem, det er rammene.