Jentesnakk

«Jeg ELSKER girls!!»

Jeg sender meldingen (som også inneholder en del emojiis fra naturfanen) til min beste venninne som simultant har sett samme episode av HBO-serien som meg.  Serien «Girls», om fire unge jenter på jakt etter livets mening, har gått som en kanonkule gjennom datamaskinene våre den siste tiden. Serien har blitt heftig debattert – også i Norge.

mandag

 

Det er ikke første gang jeg sitter klistret og stirrer på fire venninner fra New York. Men etter seks sesonger og en hel oppvekst med Sex og Singelliv (en annen HBO-braksuksess) er jeg lei av 40-åringer som har sex i bh og med diamanter i ørene. Damer med Gucci, pisk og penger er underholdende, men ganske fjernt fra det livet som leves av folk flest.

Serien Girls er rett og slett enda morsommere og vittigere. Tidsmessig treffer den bedre- og den er viktigere og betyr mer enn andre serier med samme målgruppe, som for eksempel Gossip Girl. Jeg tror dette i stor grad handler om at manusforfatter Lena Dunham (26) viser oss en ekstra flik av virkeligheten som vi ikke har vært forunt å se på tv før.

Girls kan ses på som en kommentar på samtiden.

Jentene i serien gjør det kult å ha en normal kropp og være smart. DET er noe jeg ikke har sett så mye av før. Det var ikke bare ekte kropper og usminkede jentefjes som gjorde at jeg smilte meg gjennom første sesong. Serien kombinerer en realistisk palett med en mer tidsriktig sjargong som jeg ikke ante at jeg savnet så enormt. Jeg har tatt for gitt at denne kombinasjonen var forbeholdt det virkelige liv.

emoji3

Spoiler alert. Emojis fra en episode i sesong 2

 

Hva slags sex ser vi på tv?

Alt dette nye, ekte og morsomme gjorde at jeg frydet meg gjennom sesong 1 av Girls uten å koste på meg det vanlige kritiske blikket. I debatten om Girls har det blitt påpekt at jentene i serien mangler kontroll over eget sexliv og at serien promoterer nedverdigende og ufeministisk sex. Kanskje det sier mer om meg enn jeg burde innrømme at jeg først ikke reflekterte så mye over sexscenene utover at kroppene var mer ekte enn det jeg er vant til på amerikansk tv. På en måte tror jeg det var befriende å se sex utført på en annen måte enn den pisk, lær og huske-varianten jeg ble vant til fra Sex- og singelliv eller den retusjerte og hvinende kvinnen jeg kjenner fra populærkulturen forøvrig. Men girls er mer enn sex.

Serien fått oss til å diskutere viktige temaer som kropp, makt og selvfølelse. Den har gitt oss et håndfast rammeverk for diskusjon som vi på mange måter har manglet.  Denne rammen gjør at vi kan diskutere disse tingene åpent uten å måtte blottlegge egne erfaringer.

Jentene i serien gjør det kult å ha en normal kropp og være smart.

Jeg tror Dunham tar oss så alvorlig at hun nettopp har håpet på denne typen reaksjoner, litt som en dramatiker ønsker vi skal diskutere, reflektere og kanskje bli forbanna eller opprørt etter et teaterstykke. I fare for å dra dette litt lang mener jeg Girls kan ses på som en kommentar på samtiden.

En annen kritikk har vært at jentene i serien ikke er stolte nok av sine egne kropper. Jeg mener jentene i serien utstråler en selvsikkerhet som faktisk smitter gjennom dataskjermen.

lena

Lena Dunham (26) er skribent, regissør og skuespiller i serien.

Pen nok?

I en episode av sesong 2 møter Hannah den eldre, nyskilte og velstående Joshua ved en tilfeldighet. Hannah blir hos Joshua i to dager hvor hun tar et tydeligere grep om egen seksualitet enn det vi har sett før. Vi får se den kanskje mest avkledde og heiteste episoden til nå. Her er det tydelig at Dunham prøver å fortelle oss noe:

Joshua: You’re beautiful.

Hannah: You really think so?

Joshua: You don’t?

Hannah: I do. It’s just not always the feedback that I’ve been given.

Så, mens feministene strides om sexen er feministisk nok går det en parallell debatt om Girls som handler om noe helt annet.

I amerikanske medier og blogger veltet kommentarene ut av sinte seere som mente episoden med Hannah og Joshua ikke er realistisk. Flere mente at Hannah ikke er  digg nok for den rike kjekke mannen. Dessuten mente flere at Hannah er uforskammet når hun tar hensyn til egen nytelse når hun egentlig bør ligge der og ta imot og være takknemlig for sine minutter med hunken. hm.

De amerikanerne er jo helt barbie-hjernevasket nærmest humret jeg da jeg leste de ekle kommentarene.

Akkurat i det jeg tenker at vi i lille Norge heldigvis ikke er så skrudd som amerikanerne dukker dette bildet med kommentarer opp i insta-feeden min:

redigert insta lena

Fy fader tenker jeg.  Vi har ikke kommet så langt her hjemme heller.

Vi trenger Girls.

 

Nå skal serien også diskuteres i under feminismeuka på Blindern 5 mars kl 18. 15.

Mer om amerikanske reaksjoner kan du lese her

Forsidebilde: Brooklyn- Williamsburg: Girls wallyg´s photostream Attribution No-Dervis 2.0 Generic (CC BY-ND 2.0)

Bilde 3: Lena Dunham TFF 2012  Shankbone 3 David shankbone`s photostream Attribution No-Dervis 2.0 Generic (CC BY-ND 2.0)

Bilder  2 og 4 er private.

 

 

Om forfatteren

ane

ane

Jeg er 28 år. Er statsviter med forkjælighet for juss. Opptatt av en bred likestillingsdebatt og en politikk som evner å ta inn over seg flere dimensjoner ved folk flest. Etter å ha kastet diverse flink-pikenykker på havet har jeg blitt en en livsnyter. Det anbefales!

Visit Website

3 Comments

  1. Dyret 04/03/2013

    Sikkert underholdende, men jeg kan ikke se hvorfor den skaper så mye blest. En serie om hvite, narsissistiske jenters “harde” overgang til voksen alder i det moderne samfunnet. YAWN! Skrevet av en rasistisk manusforfatter(Lesley Arfin). Nesj…. Denne kan fint sées, men fortjener ikke spalteplassen.

  2. Beate 31/03/2013

    Jeg er hjertens enig i den første setningen: Jeg ELSKER Girls *emojiis emojiis* (er forresten stjernetegnene et gufs som fortsatt henger igjen hos meg fra det tidlige 2000-tallets mIRC-lingo?).
    Uansett, Girls er for meg et friskt pust i den ellers så veldig varierte smaken jeg har når det kommer til serier. Jeg sluker alt fra House of cards til The Carrie Diaries og Glee, men tankene spinner overalt når jeg ser en episode av Girls. Jeg kjenner jeg rives mellom å være helt med på at dette er en “feministserie”, eller om det bare er Gossip Girl i en versjon fra den andre siden av Manhattan, hvor den virkeligheten som skildres ikke virker så veldig virkelig likevel, sett bort i fra at jente har litt mindre Hollywoodkropper enn det jeg har vendt meg til å se i filmer og serier. Jeg greier iallfall ikke relatere meg til en del av de sexscenene som foregår i begynnelsen. Til det er jeg muligens “for” likestilt. 
    Min tanke blir derfor: hvorfor skal feminisme alltid bli nevnt i samme åndedrag som kropp og utseende? Hvorfor redusere feminisme til at serier/filmer med jenter med “normale kropper”  i eksplisitte sexscener nærmest automatisk går inn under feministkategorien? I mitt hode er feminisme mer enn kropper som viser at mat av halv-og helfabrikater har blitt spist, og at kroppshår har fått vokse i fred. Derfor blir jeg enda mer irritert når jeg leser kommentarene i etterkant av Joushua-episoden, som jeg mener var helt nydelig episode. Det er nettopp derfor Girls er viktig; det gir adgang til et bredere forum av folk til å diskutere spekteret av feminisme, og ikke at det bare er ensidig synonymt med ustelte kropper, dreadlocks og hengepupper som eneste innhold. Det er fra de som tror det at vi får utsagn som “likestillingen har gått for langt”.
    I mine øyne danser Girls rundt kroppsfokuset, noen ganger i mer heftige bevegelser enn andre, men karakterenes utvikling i sesong 1 og 2 gjenspeiler også det. Jeg liker spesielt godt hvordan serien tar opp de svingningene en finner i alle vennskap, kjæresteforhold og folks psyke når det kommer til å takle hverdagen og samfunnet generelt på. Det er der virkeligheten blir skildret for min del. At dialogen og referansene i dialogene er nydelig spissformulert er bare en bonus. 
    Jeg gleder meg til sesong 3!