Heltid i solidaritetens navn?
Kronikk av Solveig Tesdal, Sunniva Holmås Eidsvoll og Olivia Corso Salles, på trykk i Klassekampen 8. mars 2013.
Vårt lands økonomiske fremtid hviler på kvinnenes, og spesielt sykepleiernes, skuldre. Sentralbanksjefen er bekymret og mener at vi må jobbe mer. Ettersom sykepleierne ikke orker å jobbe fulltid, men heller vil trene og være på kafé, er det opplagt at det er dit pekefingeren må rettes. VGs Elisabeth Skarsbø Moen etterspør solidaritet fra de deltidsarbeidende. Tilbake sitter feministene og klør seg i hodet, for var det ikke sånn at det var retten til heltid vi faktisk kjempet for?
Er fulltid et mål for feminister og sosialister? Hvis svaret er ja, er vi langt fra målet når 44 prosent av yrkesaktive kvinner jobber deltid, mens kun 13 prosent av menn gjør det samme. Forskjellen mellom menn og kvinner blir enda større når det er barn inne i bildet.
I den norske offentligheten er fulltidsarbeid et så selvfølgelig mål at det sjelden begrunnes. Det mangler ikke gode argumenter, som at det er behov for arbeidskraft i sentrale yrker og sektorer, men løsningen trenger ikke være at alle jobber fulltid. En kan importere arbeidskraft selv om det selvsagt kan være både dyrere og mer tungvint. Senralbanksjefen understrekte i sin siste årstale at veksten i Norge etter finanskrisen er holdt oppe av innvandring og vekst i sysselsettingen, ikke ved at vi er blitt mer produktive. En kunne like gjerne rettet sin moralske pekefinger mot politikere som fører en restriktiv innvandringspolitikk for ufaglærte og folk fra land utenfor Europa. Det er nok av arbeidsvillige folk både i Europa og resten av verden.
Så hvorfor bør alle jobbe mest mulig? Og relevant for vår tid: Hvorfor bør økt velstand tas ut i mer kjøpekraft heller enn mer fritid?
Et vanlig argument er at fulltidsarbeid i mange tilfeller også gir makt. Erfaring, nettverk og posisjoner en får gjennom jobb – jo mer man jobber, jo mer får man -, kan gi mulighet til makt, over eget og andres liv og over samfunnet. Makt er fortsatt grovt skjevfordelt i menns favør. Flere yrkesaktive kvinner på flere arenaer kan bøte på det men da må en fort jobbe like mye som sine mannlige kollegaer.
For oss er også økonomisk selvstendighet et viktig argument for å se betalt fulltidsarbeid som et feministisk mål. For at kvinner skal kunne være reelt selvstendige individer og bestemme over sine egne liv, er det nødvendig at det tjener egne penger og opptjener egen pensjon, slik at de ikke blir økonomisk avhengige av mennene sine.
Spørsmålet blir da hvorfor kvinner bør jobbe fulltid dersom de ikke ønsker det, og om det kan være mulig å være økonomisk selvstendig og samtidig leve gode liv på deltidslønn.
«Frivillig» deltid. For mange kvinner finnes det ikke nødvendigvis et entydig svar på om deltidsarbeidet er frivillig. Selv om det er et aktivt valg å gå ned i deltidsstilling, kan en lure på hvor frivillig det er når hovedargumentet for å gå ned er å følge opp ansvar knyttet til hjem og barn.
Husmoren er ikke blitt borte. I følge SSB brukte kvinner med barn i snitt dobbelt så mye tid på vasking og matlaging som menn med barn i 2010. Dette er et mønster som starter tidlig, og blir verre med årene. Små jenter gjør mer husarbeid enn små gutter. Kvinner bruker mer tid enn menn. Det er likevel når barna kommer til verden at det virkelig kommer i konflikt med jobben.
Når det kommer til lek bidrar pappa mer nå enn før. Mamma er hjemme med syke barn, mens pappa følger til fotballtrening om kvelden. En undersøkelse av Flood og Grasjo fra 1997 viser at mange foreldre synes at barneomsorg er mer givende enn husarbeid. Påfallende synes vi. Skarsbø Moen burde rette sin sinte pekefinger mot norske fedre heller enn sykepleiere. Bare 31 prosent av alle par har lik arbeidsdeling når hun jobber fulltid. Mamma i fulltid er ingen vidunderkur for likestilling hjemme.
90 % som ny heltid? Norsk sykepleierforbund rapporterer at den reelle stillingsbrøken for sykepleiere i snitt er om lag 90 prosent. Samtidig er det flere sykepleiere som oppgir at det for dem er uaktuelt å jobbe fullt. Noen oppgir verdien av fritid, mens andre legger mer vekt på at yrket er fysisk og psykisk tungt og at helsa ikke holder til full stilling. Vi spør oss om ikke det siste poenget er et argument for at det kan være grunn til å revurdere hva som regnes som fulltid. Når så mange velger bort full stilling i akkurat disse yrkene kan en spørre seg om det egentlig er 90 prosent av dagens fulle stillinger som bør regnes som full stilling. Det er jo ikke noe absolutt krav til timetall i full stilling. Det varierer mellom yrker og mellom enkeltarabeidsplasser. Belastning ved yrket er noen ganger grunnen til at et yrke har færre timer i full arbeidsuke enn andre, mens det andre steder kan være et resultat av krav fra sterke fagforeninger. Er det virkelig usolidarisk å jobbe 90% stilling som sykepleier?
Kafelivet på Løkka er ikke drømmen. Til og med der par har like karrierepreferanser og positive likestillingsholdninger blir hans karriere prioritert foran hennes. Det kommer frem i en undersøkelse av Halrynjo og Lyngom om likestilling blant jurister, ingeniører og økonomer. Det er vanskelig å forklare dette med det er frivillige valg når det står i kontrast til preferansene parene oppga før de fikk barn. Kjønnede mekanismer gjør at det er kvinnens karriere som nedprioriteres.
Når så mange kvinner, uavhengig av karriereambisjoner før de fikk barn, velger å trappe ned arbeidet når barna kommer, er det snakk om noe mer enn noen enkeltindividers personlige valg og preferanser. Det er også noen strukturer som fortsatt gjør at kvinner føler sterkere på ansvar og stress knyttet til hjem og barn sterkest, og at det er de som tar grep dersom familien har behov for mer tid for å få en bedre hverdag.
Til tross for sine «frivillige» valg, utrykker kvinnene i undersøkelsen mer misnøye jo mer skjevfordelt ansvaret for hjem og barn blir. Det er altså ikke drømmen om kafelivet på Grünerløkka som er grunnen til at kvinner er usolidariske og jobber deltid. Problemet er at kvinner i kraft av sitt kjønn er omsorgsansvarlige på hjemmebane. Det er ikke et problem vi kan lempe over på sykepleierne å løse alene. For å finne løsninger er det kanskje nødvendig å gå i dialog med kvinnene i arbeidslivet og ikke bare sitte i Akersgata og beskylde andre for å være usolidariske.
Bilde: Happy Mother’s Day Mom! av kevindooley | (CC BY 2.0)
Om forfatteren
Olivia
Jeg er født i Rio og vokst opp på Lambertseter i Oslo. Studerer barnevern på HiOA. Aktiv i Oslo SV der jeg er vara til stortinget og fylkesstyremedlem, og i FO-studentene der jeg representerer barnevern i arbeidsutvalget. Jeg er ikke født feminist, men frelst i ung alder.
Related Posts
-
Hva skjer under Arendalsuka 2021?
Det er mange spennende arrangementer om likestilling, inkludering og mangfold under årets Arendalsuka. Gada har påvegne av Maddam laget en oversikt over arrangementer vi anbefaler […]
Den rareste sort ensomhet
I går var en kampdag. Å kjempe er sårt, å si fra er sårt. Vi hetses på nett. Vi mister muligheter på arbeidsplasser, i frivillighet […]
Hei.
Takk for en kjempefin kronikk som tar opp en viktig side av debatten om likestilling og deltid! Dere fastslår mot slutten av kronikken at det er noen strukturer som gjør at kvinner fortsatt føler mer ansvar for barn og hjem. Dette stemmer nok helt sikkert, men som nybakt mor er det min erfaring at dette handler om mer enn samfunnets strukturer. Den aller største årsaken tror jeg nemlig ligger i ting vi ikke kan forandre på, nemlig at det er kvinner som går gravide, føder og ikke minst ammer.
Dette betyr imidlertid ikke at vi skal gi opp likestillingen, men derimot at venstresida må være flinkere til å ta på alvor hvor stor jobb dette utgjør for kvinnene og hvor viktig det er for tilknyttningen til barnet. Dette tror jeg er nødvendig for både å øke kvinnenes stilling i arbeidslivet, og mannens innsats i hjemmet.
@Bente. Jeg er selv småbarnsfar og ser at det helt åpenbart er ting jeg som far ikke kan gjøre for barnet mitt. Som du nevner er det graviditet, fødsel og amming. Men det stopper der. Jeg kan ikke bære barnet, men jeg kan bære alt annet alt annet som er tungt. Jeg kan rydde, vaske, vaske klær, lage mat, handle og masere. Jeg kan ikke føde, men som alle fedre med utrolig få unntak har jeg vært, og vil være med og støtte og gjøre opplevelse så utholdelig som mulig. Jeg kan ikke amme, men jeg jeg kan gi flaske, jeg kan rape barnet, jeg kan legge henne ned i sengen sin, jeg kan skifte bleier og vaske henge opp og legge på plass bodyer og ammekluter.
Det er ingen som diskuterer disse tre tingene som forbeholdes kvinner. Jeg sier ikke at det er små oppgaver, men det er fullt mulig å jevne ut arbeidsfordelinga likevel.
Som du skriver så er graviditet fødsel og amming viktig for barnets tilknyttning til mor. Som far kan jeg ikke ta direkte del i disse biologiske handlingene som gir tilknyttning. Jeg må finne andre måter å gjøre det på. Måter som ikke er biologisk strengt nødvendige men som er nødvendige for at jeg skal oppleve et meningsfullt farskap, og nødvendige for at jeg tar det aktive valget å sende mor på jobb når barnet er sykt. For samfunnet er det viktig at jeg føler tilknyttning, da kommer frivilligheten så mye lettere.
I kronikken står det skrevet at “Selv om det er et aktivt valg å gå ned i deltidsstilling, kan en lure på hvor frivillig det er når hovedargumentet for å gå ned er å følge opp ansvar knyttet til hjem og barn”.
Dere får det til å se ut som livet nærmest tar slutt hvis mor velger tradisjonelt. Men kan det tenkes at svært mange kvinner velger hjem og barn fordi de har lyst?
“Dere får det til å se ut som livet nærmest tar slutt hvis mor velger tradisjonelt. Men kan det tenkes at svært mange kvinner velger hjem og barn fordi de har lyst?”
Spørrundersøkelser i Norge viser jo at flertallet av kvinner som jobber sier at de ville vært hjemme med barn om far hadde tjent nok til at de kunne vært hjemme. Med andre ord det er et faktum at flertallet av kvinner ønsker å være hjemmeværende fordi de har lyst ikke fordi de må. Faktisk så er deres viktigste prioritering at far tjener så godt at de kan være hjemme. Vi har altså et søtrre problem med kvinner som vil UT av arbeidslivet enn som vil INN i det. Feminister jobber altså mot det kvinner flest vil, som er å kunne være hjemme mens barna er små.
Geronimo skriver at “Feminister jobber altså mot det kvinner flest vil som er å kunne være hjemme mens barna er små”.
Mulig det. Men hva kvinner flest vil er uansett irrelevant og uinteressant for feminister da alle jordas budne kvinnfolk er lurt opp i stry av patriarkatet. Hele gjengen, dvs alle damene minus feministene, lider av falsk bevissthet og skjønner ikke sitt eget beste.
.
Hei! Feministene jobber for at kvinner og menn skal ha like rettigheter, plikter og muligheter både til arbeid, inntekt og maktposisisjoner på den ene siden og husarbeid og omsorg for barn på den andre siden. At det i dag er slik at noen kvinner ønsker å være hjemme med barna mens de er små, er kun en liten del av det store bildet vi må se på. Hva ønsker for eksempel fedrene? Hvis mor hadde tjent nok til å forsørge dem begge, kunne han da tenke seg å være hjemme? Hvorfor ønsker noen mødre å være hjemme? Er det fordi det blir slitsomt å både jobbe fullt OG ha hovedansvar for husarbeid og barneomsorg? Jeg skulle gjerne sett hvor stor andel av kvinner i Norge som hadde svart at de gjerne jobbet fulltid (og kanskje litt overtid på viktige og spennende prosjekter?) i småbarnsfasen hvis far jobbet deltid og tok hovedansvar for henting/bringing i barnehage, klesvask, matlaging og husvask. Min hypotese er at svarene på en slik undersøkelse hadde vist at feministene er svært godt på linje med kvinner flest.
@Andreas: Jeg er helt enig i det du skriver, og tror absolutt det er mulig å gjevne ut arbeidsfordelinga, og mange par får nok dette til ganske bra, og far kan selvfølgelig også bli knyttet til barnet. Over tid ser jeg derfor ikke noen biologiske hindringer for at far KAN bli like knyttet til barnet som mor og ta like stor del av arbeidet i hjemmet. Det som ble påpekt i artikkelen var imidlertid at det fortsatt er kvinner som tar hovedansvaret for barn og hjem i et flertall av norske familier, selv der de før barna kom tok relativt likt ansvar, og hadde forventinger om å fortsette med dette. Jeg tror absolutt at samfunnsstrukturer har mye med dette å gjøre, men vi må også ta inn over oss de biologiske forskjellene. For eksempel tror jeg at vi skal være forsiktige med å be kvinner gå for tidlig tilbake til jobb etter fødsel. Ammeekspert Gro Nylander mener f.eks. at kvinner bør ha førsterett til å være hjemme med barnet de første 8 månedene etter fødsel, og med tanke på min egen erfaring med fortsatt amming ca hver tredje time døgnet rundt etter nærmere 7 måneder tror jeg dette er en god ide. Nå er det selvsagt stor forskjell på babyer, og ikke alle må ammes like ofte. Mitt inntrykk er imidlertid at mange feminister ser det som et ideal at foreldrepermisjonen deles 50/50 mellom mor og far, slik at mor må tilbake på jobb etter ca 6 måneder. Dette idealet tror jeg ikke er bra for verken kvinnene eller barna, nettopp på grunn av de biologiske forskjellene mellom mor og far, og jeg tror derfor det er lite vi kan gjør med samfunnsstrukturene for å endre dette. Men da blir det jo desto viktigere å jobbe aktivt for at far også får en best mulig tilknyttning til barnet.
Jeg mener derfor at det ikke er et problem at kvinnene tar et betydelig større ansvar for barna det første året, problemet er at dette fører til at kvinnene beholder hovedansvaret så mye lenger enn dette. Da er det selvfølgelig fristende å prøve å hindre denne skjevheten i første omgang, men så lenge vi legger alle krefter der tror jeg vi gjør jobben veldig vanskelig, nettopp på grunn av de biologiske forskjellene, og at det derfor vil være bedre å i større grad fokusere på å rette opp denne skjevheten i etterkant. Dette er imidlertid et veldig vanskelig felt, og jeg har ingen ferdige løsninger. Poenget mitt var bare at for å komme videre tror jeg vi må få mer fokus på hvilke biologiske forskjeller vi må ta hensyn til når vi diskuterer hvilke samfunnsmessige strukturer vi mener er hensiktsmessige for å oppnå likere fordeling av makt og tilknytning til barna.