Surrogatiindustriens glemte ofre
“Mens norske surrogatiforeldre betaler opp mot en halv million kroner for et surogatibarn, sitter de fattige surrogatmødrene igjen med bare 10 – 40 000 kroner. Surrogatindustrien er en voksende internasjonal bransje med en årlig omsetning på rundt 500 millioner dollar.”
”Surrogati oppstår fordi to mennesker anser at de begge tjener på handelen” skriver Aksel Braanen Sterri og Per Anders Langerød i Morgenbladet. Innlegget er blottet for maktanalyse og innsikt i hva et svangerskap faktisk innebærer. På tross av industriens grove utnyttelse av fattige kvinner i Sør, har debatten i Norge hovedsakelig dreid seg om hvite rike menneskers rett til barn. Nå er det på høy tid at debatten dreier seg om den svake part – surrogatimødrene.
Surrogatiindustrien – sett fra Sør
Surrogatiindustrien startet i USA på 1970-tallet. I dag har den ekspandert globalt og er en raskt voksende næring i blant annet USA, Ukraina og India. De fleste surrogatiforeldrene er heteroseksuelle par mellom 35 og 45 år med høy utdannelse. Surrogatmødrene på den andre siden er fattige kvinner som setter liv og helse på spill for at andre skal få barn. På tross av påstander om økonomisk lønnsomhet for surrogatimødrene er summen de sitter igjen med liten. Mange får helseproblemer etter svangerskapet som de ofte ikke får tilstrekkelig medisinsk hjelp for.
Bare for et lite fåtall fører surrogatisvangerskapet til varig endring av egen økonomisk situasjon.
Et svangerskap kan være livsfarlig
I argumentet for legalisering av surrogati teoretiserer Langerød og Sterri seg helt bort fra hva et svangerskap faktisk innebærer.
Livmora er ikke et rom du kan leie ut mens du selv drar på feire – livmora er en del av kvinners egen kropp.
Når kvinner bærer frem et barn setter de hele kroppen til disposisjon, både fysisk og psykisk. Svangerskapet er en risikabel fase i kvinners liv, hormonforstyrrelser, bekkenløsning og muligheten for fødselskomplikasjoner med senskader som er store, særlig i fattige land. Et svangerskap kan i verste fall ende med døden for kvinnen.
Vi kan ikke regulere bort bekkenløsninger
Langerød og Braanen Sterri argumenterer for at også tekstilarbeidere har dårlige arbeidsbetingelser, uten at noen ønsker å forby klesindustrien av den grunn. Forskjellen er at mens det er arbeidsbetingelsene til tekstilarbeiderne det er noe galt med, og ikke arbeidet de skal gjøre, er det selve ”jobben”, svangerskapet, som er problematisk i surrogatiindustrien.
Vi kan regulere gode arbeidsforhold på en klesfabrikk, men vi ikke regulere bort de komplikasjoner en kvinne risikerer når hun går gjennom et svangerskap eller følelser hun får for ungen hun bærer frem.
Mangel på handlingsalternativer
Å sette liv og helse i fare for å tjene noen tusen kroner beskrives som et fritt valg fra Braanen Sterri og Langerød. Men hvilket valg har en fattig indisk kvinne som ikke har nok mat til å fø familien sin, og den eneste muligheten til å skaffe penger er å selge sin egen kropp? Valget hun tar handler først og fremst om manglende handlingsalternativer. Forståelsen av frihet representantene fra den sosialdemokratiske tenketanken Progressiv har er skremmende lik høyresidas forståelse av frihet – der alle tar frie valg under de samme forutsetningene uten en forståelse av at ulike mennesker har ulike valgmuligheter og økonomiske forutsetninger.
En jobb å leve med og ei lønn å leve av
I 1889 streiket kvinnene på fyrstikkfabrikkene i Kristiania. Kravet var ei lønn å leve av og en jobb å leve med.
Hadde Langerød og Braanen Sterris innlegg blitt skrevet da, kunne man ha brukt innlegget deres til å avfeie kravene til fyrstikkarbeiderne – det var da ingen som tvang dem til å gå på jobb, og de hadde hatt det mye verre om de ikke hadde hatt en jobb!
På samme måte som kvinnene på fyrstikkfabrikkene ikke ga seg, skal ikke vi tillate salg av mennesker og deres kropp.
Ingvild Reymert
Bystyrerepresentant i Oslo for SV
Innlegget ble publisert i Morgenbladet 8.februar 2013
Tidligere innlegg om surrogati på Maddam av Gunnell Sandager her
Om forfatteren
Ingvild Reymert
Jeg er 28 år og brenner for solidaritet, rettferdighet og miljø. Jeg er fast representant for SV i bystyre i Oslo, der jeg jobber for en by der det er mindre forskjeller på folk. En rettferdig boligpolitikk, et arbeidsliv der alle har ett på hele og faste stillinger og likestilling er tre av mine kampsaker.
Related Posts
-
Hvitvasking av surrogati
Vi nærmer oss 8. mars og igjen løftes paroler mot kommersiell utnytting av kvinners kropper over hele verden. Kvinnefronten erfarer at kampen mot surrogati engasjerer […]
Kvinnen som beholder? Klart nei til surrogati på Nordisk forum, Malmø
Surrogati: Er kvinnen bare en beholder som kan kjøpes og leies av dem med nok penger? Spørsmålet om surrogatimoderskap ble idag diskutert på Nordisk Forum, […]
Jeg synes egentlig ikke at det helt lykkes i å tilbakevise argumentasjonen i innlegget det svares på, hverken her eller andre steder i debatten. Det er tilbakevendende tema, og det ser ut til at folk snakker forbi hverandre eller ikke helt skjønner hverandres argumenter. Dermed blir det gjentakelser, men det får bare være.
Jeg har tre innvendinger:
1. At industrien er kynisk og forholdene dårlige er god grunn til mene noe bør gjøres, og beskrivelsene kan motivere til å bruke mer tid, krefter og penger på verdens fattige. Men det er ikke noen godt argument for forbud. Spørsmålet er jo om forbud eller lovlig, regulert surrogati er det best egnede virkemiddelet for å hjelpe den aktuelle gruppen. Jeg tror elendighetsbeskrivelsene (som du er langt mer tilbakeholden med enn andre i debatten) er god argumentasjon i den forstand at den vekker følelsesmessig avsky mot surrogati, men sr ikke at den logisk underbygger en oppfatning av at forbud er en formålstjenlig virkemiddelbruk.
2. Mangelen på handlingsalternativer er ikke et argument for å fjerne det handlingsalternativet surrogatene oppfatter som best. Da står de igjen med alternativer de oppfatter som enda verre enn livet som surrogat. Å ta hensyn til (potensielle) surrogater forklarer ikke ønsket om å innskrenke deres valg ytterligere.
3. Analogien til arbeidsmarkedet skranter. Når fyrstikkarbeiderne (og andre) streiket, førte det til at de fikk bedre lønn og arbeidsvilkår, omtrent som en reguleringsstrategi i dette tilfellet. Også lovmessig regulering av arbeidsmarkedet har før til at arbeidsgivere ikke kan tilby for dårlige jobber, men også at de i stedet tilbyr bedre jobber. Det samme er ikke tilfelle her. Hvis vestlige par ikke bruker penger på surrogatbarn, er det lite trolig at de isteden bruker pengene på en måte som skaper bedre jobber for indiske kvinner. I motsetning til arbeidebevelsens erfaringer, skapes det ikke bedre alternativer når de dårlige forsvinner. Reguleringsstrategien minner om å streike lønna opp. Forbudslinja minner mer om å forby fabrikkarbeid, eller streike fabrikken konkurs.
Jeg kunne for øvrig skjønt en del argumenter for forbud:
1. Det er i seg selv galt: Det er helt fair å mene at kjøp og salg av slike tjenester er galt, uansett. Da er uenighetene på det aksiomatiske utgangspunktet og ikke på senere argumentasjon. Fortsatt grunnlag for uenighet, men ikke så mye vits i videre debatt.
2. Tvang: Argumentet for at surrgatene tross alt har det bedre som surrogater, hviler på at det er et fritt valg. Hvis tvang forekommer, faller argumentet. Det trenger heller ikke være utbredt, man kan godt mene at det er bedre at 100 mister muligheten til å bli surrogater enn at 1 tvinges til det. Jeg har ikke registrert at dette har vært framme i debatten. Det er mulig det også går an å argumentere ut fra en tvang som ikke er direkte, men som handler om et forventningspress på å ofre seg for egne barn, uten at jeg er helt sikker på det. Tvangsargumentet er for øvrig den viktigste grunnen til at jeg støtter sexkjøpsloven selv om debatten ellers ligner surrogatidebatten.
3. Lureri: Hvis det er direkte lureri, i form av betaling ikke blir gitt, vilkårene er annerledes enn kvinnene tror, vil valget bli galt fordi det ikke var som de trodde. Dette trenger heller ikke (nødvendigvis) være utbredt, for å rettferdiggjøre forbud, selv om jeg i utgangspunktet tror regulering er like virkningsfult.
4. Irrasjonelle valg: Det kan hende kvinnene ikke vet hva som er best for dem selv, eller av annen grunn ikke får det best om de bestemmer over eget liv og kropp. Hva slike argumenter innebærer i surrgatidebatten, vet jeg ikke (men de spiller en rolle i narkotka og prostitusjonsdebatten).
Med utgangspunkt i at kvinner bør få bestemme over egen kropp og tanken om at surrogati er et produkt av økonomisk tvang, er jeg helt enig med intensjonen i innlegget ditt Ingvild. Dessverre er innlegget ditt i stor grad et forsvar for å bedre fødselsforholdene i Sør, og ikke et innlegg mot surrogat. I Norge har vi ingen tradisjoner for å forby jobber bare fordi de har en helserisiko:
På verdensbasis ligger mødreødligheten like under 300 dødsfall per 100 000 fødsler. Dette tallet er alt for høyt! I Norge er tallet 8 dødsfall per 100 000 fødsler. Det betyr at det finnes et stort forbedringspotensiale innen mødrehelse. Dette er også et viktig poeng for FNs tusenårsmål.
La oss anta at tallene for surrogati er tilsvarende, sjøl om disse trolig vil være bedre ettersom disse kvinnene vil velges ut og følges opp av helsepersonell betydelig tettere enn hva som ellers er vanlig. I Norge er arbeidsdødeligheten i utsatte grupper innen jordbruk, skogbruk og fiske dobbelt så høy! Sammenlikner en tallene for andre helseproblemer knyttet til svangerskap og fødsler med tallene for areidsskader og andre arbeidsrelaterte helseproblemer, er forholdet omtrent det samme.
Mødrehelsen blir i så fall et argument for hvilke kvinner som skal få tilby surrogati og hvilke “arbeidsforhold” vi skal tilby disse. Argumentet for surrogati bør ikke være basret på ulandshjelp og oppofrelse, men et ærllg, egoistisk ønske om å få barn. Spørsmålet blir i så fall om det er det greit med surrogati under norske forhold(?).
Litt kilder:
Arbeidsskader: http://www.ssb.no/vis/samfunnsspeilet/utg/201102/02/art-2011-05-02-01.html
Arbeidsskadedødsfall: http://www.arbeidstilsynet.no/artikkel.html?tid=212405
Mødredødelighet: http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/201102/14
Glimrende innlegg, glimrende argumentasjon Ingvild!
Til de to mannfolkene som har kommentert med mange ord og akademiske vendinger. Den dagen det kan opprettes en “bank” med surrogatimødre fra Norge, surrogatmødre som har en reelt mulighet til å velge hva de vil gjøre med kroppen sin, livet sitt, da skal jeg vurdere på nytt om jeg synes dette er en etisk forsvarlig løsning for barnløse. Tipper det blir en stund til jeg behøver å ta den vurderingen.
Da kan kanskje til og med surrogati bli betalt av det offentlige helsevesen slik prøverørsbehandling er i dag? Det er jo en kjensgjerning at det kun er mennesker med et visst inntektsnivå som kan reise til India for å benytte en surrogatmor.
Dette synes jeg det er viktig å snakke om, her er mye følelser og kanskje ikke alltid bare ett svar.
Jeg tenker på etiske standpunkt i forhold til retten til å få barn, kontra muligheten til å gjøre noe for barn. Om det er det man ønsker. Jeg har skrevet dette om Surrogati eller Fosterbarn.
http://ellensoase.wordpress.com/2013/01/30/surrogati-eller-fosterbarn/