5 februar la jeg ut blogginnlegget ”Klassereisen” på Maddam. Innlegget spredde seg som ild i tørt gress på sosiale medier. Det har kommet mange tilbakemeldinger og avisinnlegg i etterkant. Her vil jeg oppsummere noe av debatten og gi mine svar. 

Når jeg skrev det opprinnelige blogginnlegget hadde jeg ikke til hensikt å skape nasjonal debatt og kollektiv identitetskrise. Jeg var heller ikke forberedt på en slik enorm respons. Jeg antok at tekstens innhold var mer å betrakte som innforståttheter. Den høyt utdannede middelklassen vet vel selv at de er opptatt av å distansere seg fra, ser ned på og forakter deler av arbeiderklassens kultur? Vi vet jo også, i følge statistikker, at vi lever i et samfunn med markante økonomiske forskjeller. Så selve tematikken i teksten burde være gammelt nytt.

HVEM REPRESENTERER JEG?

Flere har kritisert at jeg angriper hele venstresiden med utgangspunkt i meg selv og min lille omgangskrets på Blindern og i SV. Andre har påpekt at arbeiderklassen ikke er slik jeg skildrer den. Ikke alle i arbeiderklassen er som min mor, som ikke leser avisen. Det finnes også fattige som har mange rader med bøker, og folk som har mye penger uten å eie en eneste bok.

I responsen fra venstresiden er det dette som har vært viktigst på få klarlagt– at mine erfaringer ikke er representative og derfor ikke kan tas som utgangspunkt for en debatt om venstresidens relevans for de mest vanskeligstilte. Jeg har aldri lagt skjul på at det er en personlig historie jeg forteller. Det er heller ikke jeg som har gjort min tekst til en debatt om hele venstresiden. Selvsagt finnes det mange i middelklassen som ikke er slik jeg beskriver den. Og selvsagt er ikke det å være venstreorientert og ha middelklassetilhørighet ensbetydende. Det finnes altså mange nyanser i mellom de ytterpunktene jeg skildrer. Jeg representerer ikke alles klassereise, hele arbeiderklassen eller hele venstresiden. Det har jeg heller aldri påstått. Samtidig mener jeg at jeg adresserer noen problemstilling som det kan være hensiktsmessig for noen og en hver å tenke over. Det kan man jo selvsagt være uenig i.

Det har blitt hevdet at det jeg har gjennomgått er en kulturell klassereise, og at vi ikke har økonomiske klasseforskjeller. Dette er heller ikke riktig. Selv om klassesamfunnet i, økonomiske forstand, er preget av flytende overganger, er det utvilsomt noen grupper i Norge som har dårligere råd enn folk flest. Jeg snakker da blant annet om de som lever under fattigdomsgrensen.

For å klargjøre, så mener jeg følgende:

1. Jeg mener at det er klare kulturelle og økonomiske forskjeller mellom en arbeiderklasse, middelklasse og overklasse i Norge.
2. Når jeg beskriver et bestemt sjikt av middelklassen med spisse albuer som er selvopptatte, selvhøytidelige og pretensiøse, er det hovedsakelig den urbane, høyt utdanna middelklassen (uavhengig av partitilhørighet) jeg omtaler.
3. Jeg mener det er en tendens til at venstresiden (slik jeg har erfaring med den) ofte har høy kulturell kapital, er for lite kontakt med det de vanskeligstilte, og kan oppfattes som lite inkluderende.

LEGG BALLEN DØD OG  SE TIL POLITIKKEN!

11. februar skriver Mari Skurdal i Klassekampen at det ikke tjener venstresiden å drive med selvpisking eller sitte ”å se seg selv i speilet ”. Skurdal er redd for at vi skal drukne i vårt eget speilbilde, og etter en uke med debatt mente hun at vi begynte å bevege oss ut på dypt vann. Hun bad oss derfor om å stoppe debatten og vende blikket mot politikken.

Selvsagt skal vi ha blikket på politikken og jobbe for å utvikle og fremme de beste løsningene for et mer rettferdig samfunn. Problemet er bare det at vi verken kan utvikle de beste løsningene eller fremme de på en god måte, dersom vi ikke er tilstrekkelig i kontakt med de delene av befolkningen som vi er spesielt opptatt av å lage gode løsninger for. Situasjonen blir selvfølgelig ikke bedre av at flere av oss i bunn og grunn mener at arbeiderklassen er noen tragikomiske harrytamper.

Jeg har aldri ment at vi skal drive med selvpisking, men jeg mener at det er relevant å diskutere hva de kulturelle og økonomiske klasseforskjellene består av, og hvilke konsekvenser klasseforskjellene har for demokratiet og for politikkens innhold.

IKKE ALLE KAN VÆRE KLASSEREISENDE

Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, skrev på lederplass 15. februar, at vi ikke må gjøre det til en målsetting at alle skal gjøre en klassereise. Nei selvsagt ikke. Men hvorfor vil folket ”reise”, mon tro?

Kort oppsummert handler motivasjonen til å gjøre en klassereise om selvrespekt, anerkjennelse, penger og mulighet til innflytelse. Magne Flemmen og Jørgen Lundgren ved institutt for sosiologi på Blindern i Oslo, bygger videre på min ”Klassereise” i en kronikk i Dagbladet søndag 17. februar. De skriver følgende om arbeiderklassen:

”Når klassen ikke lenger representeres, mobiliseres og snakkes for, slutter den å finnes som et fellesskap. Og da er ikke arbeiderklasse lenger noe en kan finne stolthet og samhørighet i, og heller ikke noe en vil være”.

Og de skriver følgende om venstresiden.

”Venstresiden har ikke alltid vært preget av bokelskende middelklassetyper. Det fantes en tid hvor venstresidas viktigste saker var utjevning av forskjeller, mer medbestemmelse på jobben og mer demokratisk kontroll over samfunnets ressurser”

Det er ikke meningen at vi alle skal være like og gjøre det samme, men om vi vil stanse ”strømmen” inn i høyere utdanning, må vi gjenoppbygge stoltheten til arbeiderklasseyrkene. Dette gjelder særskilt i de kvinnedominerte yrkesutdanningene. Med så lav lønn og tøffe arbeidsvilkår som det er noen av disse yrkene, er det sannelig ikke rart at jentene er i flertall ved universitetene.

Det er lett å sitte i byen og mene at alle skal være like mye verdt og at det skal være like fint å være kassadame som å være journalist i Klassekampen. Silje Bekeng i Klassekampen skriver i en kommentar i avisen 20. februar at når jeg sier at ”skolen var en redning for meg”, så formidler jeg at arbeiderklassen ikke er et blivende sted. Hun mener også at det er “vi klatrende” som ser mest ned på vårt opphav.

Jeg har behov for å presisere: Jeg har et svært nært forhold til sin familie og er mer stolt av dem enn noe annet i mitt liv. Jeg ser aldeles ikke ned på dem og verdsetter deres selskap mer enn noen annens.  Min hovedfrykt er heller å bli som den urbane middelklassen og at jeg skal glemme alle de fantastiske menneskelige egenskapene som bare min mor har.

Men: vokser man opp i fattigdommen, så får man inderlig erfare at ”ting er alt annet enn like mye verdt”. Jeg ønsker ikke å reise fra min familie og de verdiene de representerer. Men gjennom skolen fikk jeg mulighet til å  reise fra fattigdommen og muligens til å kunne bidra mer tilbake til familien.

KULTURKAPITAL OG MAKT

I sin leder 15. februar (som svar på mitt innlegg) skriver Bjørgulv Braanen følgende:

”At høyt utdanna med god inntekt tar stor plass i mediene og legger premissene for den offentlige debatten – og mer alvorlig – legger premissene for politikken fordi de befolker den politiske institusjonene, er et økende demokratisk problem, som venstresiden bør bekjempe”

Men si meg Braanen: hva gjør Klassekampen med dette?

Venstresiden har de siste ukene vært opptatt av å fortelle meg at de klasseforskjellene vi må rette blikket mot, er de økonomiske forskjellene. Det er de rike som er problemet, det er de som sitter på makta og det er denne makteliten vi må få kål på. I dette arbeidet har arbeiderklassen og middelklassen sammenfallende interesser.

Selvsagt er jeg enig i at både arbeiderklassen og middelklassen er tjent med at den rike eliten bidrar langt mer til fellesskapet. Samtidig mener jeg at venstresiden hopper litt lett bukk over de kulturelle klasseforskjellene.

Vi anerkjenner kulturelle forskjeller for barn som vokser opp med en annen etnisk kulturell bakgrunn, men når det gjelder klasse, så stiller det seg annerledes. Mitt inntrykk er at den kulturen barn vokser opp i har mye å si, også i forhold til klasse. Gjennom skolen og utdanning sosialiseres vi inn i en middelklassekultur. Derfor er det ikke tilfeldig at barn som kommer fra hjem med høyt utdannede foreldre gjør det tydelig bedre på skolen enn barn som kommer fra hjem med lavere kulturell kapital.

Vi kaller kulturell kapital for kapital, nettopp fordi dette er egenskaper, ferdigheter og kunnskap som kan omsettes til noe annet, for eksempel gode jobber, posisjoner og innflytelse. Og samfunnsdebatten styres av denne typen folk som besitter kulturell kapital. En sentral forskjell mellom arbeiderklassen og den høyt utdanna middelklassen, er derfor at den ene klassen kan vinne igjennom med sine synspunkter, mens den andre klassen er preget av stadig mer marginalisering og politisk avmakt. Klasseperspektivet her, handler om at dette ofte går i arv.

Nettopp derfor er det viktig at den offentlige debatten og politikken ikke skjer over hodene på folk, men er en inkluderende og demokratisk arena og hvor flere kan delta.

Når jeg har diskutert dette med folk på venstresiden mener de at den utdanna middelklassen ikke har makt. Det er Ap som har politisk makt, sammen med Høyre. Utover dette er det kapitaleliten som har makta. Men forskere, politikere (generelt) og journalister ikke har makt? Jeg vil minne om at dette er folk som bestemmer hva som skal forskes på, som fremmer politiske løsninger og som setter ulike problemer på dagsorden.

Maktanalysen når det gjelder kjønn godt integrert på venstresiden. Vi forstår at kvinner må delta i politikken fordi det er rettferdig og fordi kvinner har erfaringer som må integrere i politikken. Det samme argumentet bruker vi når det gjelder etnisitet. Men når det gjelder klasse, ser det ut til at man er blind for perspektivet. Holdningen er at det uproblematisk om middelklassen representere arbeiderklassen, fordi man uansett har sammenfallende interesser. Det er paradoksalt at maktanalysen på venstresiden er så svak og dårlig forstått når det gjelder klasse.

KLASSENES SAMMENFALLENDE INTERESSER

Venstresiden mener også at arbeiderklassen tjener på den totale ”politikkpakka” de tilbyr. Arbeiderklassen tjener på bistandspolitikk, mer innvandring, mer likestilling og raus kulturpolitikk. Ja, bare vi argumenterer lenge nok, og setter ting i sammenheng, så forstår de nok at de tjener på det. De bare ser det ikke selv. Enda.

I virkeligheten tror jeg det kan være en konflikt mellom verdipolitikken og den økonomiske politikken til venstresiden. Mitt inntrykk er at det er grupperinger i arbeiderklassen ønsker mer økonomisk omfordeling, samtidig som de motsetter seg verdipolitikken. I SV er tonen at man ikke skal sette politiske målsetninger opp mot hverandre. Vi må hjelpe fattige i innland og utland, fordi solidariteten kjenner ingen grenser! Nei, den gjør ikke det for de som lever gode og trygge liv.

Betyr dette at venstresiden må kutte ut verdipolitikken for å få flere i arbeiderklassen? Nei, som den idealistiske høyt utdanna middelklassekvinnen jeg er, kan jeg ikke være med i et parti som ikke støtter oppunder disse verdiene. På samme tid kan jeg ikke være medlem av et parti som ikke er godt nok i kontakt med de mest sårbare, vanskeligstilte, fattige og marginaliserte og som ikke har som øverste ambisjon å utjevne forskjellene.

IKKE SVARTMAL VENSTRESIDEN!

I kommentaren i Klassekampen 11.februar skriver Mari Skurdal at oppslutningen til venstresiden er god (vi sitter jo i regjering for svingende) , og at det derfor ikke er noe vits å granske venstresiden noe videre.

Men hvordan ligger det egentlig an med SV og Rødt på meningsmålingene? Hvis man ser på hvordan kapitalismen har rævkjørt verdensøkonomien og ført tusenvis av folk ut i fattigdom, skulle man jo tro at disse partiene ville hatt vind i seilene. Men SV og Rødt forblir småpartier.

Skurdal mener at vi ikke trenger å uroe oss, fordi storebror Ap “redder dagen”. Problemet er at jeg ikke lenger betrakter Ap som en del av venstresiden. Ap er et parti som fører en stadig mer blå politikk, og parallelt med deres dominans i regjering, har de økonomiske forskjellene i Norge vokst. Partiet ser ut til å være besatt av vekst, mens jeg mener at det vi trenger radikal omfordeling. Her mener jeg at jeg SV og Rødt har et helt annet utgangspunkt enn Ap.

MÅ VI SJØLVPROLETARISERE PÅ NY?

Skurdal lurer også på hvordan, vi helt konkret, skal møte den kritikken jeg fremmer. Må vi sjølproletarisere igjen? Skal vi vie oss selv til høyrepolitikken? Skal vi late som vi er noe vi ikke er, spør hun. Nei, for all del må vi ikke late som vi er noe annet enn det vi er. Vi er politikk- kultur- og akademikereliten. Det skal ingen ta fra oss. Bevares. Det underliggende budskapet er selvsagt at det ikke finnes noen løsning på problemstillingene, og at det derfor ikke er verdig å diskutere. Vi vil ikke sjølproletarisere på ny. “Been there, done that! Velkommen etter….og hade bra”, ser ut til å være budskapet.

Jeg har aldri sagt at vi skal sjølproletarisere. Det jeg tar til orde for er mer sosialisering på tvers. Hvis man lever i helt adskilte bobler, der man ikke vil menge seg med hverandre kultur, er det vanskelig å finne felles referansepunkter.

FORAKT OG ARROGANSE

I Dagsavisen 11. februar skriver Åsmund Strand Johansen, tidligere SV-rådgiver og middelklassesosialist (hans egen titulering), at min mor burde skjerpe seg og begynne å lese avisen. For hvordan skal sånne som han skal nå ut til min mor med sine viktige politiske budskap dersom hun ikke leser avisen, undrer han?

Jeg rødmet langt nedi skoene på vegne av SV denne dagen, og priset meg lykkelig over at mamma ikke leste Dagsavisen. Vanligvis er det partier langt til høyre som ser individet uten strukturelle koblinger for så å servere løsningen: ”ta deg sammen”. Vanligvis er det også fra den kanten man ser slik forakt for elendighet, der elendighet forstås som en konsekvens av latskap. Men slike holdninger har altså forplantet seg langt inn i SVs rekker. Det lover ikke godt.

Spørsmålet han burde stilt seg selv er selvsagt: hvordan kan slike som min mor nå ut med sine viktige politiske budskap til slike som han? Spørsmålet han burde stille seg, er hvorfor noen faktisk slutter å lese avisen? Spørsmålet han burde stille seg, er om det er folket som er til for politikerne, eller om det er politikerne som er til for folket?

Jeg dro forresten hjem sist helg, Åsmund, og sa til mamma at SV bad henne skjerpe seg og begynne å lese avisen fordi dette kunne gjøre livet hennes bedre. Da lo hun rått, og svarte tørt:

”hvilken reell forskjell tror du det ville gjort om vi leste avisen? Ja, når ting var som verst kunne jeg jo bedt den lokale kiosken om å få gårsdagens aviser. Isteden prioriterte jeg da å be den lokale dagligvarebutikken om å få gårsdagens brød, før den gikk til grisen. Skjønner du tegninga, Malin?”

Så nei, vi i den urbane middelklassen skal ikke sjølproletarisere, men det er ikke fritt for at en og annen arrogant bedreviter kunne hatt godt av et praksisopphold på det såkalte gølvet.

Bilde: oslo, sansdoute`s photostream,CC BY NC ND 2.0

Bilde: Jens stoltenberg, socialdemokrater`s photostream,  CC BY NC ND 2.0