Dei ekskluderte kvinnene
Den internasjonale kvinnedagen, 8. Mars, er ein dag der kvinner kjem saman for eit betre samfunn. Eit samfunn der kvinner ikkje lenger blir diskriminert. 8. Mars er ein dag eg har stor respekt for, og mange legg mykje arbeid i å synleggjere at Norge likevel ikkje er så likestilt som ein ofte liker å tru. Men noko har gått galt i det menneske utsett for kvinnediskriminering ikkje får lov til å vere med å kjempe mot denne diskrimineringa.
På parolemøta til 8. Mars i Oslo blir kvinner definert som dei menneske med kvinneleg personnummer. Dette førte i år til at fleire personar som lever som og blir oppfatta av omverda som menn hadde stemmerett, mens personar som identifiserer seg som eller blir oppfatta som kvinner ikkje hadde stemmerett. Om nokon faktisk trur at transkvinner ikkje føler kvinneundertrykking på kroppen tek eg ein rask gjennomgang av effektar patriarkatet har på kvinner, og vidare korleis det meir spesifikt påverkar transkvinner.
1. Kvinner tener mindre enn menn.
Det fins ingen statistikk på lønnsgjennomsnittet til transkvinner i Norge, men forskningsrapporten «Alskens folk» gjort av Likestillingssenteret (pdf) slår fast at transkjønna* personar blir kraftig diskriminert i arbeidslivet. Det er derfor ingen grunn til å tru at transkjønna kvinner tener meir enn andre kvinner, derimot er arbeidsløyse eit utbredt problem. I forskningsrapporten fortel to informantar om å ha mista jobben etter å ha stått fram som kvinne på jobb. Mange transkjønna kvinner eg kjenner vektlegg det å bli lest som kvinne som viktig for å få seg jobb i det heile teke, då dei føler at dei risikerer å ikkje få jobben dersom kroppslig historie blir gjort kjent.
2. Kvinner blir utsett for seksualisert vald.
Mykje tyder på at transkjønna kvinner blir utsett for valdtekt i langt større grad enn ciskjønna* kvinner. Det fins lite forsking på området, men ein amerikansk rapport om transkjønn og intersex viser at 50 % av respondentane i rapporten hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep av dåverande eller tidlegare partnar. Rapporten skiljer ikkje mellom kvinner, menn og andre, men mykje tyder på at transkjønna kvinner blir utsett for langt fleire overgrep enn transkjønna menn. Rapporten er ikkje gjort i stor nok skala til at ein kan dra generelle konklusjonar frå den.
3. Kvinner blir dømt på grunnlag av utsjånad framfor kvalifikasjonar.
Dette inkluderar også transkvinner. Mange transkvinner blir for eksempel i stor grad dømt for utsjånad på jobbintervju, som i så mange andre samfunnsområde. Om ein har litt for mørk stemme risikerer ein å ikkje få jobb. Om ein har litt for breie kinnbein risikerer ein å ikkje få jobb. Og eg har høyrt fleire historier der potensielle arbeidsgivarar har vore meir opptatt av å snakke om personen sin kjønnsidentitet enn personen sine kvalifikasjonar.
4. Kvinner blir gjort til seksuelle objekt.
Forsøk å bildegoogle «trans woman». Eller om du tørr, «shemale».
5. Kvinner blir utnytta i porno og prostitusjon.
Dersom nokon seriøst påstår at transkjønna kvinner ikkje blir utnytta i porno og prostitusjon, oppfordrast også her ei rask runde med google. Mange stader i verda er prostitusjon det einaste realistiske levebrødet for mange transkjønna kvinner. Desse er ofte også ein synleg del av gatebildet, og derfor ekstremt utsett for transforbisk vald. Då eg budde i Colombias hovudstad Bogotá var der to gater med mykje synleg prostitusjon rett ved der eg budde. I den eine heldt dei ciskjønna kvinnene til, i den andre heldt dei transkjønna kvinnene til.
Er det dermed slik at transkjønna kvinner må kastrere seg for å ha stemmerett til førebuingane til 8. Mars? Dette er i så fall eit hån mot all den kampen kvinnerørsla har kjempa for at kvinner skal kunne bestemme over sin eigen kropp.
Desse eksempela illustrerar at transkjønna kvinner opplever også kvinneundertrykking, og i mange tilfelle i mykje sterkare grad enn ciskjønna kvinner. Eit parolemøte til 8. mars som ikkje inkluderar ein av dei mest diskriminerte og utsette gruppene av kvinner i Norge er derfor ekstremt problematisk. For å endre juridisk kjønn i Norge i dag må ein kastrere seg. Er det dermed slik at transkjønna kvinner må kastrere seg for å ha stemmerett til førebuingane til 8. Mars? Dette er i så fall eit hån mot all den kampen kvinnerørsla har kjempa for at kvinner skal kunne bestemme over sin eigen kropp. Stemmerett over parolene på 8. Mars må bli gitt på bakgrunn av sjølvidentifisert kjønn. 8. Mars må vere ein dag der kvinner står saman og kjemper mot undertrykking av alle kvinner, også dei som har eller har hatt penis. Dersom 8. mars skal ha slagkraft må dagen vere for alle kvinner, og ein må slutte å diskriminere sine søstre på bakgrunn av kropp.
* Omgrepsforklaringar:
Transkjønn: brukast i denne artikkelen som oversetjing av det engelske «transgender». Transkjønna personar opplev at sjølvidentifisert kjønn ikkje er foreineleg med kjønn registrert etter fødsel.
Ciskjønn: Ciskjønna personar oppklev at sjølvidentifisert kjønn og kjønn registrert etter fødsel stemmer overeins. Cis er dermed det motsette av trans.
Kai Eidsvik er 28 år og jobbar for tida som guide på Island. Han har bakgrunn frå Skeiv Ungdom og Sosialistisk Ungdom og har ein bachelor i Samfunnsgeografi.
Illustrasjonsbilde: Pride rainbow av mxruben (morgueFile license)
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Transkvinne i et ikkebinært univers
Kjønn – det er det det er, tenker jeg. Jeg har prøvd å forklare kjønnsinkongruens for cispersoner (personer som ikke er trans) mange ganger, men […]
(Ikke) kall meg en mann
Kall meg en mann om du vilOg den lange, lange vandringenTomheten, smerten ved aldri å høre tilRetningsløsheten, utryggheten, vertigoenDet vonde og vanskelige fantes aldri, var […]
Veldig godt skrevet. Jeg var en av de mennene som hadde stemmerett. Jeg burde ikke hatt stemmerett og jeg brukte ikke den for å være vanskelig eller for å få i pose og sekk.
Jeg er fult klar over hvilke privilegier jeg mottar når jeg blir lest som mann.
Jeg brukte min stemmerett på vegne av de kvinnene som ikke engang tørr å møte opp på slike arrangementer fordi de er redd for å bli ekskludert fra et kvinnefellesskap de sårt trenger og lengter etter å få være en naturlig del av.
Trans*kvinner er også kvinner!
Good article! Worthy thing to point out, definitely.
Om dette er riktig så er det vel like viktig å få blokka vår tildtedeværelse i toget?
Håper 8 mars komiteen tar dette på alvor, og raskt. Kvinnekampen er for heteronormativ slik den er nå. Det hadde vært til alles fordel å inkludere flere typer kjønn og kjønnsutrykk i denne kampen.
Artikkelforfatteren skriver at “mange transkvinner blir for eksempel i stor grad dømt for utsjånad på jobbintervju”. Det er trist og leit, men kanskje ikke så uforståelig hvis den fargerike gjengen på bildet øverst er representativ for de arbeidssøkende transkvinnene?
Vi var en god del som ville støtte Skeiv ungdom sin parole. At den ikke ble en av 11 paroler totalt valgt fra 50 + samordningsforslag synes jeg personlig er trist. På samme måte som jeg syntes at en markert støtte til jenter i hijab sine rettigheter også er et viktig signal å gi. Men det som er fint er at begge disse parolene kan få sin plass i toget. De strider ikke mot noen hovedparoler. Og det er ingen som skal ha grunn til å bli provosert av at de går i blokker i toget.Selv har jeg flagget at transkravene har min støtte i toget. Selv om jeg nok må løpe en del av tiden bort til kvinner med og uten hijab også.Det viktigste man må gjøre for å skape fokus rundt viktigheten av krav er å stå for dem, forklare dem og delta. Hvis jeg har greid å sitte i et AU for 8.marskomitéen så greier mange andre det også! Ingen markerte seg mot transparolene men at man ikke vant saken der og da var mer utslag av den selvpålagte restriksjonen om kun 10 hovedparoler.Toget skal for all del ha langt flere paroler enn 11. Men kun 11 skal ha hvit skrift på rød bunn.
Jeg sitter i årets AU og synes innsatsen fra skeiv Ungdom er kjempeflott. Vi vet alle sammen at dette kravet var svært kontroversielt innen organisert homokamp for kun få år siden. Så ikke gi opp. Men informere godt og mye til de ulike organisasjonene det tror jeg er viktig. Ikke minst er det en hyggeligere strategi enn å stille seg utenfor å føle seg ekskludert fra denne arenaen.
Så håper jeg på å få være med på å male en überstilig parole med langt flere farger enn rødt og hvitt i ;-)
Arne Belinda: Vel, etter min erfaring gjør de ikke det. De fleste transkjønnede prøver nok heller å ikke stikke seg særlig ut, men være som folk flest innen den kulturen (eller subkulturen) de tilhører. Bildet ser ut til å være tatt fra en Pride-parade, og er nok ikke på noen måte representativt for transseksuelle (eller for den slags skyld homofile eller lesbiske) i det daglige liv.