Arbeidslivsfloka
Arbeidsmarkedet najonalt og internasjonale minner om et kjønnsapartheid
Hvilken reell betydning har det at kvinner og menn jobber på ulike arbeidsplasser og at kvinner jevnt over har lavere stillinger og lønn enn menn?
Nylig ble jeg konfrontert med denne problemstillingen. En ung mann fortalte at han ville bli brannmann. Det var blant annet det mannsdominerte arbeidsmiljøet som gjorde at yrket fremstod som attraktivt. Han ønsket å være en mannemann sammen med andre mannemenn, som også likte å gjøre manneting – slik de jo gjør i brannvesenet. Han kunne heller ikke se noen åpenbar grunn til å få inn flere kvinner. Brannvesenet leverer en redning som er kjønnsnøytral, og de som jobber der har det fint som det er.
Er numerisk likestilling i absolutt alle yrker et mål i seg selv? Nei, kanskje ikke. Jeg er ikke så opptatt av tall, men jeg er opptatt av hvilke utdanningsforløp de kommende generasjoner ser for seg som reelle muligheter.
Før jul ble rapporten Global Employment Trends for Women lansert av den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO). Her kommer det frem at kvinner over hele verden har ulike yrker enn menn, og at de kvinnedominerte yrkene er systematisk dårligere betalt enn de mannsdominerte.
På nesten samme tid ble rapporten Closing the Gender Gap – Act Now presentert av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Rapporten viser at norske kvinner har høy deltakelse i arbeidslivet og at de begynner å ta innpå mennene. Rapporten minner samtidig om at likestilling ikke bare handler om å ”være til stede i arbeidet”, men også om lønn og arbeidsdelingen i arbeidsmarkedet. I følge OECD tjener menn i lederstillinger mer enn kvinner, færre kvinner enn menn er gründere, og jenter velger i mindre grad vitenskapelige og teknologiske utdanninger og karrierer. Dette gir kvinner færre valgmuligheter på arbeidsmarkedet.
Er det slik at vi må få mer menn inn i de kvinnedominerte yrkene for at lønna skal gå opp, eller må vi heve lønna for å få mennene inn?
Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og mangelen på likelønn er en vedvarende hodepine for Norge, og vitner om at vi fremdeles har utfordringer som krever systematisk innsats. Årsaken til kjønnenes ulike yrkesvalg er trolig sammensatt, men henger blant annet sammen med oppfatninger om hva som anses som passende yrker for kjønnene. I tillegg vektlegger mange unge jenter fremdeles familieliv som ett av sine sentrale livsprosjekter, når de velger utdanning. Mange av dem har vokst opp med mødre som har vært den mest sentrale og tilstedeværende omsorgsgiveren.
Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet opprettholdes også av faktorer som at de kvinnedominerte yrkene lønnes dårligere enn tilsvarende mannsdominerte yrker. Mens unge kvinner antagelig vektlegger familielivet mer, viser studier at unge menn er mer opptatt av lønn når de velger yrke. Lav lønn kan derfor være en av hovedårsakene til at unge menn ikke velger omsorgsyrker. De har trossalt også vokst opp i hjem – der far i de fleste tilfeller var hovedforsørger.
Forestillingene om hva de ulike kjønnene egner seg til, og hvilke egenskaper kjønnene har, sitter inn til margen og arbeidsdelingen i arbeidslivet bidrar til å opprettholde de samme forestillingene.
Er det slik at vi må få mer menn inn i de kvinnedominerte yrkene for at lønna skal gå opp, eller må vi heve lønna for å få mennene inn? I tre tiår har kampen for likelønn stått ved lag, og enda klarer vi ikke å lønne kvinner anstendig. Kvinners arbeidsinnstas verdsettes fremdeles lavere enn menns, noe som igjen påvirker kvinners reelle økonomiske frihet igjennom livsløpet. Denne floken må vi snart klare å løse hvis målet er likestilling. Slike urettferdigheter i arbeidsmarkedet forplanter seg også i arbeidsdelingen mellom kjønnene på hjemmebane, og er derfor strukturelle hindre til like muligheter for begge kjønn.
På mange måter er likestilte i Norge. Under overflaten er samtidig stereotypiske forestillinger om kjønn utbredt. Foreløpig flyter vi også godt på at kvinner tar til takke med lavere lønn. Men vi burde ikke regne med at kommende generasjoner vil finne seg i dette. I en tid hvor vi snakker om en kommende krise i omsorgssektoren blir det også viktig å gjøre omsorgsbransjen til et attraktivt sted å være, for både kvinner og menn.
Det er på tide å gå mer radikalt til verks, for på dette området er Norge alt annet enn et foregangsland. Forestillingene om hva de ulike kjønnene egner seg til, og hvilke egenskaper kjønnene har, sitter inn til margen og arbeidsdelingen i arbeidslivet bidrar til å opprettholde de samme forestillingene. Dette må vi snart gjøre en slutt på dersom de kommende generasjonene faktisk skal ha reell frihet til å velge akkurat det yrket og livet de vil, uavhengig av kjønn.
Teksten var på trykk i klassekampen 18.02.2013
Bilde: firemen, xymox`s photostream, CC BY NC ND 2.0
Bilde: women extracting oil from Argane, julie70`s photostream, CC BY NC SA 2.0
Horsidebilde: Her, lamazone`s photostream, CC BY NC ND 2.0
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
Lønn som fortjent, ikke applaus!
Kvinner på Tvers er et samarbeid mellom mange fagforeninger og kvinneorganisasjoner og har årlig siden 1994 holdt en konferanse med temaer som angår kvinner i […]
1.mai- en kjærlighetserklæring
I dag er det 1. mai Arbeidernes dag, årets beste, og viktigste* dag. Dagen som er vårens ubestridte høydepunkt. Dagen for å virkelig kjenne på […]
Årsakene til lønnsforskjellene er grundig studert, blant annet av Warren Farrel som tidligere ledet New York avdelingen til den feministiske organisasjonen NOW. Grunnen til lønnsforskjellene kan du lese om her:
http://www.warrenfarrell.net/Summary/
For at det skal være diskriminering som gjør at det ikke er like mange kvinner på topp som menn så må det ha vært like mange kvinner, I SAMME ALDERSGRUPPE som mennene på toppen, som begynte samtidig med dem og disse må ha jobbet like hardt som mennene og fortsatt karriereløpet i stedet for å hoppe av. Startet man med 50% kvinner og 50% menn og alle fortsatte å jobbe like hardt og ingen hoppet av er det diskriminering som er årsaken om det er færre enn 50 kvinner på toppen. Startet mann med bare 20% kvinner er det ikke diskriminering om det bare er 20& kvinner og 80% menn på toppen. Likeledes er det ikke diskriminering om mann startet med 30% kvinner og ender opp med kun 15% på toppen hvis halvparten av kvinnene sluttet etter en stund for å være hjemme med barn. Dette burde være elementært.
De som er på toppen av næringslivet og i styrer er stort sett rundt 45-65 år gamle. I disse alderskullene var det langt færre kvinner som tok høyere utdannelse enn det er i dag. Spesielt var det færre kvinner som tok den typen høyere utdannelse, slik som økonomi, jus, ingeniørfag etc., som leder til toppstillinger. Videre har svært mange kvinner underveis hoppet av for å være hjemme med barn. At det ikke er spesielt mange kvinner på toppen enda er derfor overhodet ikke overaskende og neppe utslag av diskriminering.
Denne studien viser at kvinner som når toppen når den raskere enn menn:
http://genusnytt.wordpress.com/2012/10/31/forskare-kvinnor-blir-snabbare-toppchefer-an-man/
Denne mere uformelle gjennomgangen av karriereprogresjon i UD viser nøyaktig det jeg sier, at når man ser på hvor mange kvinner som startet i de kullene som i dag har nådd toppen så finner man ingen diskriminering, snarer finner mann at kvinner er kvotert frem i for stor grad:
http://www.minervanett.no/for-fa-kvinnelige-ambassadorer/
Her kan du se konsekvensene av å kvotere inn kvinner som brannmenn. Siden det av en eller annen livsfjern absurd grunn ansees urettferdig at kvinner må klare de samme fysiske kravene som menn har mann kvotert inn masse kvinner som ikke er i nærheten av å klare de fysiske kravene som mennene må klare. Resultatet er altså at de i Sverige har brannkvinner som bruker over 10 minutter på å bryte opp en dør, mens mennene klarer det på 30 sekunder. Jeg forslår at vi innfører en ordning der de som vil bli reddet av kvinnelige innkvoterte brannkvinner som bruker 10 minutter på å bryte seg inn der det brenner melder fra til brannstasjonen om at de vil bli reddet av disse så kan vi andre melde fra at vi vil ha de som bare bruker 30 sekunder. Konsekvensen av feminstisk kvoteringspolitikk innen brannvesenet er at folk DØR fordi feminister synes det er viktigere at kvinner skal få leke brannmenn enn at liv faktisk reddes:
http://avpixlat.info/2013/02/18/jamstalld-brandkar-ar-livsfarlig/
Akkurat det samme skjer i militæret der menn dør fordi kvinnelige medsoldater ikke løper fort nok og lenge nok til at man kan unslippe fienden, fordi kvinnelige soldater ikke er sterke nok til å bære sårede medsoldater over lange strekninger og lingende. De fysiske minimumskravene er der fordi de er minstekrav for å klare oppgaven i den virkelige verden for guds skyld. Dette handler om liv og død ikke om egomassasje av feministiske sinn.
Arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. Og det er helt greit. Hovedforklaringen er enkel. Kvinner liker omsorg, menn liker duppeditter. Kvinnfolk liker ansikter, mannfolk liker maskiner. All verdens godhjerta tiltak og sinna feminister i demonstrasjonstog vil ikke fjerne det faktum at kvinner og menn velger forskjellig. Hva er problemet? Det viktigste er samfunnets oppgaver blir utført uanvhengig av kjønn!
Jeg jobber som sykepleier og er mann.
Jeg og 3 jenter startet alle samtidig.
Etter 4 år har alle tre vært i fødselsperm på et år. Tiden de har vært borte har jeg fått verdigfull erfaring. Alle 3 har fått ned i stillingsprosent etter de fikk barn.
Arne Belinda: “Kvinner liker omsorg, menn liker duppeditter”. Ha ha, må være herlig å ha en så enkel oppfatning av virkeligheten! Da tror du sikkert at det er full likestilling i kontorjobber hvor det hverken er spesielt mye omsorg eller duppeditter.
Nils: Det interessante er da kanskje hvorfor de har gått ned i stillingsprosent? Jeg gjetter at mennenen deres sannsynligvis ikke har gjort det samme. Problemet er jo ikke at at folk har perm eller føler de må ned i stillingsprosent ( i hvertfall ikke i denne sammenheng), men at det er så kjønndelt hvem som gjør det. Nettopp fordi det gir konsekvenser for lønn, arbeisoppgaver o.l.
Susanne: Norge er et av verdens rikeste og mest likestilte land. På tross av dette (eller kanskje på grunn av) er det en klar tendens til at kvinnfolk velger omsorgsyrker mens mannfolk foretrekker tekniske yrker. At det finnes kvinnelige ingeniører eller mannlige barnehageonkler forandrer ikke det store bildet.
Det viktigste er imidlertid ikke hva slags leketøy maskinisten eller sykepleieren har mellom beina men at jobbene blir gjort.