Det er store lønnsforskjeller mellom ulike yrker. Dette blir ofte forklart og rettferdiggjort ved at høytlønnsyrker har større verdiskapning per time eller ved at de krever høyere kompetanse og at ansatte derfor må kompenseres for kostnaden ved utdanning. Jeg mener ingen av disse forklaringene er gode nok til å rettferdiggjøre de forskjellene som finnes i lønnsnivå, særlig ikke når en også vurderer forskjeller i arbeidsvilkår.

Høy lønn betyr ikke nødvendigvis at du bidrar til mer verdiskapning,

Det betyr heller ikke at du er mer effektiv eller mer nyttig enn andre med langt lavere lønn. Det kan skyldes alt fra flaks med å være i et yrke med en sterk fagforening, at sjefen din ikke er i stand til å vurdere hvor effektiv eller verdifull arbeidet ditt er, eller at utdanning og bakgrunn gjør deg i stand til å formulere dine lønnskrav på en måte som gir gjennomslag.

Som elev og student har jeg hatt mange ulike deltidsjobber. Jeg jobbet flere år som stuepike på hotell og så noen år på 7-11. Et par somre arbeidet jeg på en kirkegård, hovedsakelig med å spa opp bed. Etter det har jeg jobba på en alarmsentral i et vekterfirma. Jeg har også vært assistent på et bibliotek og i en barnehage. Dessuten har jeg hatt en del mer eller mindre typiske kontorjobber: spaltist i en avis, informasjonsrådgiver, ansatt tillitsvalgt, prosjektleder og fagrådgiver.

Kontrasten mellom de første og siste jobbene er stor. Det er store forskjeller i arbeidsoppgaver og arbeidsforhold, men jeg vil ikke påstå nytteverdien er det som tydeligst skiller de ulike yrkene. En samfunnsøkonomisk analyse fra Storbritannia (som kan leses her) viste at det i mange tilfeller ikke er sammenheng mellom et yrkes nytteverdi og lønnsnivå. De yrkene som skilte seg tydeligst ut var personer som arbeidet med avfallshåndtering på sykehus som var grovt underbetalt i forhold til nytte og bankfolk med millionlønninger som bidro til betydelige økonomisk tap  for samfunnet. Et annet eksempel er barnehageansatt som bidro til 7-9 pund nytte for hvert pund de fikk betalt.

Det er lite samsvar mellom et yrkes nytteverdi og lønnsnivå.

Min erfaring er at det som sterkest skilte de ulike yrkene jeg har erfaring med var muligheten de ansatte hadde til å forhandle om arbeidsvilkår og lønn.

Som stuepike støvsugde jeg rom, vasket bad, tørket støv, byttet på og redde opp senger, skiftet håndklær og tømte søppel. I snitt bruker en stuepike 20 minutter på et avreiserom og 5-10 min på et såkalt borom (der hotellgjestene skal sove flere netter).

Som elev og studen opplevde jeg lønnen som helt grei. Vi fikk litt over hundre kroner i timen (dette er noen år siden). Arbeidsvilkårene fremsto som et større problem. Det var ikke oppgavene i seg selv som var problemet, selv om mange av vennene mine syntes jobben hørtes ekkel ut. Derimot var det et problem med lite kontroll over egen arbeidsdag.

Lønnsforskjellen mellom jobben som stuepike og noen av mine senere jobber som rådgiver er ganske stor. Over hundre tusen i året. Det kommer på toppen av ganske store forskjeller i arbeidsforhold. Som rådgiver kunne jeg fint drikke kaffe mens jeg jobbet, og slå av en prat med kolleger i gangen. Jeg kunne surfe litt på nettet (det var jo en del av jobben), bruke fleksitid til å få hverdagen til å gå opp, og jeg hadde ofte ganske stor innflytelse på arbeidsoppgavene og hvordan de skulle organiseres.

Vi risikerte å komme til arbeidsstasjoner full av gamle matrester, fylt til randen av skittentøy og uten nødvendige ting  som vaskemiddel eller kluter.

Som stuepike kunne jeg drikke kaffe i lunsjen. Og kun da. Vi så sjelden noe til de andre kollegene. Både jeg og kollegene var ofte frustrerte over at vi ikke kunne kontrollere våre egne arbeidsforhold. Et konkret eksempel var at vi ble flyttet mye rundt mellom ulike etasjer: Da visste vi aldri hvem som hadde ryddet anretningen dagen før og vi risikerte å komme til en arbeidsstasjon full av gamle matrester, fylt til randen av skittentøy og uten nødvendige ting som vaskemiddel, hansker eller kluter. Det kunne åpenbart føre til ganske mye merarbeid. Jeg husker tydelig at jeg løp en god del for å spare tid på hektiske dager og at jeg ble veldig sterk av å stadig bære mest mulig utstyr og sengetøy for å spare tid. Vi hadde rett til korte pauser i løpet av dagen, men jeg kan ikke huske at folk benyttet seg av dem. Da risikerte du nemlig å ikke bli ferdig med rommene dine før dagen var slutt.

Sjefen overvåket arbeidet vårt på video, for å sikre at vi jobbet mest mulig effektivt til enhver tid.

Noe av den samme erfaringen hadde jeg med kassearbeid i kiosk. Vi kunne spise lunsj når det var tid til det. Stort sett spiste vi så raskt vi kunne, for det var alltid noe som skulle gjøres. Vi hadde heller ikke lov å sette oss ned i løpet av arbeidsdagen. Dette gjaldt selv om det ikke var noen kunder i kiosken. Vi ble også overvåket på video slik at sjefen kunne vurdere om vi jobbet effektivt nok. Dette er selvsagt ikke lov (formålet med videoovervåkningen var ranssikkerhet), men vi var ikke interessert i å si opp jobben. Å klage på denne typen forhold fremsto som et tapsprosjekt på sikt. Så da satt vi heller stille gjennom medarbeidersamtaler der vi ble irettesatt for at vi sto «passive» i kassen heller enn å vaske stekebrett, bære søppel, fylle på kjøl eller steke pølser. Problemet var her ikke at ikke alle pålagte oppgaver ble gjort, men at sjefen var misfornøyd med at det ikke ble gjort i en viss rekkefølge eller på en viss måte.

Arbeidsmetoder for å hindre belastningsskader fremsto lite forenelig med kravene til effektivitet.

En annen viktig erfaring fra tiden som stuepike var at den måten vi ble bedt om å arbeide på, for å minske belastningsskader, fremsto lite forenelig med tiden vi hadde til å utføre oppgavene. Vi skulle bruke traller til å frakte tunge bunker med tøy. Det gjorde vi i praksis sjelden fordi det tok mye ekstra tid å manøvrere svære traller rundt i smale korridorer. Derfor bar vi så mye vi orket. Vi skulle også bruke visse arbeidsstillinger, men disse fremsto også alltid for meg som noe som gikk på bekostning av effektiviteten. Og på slutten av dagen skulle alt på arbeidslisten være gjort. Ellers ble man ikke ringt igjen. For vi var selvfølgelig ringevikarer de fleste av oss. Selv om vi jobbet fast. Min vaktordning var som regel en ettermiddag i uken pluss annenhver helg og 6 uker i sommerferien over flere år. Det siste året jobbet jeg betraktelig mer, med flere dager i uken hver uke. Jeg var likevel ringevikar i fire år uten noen gang å få tilbud om fast deltidsstilling.

Jeg var aldri syk når jeg jobbet som ringevikar. I alle fall ikke på papiret.

I utgangspunktet var dette en løsning som jeg så på som positiv. Jeg kunne fritt takke ja og nei til vakter ettersom det passet meg. Jeg var ikke avhengig av en fast inntekt side jeg fortsatt bodde hjemme. I praksis var det imidlertid ikke så fleksibelt. Å takke nei til en vakt betydde at en ikke ble ringt neste gang. Som intern regel husker jeg at en aldri takket nei til å jobbe to ganger på rad. Da falt en helt ut av ringerundene når det var tilbud om ledige vakter. Derfor var vi ringevikarer veldig stabil arbeidskraft, men hadde likevel få rettigheter. Dersom vi ble syke på endag med planlagt arbeid fikk vi ikke betalt. Jag leverte ikke ett egenmeldingsskjema eller en sykemelding i løpet av de fire årene jeg arbeidet på hotellet. Det var ikke fordi jeg ikke var syk. Det var fordi vakten da bortfalt.

Tradisjonelt er det fagforeninger som sikrer gode arbeidsforhold for de ansatte. Som prinsipp er dette en god modell, men den har noen utfordringer. I bransjer der en har sterkt innslag av deltidsansatte ekstrahjelper eller ringevikarer er det helt andre utfordringer for å bygge sterke fagforeninger enn i bransjer med flere faste ansatte. Konkret husker jeg godt at tillitsvalgt på hotellet jeg jobbet prøvde å verve meg. Jeg husker også at jeg ikke så poenget med det. Det at jeg ikke var avhengig av inntekten kombinert med at jeg ikke jobbet så mye gjorde motivasjonen for å organisere seg svak. For meg fremsto det også viktigere å kunne si nei til å jobbe, enn å ha forutsigbarhet i inntekt og arbeid. Slik sett var mine interesser det motsatte av mange av minoritetsdamene jeg jobbet sammen med.

Regulering av arbeidsforhold er i en del bransjer på overtid.

I en del tilfeller er det derfor behov for politiske tiltak for å sikre anstendige arbeidsforhold. I flere bransjer har vi slik jeg ser det for lengst passert det punktet der vi bør gripe inn for å hindre uryddig bruk av ekstrahjelper og når det gjelder å høre de ansatte i viktige spørsmål knytta til hvordan arbeidet skal organiseres. Både renhold og varehandel er eksempler på slike yrker, der regulering er på overtid.  Regjeringens forslag om å sikre retten for hel stilling og for å hindre ulovlig innleie er noen viktige skritt i riktig retning.