I: Du, hvorfor er det så vanskelig å få slutt på voldtekt, egentlig?

K: Ja, jeg vet, det er jo ingen som er FOR voldtekt liksom. Det er ikke som kontantstøtte akkurat. På en måte så føles det litt teit å snakke om det også. Det er så alvorlig.

I: Er det fordi man ikke er enige om hva det egentlig er, eller at noen mener det er umulig å bekjempe?

I Bak lukkede dører presenterer forfatterne Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse et opprørende bilde av et komplekst felt. Selv om vi regner oss selv som skolerte feminister er det nyttig å bli påminnet om hvor mange myter det finnes om voldtekt. Et hovedpoeng for Bitsch og Kruse er at relasjonsvoldtektene er de mest vanlige voldtektene. Voldtekter hvor overgriper og offer kjenner hverandre er regelen, ikke unntaket. Også kvinner som blir voldtatt av partneren sin blir utsatt for grov og livstruende vold i forbindelse med voldtekten. Også menn blir voldtatt. Og rystende nok: Det var ikke før i 1974 at det ble mulig for menn å bli dømt for voldtekt av sin egen partner. Boken er utrolig omfattende, forfatterne fortjener skryt for godt forskningsarbeid. De har intervjuet overgrepsofre og fagpersoner, de har vært halvannet år og hørt på rettssaker i Borgarting, Agder, Eidsivating, Hålogaland og Gulating lagmannsrett og har analysert medienes dekning fra 2006-2012. I tillegg refererer de til samtidslitteratur, som Pornopung, Fatso og egne erfaringer.

Vi mener Bak lukkede dører bør være obligatorisk lesning for alle som ønsker å forstå dette alvorlige samfunnsproblemet. Forfatterne gir et helhetlig bilde av årsakene til problemet, og setter det inn i en større ramme. Dette er imponerende, men som feminister og akademikere lider vi etterhvert av forståelsestrøtthet. Boka hadde vært enda bedre hvis den hadde brukt like mye energi på løsninger og politikkutvikling som problemanalyse.

For flere bilder av feminist-Ryan Gosling: feministryangosling.tumblr.com

Yes means yes: en sosial revolusjon for aktivt samtykke

Bitsch og Kruse viser hvordan voldtekt ikke skjer i et vakum. De gjengir overbevisende studier, som tydelig viser at snevre rammer for både kvinners og menns seksualitet bidrar til å opprettholde problemet. Vi har holdninger til kvinners seksualitet, de må passe seg, ikke være for dristige, for frampå eller for fulle. Dette er med på å legitimere voldtekt og å legge skylden over på ofrene. Dessuten finnes det problematiske holdninger til menns seksualitet, om at de alltid skal være kåte eller at de har rett på sex. Et syn på menn som også fører til den feilslutning at menn ikke kan bli voldtatt.

Foto: Ellen Reiss /CC lisens

Det forfatterne foreslår som løsning på dette problemet er langt på vei en sosial og seksuell revolusjon. Målet er at sex ikke skal styres av skam eller press, men av entusiastisk samtykke. “For å kunne inngå i et deilig seksuelt møte med et annet menneske må man kjenne seg selv og ta seg tid til å finne ut hvor ens grenser går”  Der søttitalsfeminismen lanserte “no means no” lanserer dagens generasjon “yes means yes”. Poenget er enkelt, men fint: Hvis man kan si et entusiastisk ja, kan man også lettere si nei og gråsoneproblematikken forsvinner.

K: Yes, yes, yes! Her har de truffet spikeren på hodet. “Den eneste måten vi kan forstå voldtekt fullt ut, er ved å sprenge forståelsene av mannlig og kvinnelig seksualitet” (s. 81)

I: Så hva venter vi på?

K: Hm, men en sosial revolusjon som krever en omdefinering av tradisjonelle kjønnsroller? Hva om det bare blir oss og våre 200 facebook-venner som er med på den? Det er litt mye å kreve at alle må kjøpe en ideologisk pakke for at problemet skal løses?

I: Ja. En sosial revolusjon er en veldig god plan-A, men man bør kanskje ha en plan-B i bakhånd.

Horer i rettsalen

De mange gjenfortellingene fra rettssakene forfatterne har observert beviser at det også finnes myter og holdninger i rettsvesenet som må avlives. Jurymedlemmer og dommere dømmer ikke kun ut fra kalde og nøytrale lover, men preges av følelser og forestillinger for eksempel om at noen ofre er mer verdige enn andre, at et offer for overfallsvoldtekt er mer troverdig enn en prostituert som blir voldtatt av en kunde. Offerets seksualvaner er også et tema i rettsalen. Forfatterne mener at slik utspørring bryter med personers rett til privatliv, en grunnleggende menneskerett ifølge Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8. De viser til en en dom i fra Oslo tingrett, hvor fire menn ble frikjent for å ha gruppevoldtatt en 21 år gammel kvinne. Her står det ” Retten feller ingen moralsk dom over kvinnen, men konstaterer at hun i beruset tilstand ikke er fremmed for å kunne ha sex med menn hun ikke kjenner så godt. Dette har bevismessig betydning i relasjon til å forstå hennes handlemåte i forhold til de tiltalte”. Forfatterene spør seg hvordan det egentlig føles å bli forhørt om hvor ofte du har sex med fremmede menn, og at dette skal tillegges vekt når du skal vitne om det overgrepet du ble utsatt for.

K: Samtidig er det litt vanskelig å se hva kan gjøre med dette uten å begrense forsvarerens rett til å trekke fram alt som kan påvirke saken?

I: Ja, og forfatterne understreker jo at de som er tiltalt for overgrep må ha like stor grad av rettsikkerhet som andre.

K: Det er en vanskelig avveining, men slik det er i dag er dette tilsynelatende uproblematisk! Hvis du har hatt frivillig sex med noen kvelden før du ble voldtatt, påvirker dette om overgriperen din blir dømt eller ikke.

K: Dette er den samme lovendringen som Amnesty drev kampanje for i sommer med “Nei er nei”-kampanjen sin. Er vi for eller mot?

I: Jeg vet ikke. Det typiske motargumentet er i alle fall det man møter i kommentarfeltene i nettavisen. At det vil være umulig å bevise eller vite om noen faktisk samtykker. Men det er jo ikke snakk om å kalle dårlig sex for voldtekt!

K: Ja, det er ikke et veldig overbevisende argument. Får meg til å tenke på når Heidi Nordby Lunde skrev om det på bloggen sin og var nødt til å skrive “Det dukker nesten alltid opp spørsmål i kommentarfeltet om man må ha underskrevet skjema for om sex er frivillig for å slippe unna voldtektsanklager. Mitt svar? Hvis det er så jævla vanskelig for deg å skille mellom en villig og engasjert sexpartner som er kåt på deg og en som ikke klarer å gjøre motverge så anbefaler jeg et skjema”.

I: Haha! Godt poeng.

K: Men fra spøk til alvor – jeg er veldig for lovendringa. Jeg mener at det er voldtekt å ha sex med noen som ikke samtykker, uansett om det er vanskelig å bevise. I motsetning til kommentarfeltene mener jeg at det ikke er normalatferd å ha sex med noen som ikke samtykker. Men vil det bety noe endring i praksis? Det er vel like vanskelig å bevise fravær av samtykke som det er å bevise bruk av trusler?

I: Det blir vel kanskje ikke så stor endring. Det er jo ingen som mener at beviskravet skal svekkes heller. Men lovendringen er viktig prinsipielt, den vil gi god signaleffekt.

K: Enig. Den kan ha noe si, i allefall mens vi venter på en kollektiv holdningsendring. De der folka i kommentarfeltet eller andre som har problemer med å gjenkjenne et entusiastisk samtykke kan jo ha nytte av disse gode rådene fra Bak lukkede dører så lenge:

1. Gjør din kvinne trygg på laknene. Ha prevensjon tilgjengelig.

2. Ta gjerne selv initiativ til å bruke prevensjonen og sjekk under alle omstendigheter om din kvinne selv beskytter seg med noe.

3. Bruk passe tid på forspill. En tent kvinne er en morsommere sexpartner.

4. Om din kvinne ombestemmer seg eller gir uttrykk for at hun ikke liker det som foregår, pumper du ikke bare videre.

5.Vær hyggelig. Tilby for eksempel å hente vann når dere har hatt sex.

6. Det er dårlig stil å sovne med en gang du selv er tilfredsstilt.

Ingrid Hødnebø er filosof og Klara Furuberg skriver mastergrad i lese- og skrivepedagogikk, og har  en bachelorgrad i litteraturvitenskap.