Et nytt håp ble nylig tent for kvinner som ønsker å gå med hijab i politiet. Men det ble fort blåst ut igjen av kulturministeren.

I årets første uke la Livssynsutvalget frem sin utredning Det livssynsåpne samfunn om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Flere av utvalgets forslag vakte oppsikt blant journalister, religiøse ledere og kommentatorer. Et av dem var forslaget om å tillate dommere og politi å bruke religiøse hodeplagg, som hijab, på jobb. Men kulturministeren avblåste debatten allerede på overleveringsdagen ved å fastslå at: «Hijab blir ikke en del av politiuniformen i overskuelig fremtid.»

Hadia Tajik viste til at regjeringen behandlet spørsmålet allerede i 2009 – noe som endte med avslag. Den gangen var saken en kattepine for regjeringen. Daværende justisminister Knut Storberget sa først ja, så angret han og sa nei. Argumentasjonen snudde på noen uker.

En politisk knipe

Debatten rundt hijab i politiet startet med at en jente i 2008 lurte på om hun, med sin hijab, kunne ta utdannelse ved politihøyskolen og senere arbeide som politibetjent. Politidirektoratet mottok henvendelsen. Etaten var opptatt av at politistyrken ikke var representativ nok. Direktoratet mente at hijab, som en del av uniformen, var et godt virkemiddel for å sikre et mer representativt politikorps. Et ikke-representativt politi kunne, ifølge direktoratet, nemlig true tilliten til politiet. Det ble vist til at også Sverige og Storbritannia begge hadde integrert hodeplagg i sine politiuniformer av nettopp representativitetshensyn.

Personlig tror jeg det er første gang jeg har vært mer enig med en DN-leder enn en SU-leder

Saken ble så sendt til Justis- og politidepartementet. Også her var refleksen, at ja, religiøse hodeplagg må kunne integreres i politiuniformen. Det ble altså besluttet at religiøse hodeplagg skulle tillates som del av politiuniformen. Eller vent. Kort tid etter ble nemlig denne informasjonen slettet fra Justisdepartementets nettsider. Noen hadde ombestemt seg. Justisdepartementet gikk i februar 2009 ut med en pressemelding og sa at de hadde snudd i saken, og mente nå at religiøse hodeplagg som del av politiuniformen kunne ha negativ innvirkning på befolkningens syn på politiet som nøytralt. Okei.

Ikke lett å henge med i svingene.

Saken ble tatt opp av Likestillings- og diskrimineringsombudet, og senere den tilhørende nemnda, som begge kom med samme konklusjon: Forbudet er i strid med både likestillingsloven og diskrimineringslovgivningen.

I kjølevannet av «hijab-saken» ble statsminister Jens Stoltenberg sterkt kritisert for sin håndtering av saken. I mars 2009 publiserte VG hemmeligholdte protokoller fra en regjeringskonferanse i januar samme år som viser at regjeringen allerede da hadde besluttet å be Politidirektoratet om å endre uniformsreglementet. Statsministeren hevdet den gang at han aldri hadde sagt ja til hijabvedtaket. Til slutt sendte kontroll-og konstitusjonskomiteen på Stortinget en liste med spørsmål de vil ha svar på fra Stoltenberg.

Kanskje er det ikke så rart at Tajik ikke vil ta i hijab-saken på nytt.

Et viktig spørsmål: Hva er nøytralt for hvem?

Hijabpolitiet

Selv nå i denne lille 2013-runden av hijabdebatten var det en del stemmer som skrek høyt. Leder av sosialistisk ungdom, Andreas C. Hasle, virker svært sikker i sin sak i et innlegg publisert i Aftenposten få dager etter utvalget fremmet sine forslag. Han går sterkt i mot utvalgets forslag om å heve forbudet mot religiøse hodeplagg i politiet. Han argumenterer slik: «En av de viktigste betingelsene for å representere statsmakten i Norge bør være å legge religiøse og politiske overbevisninger til side og innby til tillit og trygghet uavhengig av hvilke mennesker du møter på.»

Kanskje begynner jeg å bli gammel og hukommelsen skrall. For meg var det nytt at SU er motstander av hijab i politiet. Men så er heller ikke SU de første som i tilfelle skulle ha ombestemt seg i denne saken.

Hasle ønsker at vi skal ha tillit til politiet. For å oppnå dette må politiet fremstå nøytralt.

Fremstår man nøytral for befolkningen når man stripper uvante kjennemerker og står igjen med gjenkjennelig uniformerte tjenestemenn? Så enkelt er det dessverre ikke.

Personlig tror jeg det er første gang jeg har vært mer enig med en DN-leder enn en SU-leder. Dagens Næringsliv argumenterte for at et politi som viser frem et religiøst mangfold nettopp av den grunn kan oppfattes som mer upartisk.

Et viktig spørsmål: Hva er nøytralt for hvem?

Utgangspunktet mitt er at vi alle ønsker et velfungerende flerkulturelt samfunn. Vi vil også at kvinner, minoriteter og da spesielt kvinner med minoritetsbakgrunn skal ut i arbeidslivet. Hasles argumentasjon tar ikke inn over seg at det å bære hodeplagg for noen faktisk er viktigere enn muligheten til å bære politiske buttons. Det er en viktig forskjell her.

I sin masteroppgave fra 2010 skriver statsviter Tone Spigseth at debatter om hijabbruk handler om hva slags (flerkulturelt) samfunn som er ønskelig, hva slags rolle religion bør ha i offentligheten, og hva slags avveininger som bør tas mellom ulike typer rettigheter.

For meg er det ganske merkelig at den feministiske organisasjonen SU prioriterer å fronte sin motstand til hijab i politiet. For meg er det tyngste argumentet det som handler om likestilling. Nemlig at individer ikke strukturelt skal utelukkes fra noen yrker. Også hensynet til behovet for et mangfoldig politi- (og rettsvesen) står sterkt.

Slik jeg ser det er det svært lite som tilsier at religiøse hodeplagg som en integrert del av uniformen kommer til å svekke politiets tillit. Ingenting tilsier at forbudet gir mer forståelse, mer toleranse, mer vellykket mangfoldighet. Tvert i mot. Vi trenger de mest motiverte og kompetente folkene i norsk politi- og rettsevesen, også de med hodeplagg.

Bilde: Nærbilde bakfra av to politifolk Politi- og beredskapsdepatrtementet´s Photostream Attribution No-Dervis 2.0 Generic (CC BY-ND 2.0)

Bilde: Åpning av ny politipost på Oslo S Politi- og beredskapsdepatrtementet´s Photostream Attribution No-Dervis 2.0 Generic (CC BY 2.0)