Kirsti Bergstø gjesteblogger for Maddam i dag.

Æ bor i det artige landet som både e hompat og flatt, synger Ivar Thomassen i ei av sine mange viser om livet i nord. I det humpete og flate landet ligger enorme rikdommer som trekker nyetableringer nordover, noe som fortjener debatt rundt fordeling og regulering framover. I den debatten gjelds det å ikke være naiv.

Gamle Sydvaranger gruve i Sør-Varanger ble avvikla på midten av 90-tallet etter at råvareprisene hadde stått stille i lang tid. Det var en trist beskjed for lokalsamfunnet i Sør-Varanger. Mange mista jobben og gruva som hadde gitt både boliger, basseng og gatelys skulle stenges. Drøye ti år seinere gikk prisen på malm opp og den samme gruva ble gjenåpna. Et australsk selskap sto for oppkjøpet og gruveframtida for lokalsamfunnet ble børsnotert. I oppkjøpet var både eiendom, utstyr og anlegg, deriblant et havneområde som kan regnes som selve inngangsporten til en åpen nordøstpassasje. Det første som skjedde var at selskapet gikk til sak mot den samme kommunen de hadde kjøpt gruva av for å slippe å betale eiendomsskatt. De trakk saken helt til høyesterett, men tapte. Etter kampen mot skatt til kommunen startet kampen for utslipp i fjorden. Det er nemlig langt mer effektivt å utvinne malm ved bruk av Lilaflot. Problemet er bare at stoffet er kreftfremkallende og har uavklarte konsekvenset for livet i havet og det er nå engang det livet rundt fjorden alltid har vært tufta på. Gruvedrifta var ikke mer miljøvennlig i statlig regi, men det var likevel større muligheter for å ha en regi for lokalsamfunnet.

De siste årene har oljelobbyen lagt stor innsats i å reise rundt for å gjøre seg lekker for ordførere i nord. Det har ikke vært spart på verken løpesedler på glansa papir, konsertbilletter, konferanser eller lovnader om vekst og velstand i regionen. Italienske ENI valgte likevel å få riggen bygget utenfor både regionen og landets grenser. Lovnadene om arbeidsplasser og ringvirkninger har vært gjentatt på utallige powerpointplansjer, men det var visst ikke snakk om så mange drypp til kystkommunene likevel når det kom til stykket. Ordfører i Hasvik, Eva Husby oppsummerte skinnprosessen på Barentshavskonferansen 2012 da hun fortalte at møter og håp endte opp med en vinterisolert brakke. Det er Hasvik kommunes foreløpige andel i det nordnorske oljeeventyret. Oljeselskapet North Energi har brukt tid og penger på å markedsføre seg som et nordnorsk fyrtårn med hovedkontor i Alta og en filial i Oslo. Like etter at selskapet fikk leitekonsesjon ble det børsnotert.

Vi har naturressurser, relativt små klasseforskjeller og demokrati. Dette er faktorer som henger sammen, sjøl om de ikke henger like høyt i alle leire

I vår meldte Røkke-eide Aker Seafood at de vurderte å flytte anlegget i Hammerfest til tross for at konsesjonene er knytta opp til lokale arbeidsplasser, noe som selvsagt utløste kraftige reaksjoner. Det er den samme holdninga som Aker Seafood utviser som gjør at Gamvik kommune har trukket brudd på leveringsplikten til rettsapparatet. Dessverre med større regning enn gevinst for kommunen. Det er mer stemning for å hente ut ressurser enn å legge igjen verdier.

 Norge er et av verdens best utstyrte land fra naturens side. Likevel er det de menneskelige ressursene som representerer vår sanne rikdom. Faktisk utgjør folk mer enn 80% av vår nasjonale produksjonsverdi, mens petroleum utgjør 7 %. Dette er ikke grafer og tall jeg har regnet meg fram til på egen hånd, det er det Finansdepartementet som har gjort. Norge er på mange måter annerledeslandet. Ikke bare fordi vi har midnattssol og nordlys og er både humpete og flatt. Vi har høye fødselstall og høy andel kvinner i arbeid, en kombinasjon mange land misunner oss resultatene av. Da jeg ble født deltok under halvparten av kvinner her i landet i arbeidslivet. I dag er det sju av ti. Vi har naturressurser, relativt små klasseforskjeller og demokrati. Dette er faktorer som henger sammen, sjøl om de ikke henger like høyt i alle leire.

Likestilling er lønnsomt fordi vi tar i bruk de menneskelige ressursene. I tillegg er det større grad av trivsel, sjølstendighet og livskvalitet i et likestilt samfunn.

Det dummeste man gjør med det som er godt i livet er å ta det for gitt. Den norske velferdsstaten er et resultat av historiske forhold, en sterk arbeiderbevegelse og politisk vilje. Dette er slettes ikke konstante forhold – det handler om makt og fordeling. Likevel bærer den politiske debatten preg av at alle vil det samme, bare med en litt forskjellig vri. Det er tåkelegging av reelle politiske uenigheter rundt privatisering av både naturressurser og offentlig sektor. Og det er en hån mot de som har kjempa frem goder til arbeidsfolk, kvinnfolk og fellesskap. Om du knekker et bein på en krakk vil den ikke lenger bli stående rett, slik er det bare.

Problemet med slike spørsmål er at de ofte baserer seg på en falsk valgfrihet. Har man ikke nasjonal eller lokal forankring mister man også en del av kontrollen.

 Det var ikke sånn at vi først bygget velferden og deretter, når vi fikk råd, satsa på likestilling og familiepolitikk. Velferd og fellesskapsløsninger baserer seg på en grunnholdning om likeverdiget og at alle skal kunne delta. Likestilling er lønnsomt fordi vi tar i bruk de menneskelige ressursene. I tillegg er det større grad av trivsel, sjølstendighet og livskvalitet i et likestilt samfunn. Det er nok av land som både har olje og mineraler uten at befolkninga merker noe til det utover forurensing og frarøving av ressurser. Ressursfella kalles det ofte når et land er rikt på ressurser, men fattig på deltakelse, demokrati og likeverd. Eierskapet over ressursene er gjerne i hendene på utenlandske aktører som profitterer på manglende vern av miljø, lokalsamfunn og arbeidsfolk. Det at vi i Norge kombinerer utvinning og forvaltning av råvareforekomster med å fremme sosial utvikling som tjener landets befolkning er noe som har vekket stor begeistring langt utover landegrensene. Den norske modellen har blitt fremhevet som forbilde og brukt aktivt i valgkampen i eksempelvis Venezuela. Nasjonalisering av oljeressursene er utvilsomt en del av forklaringa på president Chavez sin popularitet.

 Noen politikkområder er slik at alle bejubler resultatet, men noen radbrekker likevel virkemidlene. Regulering, styring og fordeling er slike områder. Spørsmålet om nasjonalt eierskap, børs eller utlendighet. Spørsmål om utslipp eller miljøkrav. Spørsmål om pappapermisjon eller fri fordeling mellom foreldrene. Spørsmålet om normalarbeidsdag eller den enkeltes valgfrihet til å bestemme lengden på sin egen arbeidsdag. Problemet med slike spørsmål er at de ofte baserer seg på en falsk valgfrihet. Har man ikke nasjonal eller lokal forankring mister man også en del av kontrollen. Har man ikke miljøkrav risikerer vi at fiskere må vike for utslipp fra industri. Har vi ikke pappaperm er det ikke sikkert pappa får være en likeverdig omsorgsperson på linje med mor fordi sjefen til pappa ikke syns det er like viktig som å ha pappa på jobb. Det er ikke engang sikkert at sjefen er enig med far om når arbeidsdagen skal slutte om det ikke finnes lovverk for slikt. Graden av regulering avgjør maktforhold. Internasjonal storkapital har profitt og ikke samfunnsutvikling som drivkraft.

Kirsti Bergstø er finnmarking, SV-politiker og barnevernspedagog.

Bilde: Norway, Moyan_Brenn`s Photostream, CC BY 2.0

Bilde: Norway Fishing,t_buchtelet`s  Photostream, CC BY NC ND 2.0