Pia Bergmann gjesteblogger for maddam i dag

For en måned siden kunne vi lese at ”kvinner er selv skyld i deltidsfella” . At dette er en ”felle”, er tydeligvis noe forskerne i Fafo, politikere eller journalister velger å kalle det, for Fafo-rapporten viser at 80 prosent av deltiden i omsorgsyrker er frivillig. Fafo-forsker Heidi Nicolaisen mener dette er dårlig nytt for likestillingen. Hun påpeker at kvinnene som jobber deltid får mindre økonomisk uttelling og karriereutvikling, og færre velferdsgoder, og at “på den måten sementeres de kjønnsrollene vi har”.

Når jeg leser dette stusser jeg over at ansvaret for å endre på eksisterende kjønnsroller skal ligge på skuldrene til de deltidsarbeidende kvinnene som velger det selv. Hvorfor er dette dårlig nytt for likestillinga? Fordi menn velger annerledes? Likestilling betyr da ikke at kvinner må gjøre de samme prioriteringene som menn?

Det synes som om fokus er på at kvinnene blir økonomiske tapere, at de blir økonomisk avhengige fordi de, ved å velge annerledes enn menn eller andre heltidsarbeidende kvinner, ikke sparer opp de samme pensjonspoengene. Dette er (økonomisk) dårlig nytt for de kvinnene det gjelder, men det er ikke i seg selv dårlig nytt for likestillinga. Og kvinnene er naturligvis selv klar over hvilke ulemper et slikt valg medfører.

Linn Stalsberg skriver i Klassekampen 8.desember:

Med en streng arbeidslinje som gir deg velferdsgoder, toinntektsfamilier som setter forbrukerstandarden, samt yrkeslivets skyhøye status, er det å gå ut i arbeid både økonomisk nødvendig og en normativ handling i vår kultur.

Kvinnene i omsorgsyrker som velger deltid, gjør det altså på bekostning av noe annet. De går mot forbrukerstandarden og yrkeslivets skyhøye status, i tillegg til at de går glipp av pensjon og penger. Hvilke likestillingsverdier er det Nicolaisen mener disse kvinnene representerer ”dårlig nytt” for? Er det slik at mer tradisjonelt ”maskuline” prioriteringer, som karriere og penger bør være en rettesnor for kvinner? Begrunnelsene disse kvinnene oppgir er mer tid til barn og familie og fritid, noe som tydeligvis er dårlig nytt for den likestillingen Nicolaisen ser for seg, der de økonomiske godene settes høyere.

For meg dreier det seg om muligheten til å kunne ta bevisste personlige valg, ikke å ta de valgene som menn i min situasjon tar. De kvinnene som velger bort tidsklemme og pensjonspoeng, skal slippe å bli møtt med anklager om være skyld i dårlig nytt for likestillinga. Stalsberg påpeker videre i sin kronikk at til tross for mantraet om valg er det ”de færreste av oss” som har et reelt valg. Hun medgir likevel at det er samfunnet og vår kultur som gjør at vi ”må jobbe”. Det disse deltidsarbeidende kvinnene gjør, er likevel å velge bort noe av de økonomiske godene som anses som ”nødvendige”, men som like gjerne kan ses på som en urimelig forbrukerstandard.

Å få bukt med den ufrivillige deltiden, det er likestillingsarbeid! Men at det skal være et tilbakeskritt dersom kvinner velger noe annet enn menn i samme situasjon, er ikke likestilling! Det er i så fall likestilling på andres premisser, det være seg menns, forbrukersamfunnet eller ”vår kultur”.

Kampen for å kunne ta de valgene man vil, det er likestillingskamp! Selvbestemt abort, full barnehagedekning, likelønn, kampen mot seksuell trakassering, og retten og muligheten til fulltidsjobb, DET er likestilling! Ikke å gjøre de kvinnene som velger annerledes enn menn (eller fulltidsarbeidende kvinner), til syndebukker og klandre dem for ”dårlig nytt for likestillinga”

Pia Bergmann  er student, småbarnsmor og lokalpolitiker (SV)

Bilde: stress, deja Photo frem lens to picture’s photostream,  CC BY NC ND 2.0

Bilde: stress, Molec’s Photostream, CC BY NC ND 2.0