One Comment

1. 

   Per Marius 14/12/2012

   a) Hvis all seksuell samkvem mellom kvinner og menn skulle bestå testen “hvis dette var min datter, hadde jeg syns det var greit?” ville det ikke blitt noen seksuell samkvem mellom kvinner og menn.

   Fedre flest er relativt ubekvemme med tanken på at deres døtre har sex, uansett hvem de har det med, og det er enorm forskjell mellom hva en far finner “minst uakseptabelt” og hva unge kvinner generelt tiltrekkes av.

   Dessuten ville de fleste menn i en slik situasjon tenkt at kvinnen/jenta gjør et klokt valg og at en eventuell far ville vært enig hvis han hadde skjønt situasjonen.

   Ellers er jeg selvsagt enig i at du bør avstå fra å gjøre noe du skjønner er galt, og at de fleste med et normalt sjelsliv bør kunne vurdere hvorvidt en svært ubalansert seksuell og sosial relasjon kan skade den svake parten, og dermed bli gal i denne sammenhengen. 

   Det er imidlertid ikke alltid enkelt. Verden er full av eksempler på kvinner som aktivt benytter sin seksuelle tiltrekningskraft for å kontollere mektige menn, og i denne sammenhengen er det vanskelig å objektivt vurdere maktbalansen. Det er til og med mye som taler for at en slik utøvelse av emosjonell makt er en grunnleggende feminin målsetting og drivkraft. 

   Altså at man aktivt fremhever disse egenskapene hos seg selv med det mål å tilegne seg makt ved å tiltrekke seg og manipulere en mektig mann man så kan kontrollere. Maktbalansen etableres ved at mannen matcher kvinnens emosjonelle makt med annen makt, for eksempel økonomiske eller sosial makt. 

   I min forståelse er dette maktspillet grunnleggende i den menneskelige erfaring. 

   Relasjonen til ungjenters fascinasjon for hester er spennende. Ønsket om å kontrollere noe som er mye større og sterkere enn dem selv.  
    
   b) Det vi ser er at helt utenforstående forhold som seksuell adferd trekkes inn som relevant når det er snakk om menn med makt. Forakten for mannlig seksualitet brukes aktivt som våpen mot menn i en rekke sammenhenger.  

   Her er det så vidt vi har fått kjennskap til ikke brutt med hverken lover eller rettningslinjer, og i den grad noe burde vurderes som relevant, er det hvorvidt Ingebrigtsen har vært i en posisjon hvor han kunne uttøve press på jenta ved å utilbørlig hindre hennes klatring i organisasjonen, og om han har benyttet dette som pressmiddel for å oppnå en seksuell relasjon.

   Først når det er bevist ut over rimelig tvil, er man i nærheten av å kunne fastslå “overgrep” som man nå slenger om seg med, blant annet i denne teksten.  

   Dette har man i liten grad vurdert eller brakt klarhet i, før man løp avgårde og hengte ut mannen nasjonale medier som en overgriper og mannsgris uverdig ethvert tillitsverv, helt uavhengig av om han har vist seg slike verv verdig i en årrekke.  

   Rettsikkerheten er totalt fraværende. Den feministiske gapestokken råder fritt, og er en trussel mot både demokrati og menns menneskerettigheter.

   Blant annet retten til ikke å bli dømt eller fratatt verv og næringsgrunnlag uten etter lov og dom, og retten til privatlivets fred.

   Når Bill Clinton og en rekke andre menn med makt har blitt utmanøvrert gjennom åpenbart misbruk av slike helt utenforliggende forhold, og det fortsatt brukes i økende omfang, er det bare ett av mange tegn på at mannsforakten har gått helt av hengslene.

   Det er skuddpremie på mektige menn og menn generelt. Alt er lov. Man er ute av stand til å trekke parallelene til forfølgelsen av andre folkegrupper. Menn er åpenbart gjenstand for en helt annen vurdering, ikke omfattet av menneskerettigheten.

   Jeg gremmes.