Gunnell Sandanger gjesteblogger for Maddam i dag.

I forrige århundre begynte kampen for at kvinner skulle få råderett over sin egen kropp. Både gjennom tilgang på prevensjon og tilgang på selvbestemt abort. På 1970-tallet fikk kvinner i Norge lovfestet råderett over egen kropp. Nå ryddes det vei for lovfestet rett til å kjøpe seg råderett over andre kvinners kropp.

Surrogati innebærer at folk kan leie en kvinnes livmor og inngå en avtale om at hun skal bære frem et barn for dem. Fosteret eies av noen andre enn kvinnen som går gravid. Surrogati er ikke tillatt i Norge enda, men som et første skritt har Arbeiderpartiet i regjering gått inn for at det ikke skal være straffbart å hente barn til Norge som er født ved hjelp av surrogati i utlandet. Dette omtales som en lovpresisering, og kommer i kjølvannet av diskusjonen som oppstod i 2011 da daværende politidirektør Øystein Mæland kom hjem med barn født av surrogatmor i USA.

I praksis eier kjøperne ikke bare barnet – de eier også kvinnen under avtaleperioden. For hva hvis ultralyden avdekker at barnet kan ha Downs eller andre sykdommer – kan avtalen brytes, eller hun tvinges til abort? Hva om kvinnen opplever en spontanabort – får hun deler av betalingen eller ingenting? Hvor mange flere forsøk skal hun eventuelt gå gjennom for å få full betaling? Hva om kvinnen finner ut at hun ikke klarer å gi fra seg barnet hun kjenner i magen – skal hun tvinges til å gi det fra seg? Å føde innebærer og en risiko for kvinnen, som kan få varige fødseslsskader og i verste fall dø i barsel.

Surrogati har etiske problemstillinger knyttet til seg som det ikke er mulig å lovregulere seg vekk fra.

Alle disse problemstillingene har oppstått i forbindelse med surrogati de siste årene. Debatten om surrogati handler om barns rettigheter – men den bør i høyeste grad også handle om kvinnene som går gjennom de fysiske og psykiske sidene ved å gå gravid og føde.

At enkelte kvinner i California er altruistiske surrogatmødre er ikke et argument for å støtte en kommersiell virksomhet som baserer seg på at velstående mennesker kjøper råderetten over kroppen til kvinner. Det er ikke de californske kvinnene som dekker etterspørselen for denne type menneskehandel. I India er surrogati blitt en milliardinsdustri og landet er “hovedleverandør” av surrogatbarn. Landet har en rekke utfordringene knyttet til menneskerettigeter og fattigdom. I tillegg er det allerede velkjent at ikke alle klinikkene som surrogatmødre er knyttet til drives på en måte som tåler offentlighetens lys.

Handlingen er fremdeles forbudt, men resultatet av handlingen blir tillatt. Det vil bane vei for at også handlingen blir tillatt.

Alternativet til den lovpresiseringen som regjeringen nå vil gjøre er å ha en adopsjonsprosess for barna. Det ville løst konflikten mellom vår egen og eksterne lands lovgivning, vi ville unngått en økning i bruken av surrogati og det ville gitt en trygghet mot økt menneskehandel av barn. For surrogati kan også være snarveien til å ordne seg et barn i utlandet, og til å omgå reglene som må følges i adopsjonsprosesser og er der for å sikre barnas rettigheter.

Å kunne få barn er et privilegium. Å ønske seg barn, og ikke kunne få det, er en stor sorg. Men det finnes andre muligheter enn å forsøke å regulere noe som er i ferd med å utvikle seg til et stort marked hvor mennesket er et middel og ikke et mål i seg selv. Surrogati har etiske problemstillinger knyttet til seg som det ikke er mulig å lovregulere seg vekk fra.

Bilde: Sarah 28 weeks pregnant, trevor Blair`s Photostream, CC BY NC SA 2.0

Bilde: pregnancy, craig larsen`s photostream, CC BY NC 2.0

Gunnell Sandanger er opptatt av rettferdig fordeling på mange plan og er følgelig feminist. For tiden er hun så heldig å være hjemme i permisjon med attpåklatten, en permisjon som tross gode intensjoner ikke ble delt helt likt.