Jeg er brannkonstabel og feminist, og ønsker kollegaer av begge kjønn. Men kvotering er ikke veien å gå.

Det er åpenbart at det i de fleste yrker er en fordel å ha ansatte av begge kjønn. Vi ønsker at barn og unge skal ha både mannlige og kvinnelige rollemodeller i barnehage og skoler. Vi ønsker at helsevesenet skal kunne møte oss alle, vi vil kjenne oss igjen. I politiet kan enkelte oppdrag løses bedre av en kvinnelig betjent, som å møte kvinnen som har vært utsatt for overgrep eller å prate med barnet som kommer fra et voldelig hjem.

Kjønnsnøytralt brannvesen

Jeg er brannkonstabel. Jeg kan ikke se at det spiller noen rolle for utøvelsen av mitt virke om jeg er mann eller kvinne. Vi brannfolk har ikke den samme kontakten med innbyggerne som politiet har, vi har ikke den samme nære og langvarige omsorgsrollen som sykepleiere og leger. I våre store hjelmer og klær og med røykdykkerutstyr på er det ingen som ser hvem den enkelte av oss er, eller hvilket kjønn vi har – og det gjør heller ingenting.

Brannvesenet leverer en redning og en omsorg som er kjønnsnøytral. Som tjenesteyter kan brannvesenet ikke påberope seg noe eksplisitt behov for å være representert med begge kjønn. Man kan altså ikke med bakgrunn i samfunnets behov argumentere for at kvinner skal kvoteres inn i de kommunale brannvesen.

Brannvesenet leverer en redning og en omsorg som er kjønnsnøytral.

Større mangfold

Misforstå meg ikke; jeg ser mange positive sider ved å ha en god kjønnsfordeling. Er vi for like, stagnerer vi. En mangfoldig etat er bedre i stand til å tenke nytt og utvikle seg i takt med tiden. En etat med flere kvinner er trolig en mer sosial og allsidig etat. Så ja, jeg ønsker absolutt et større mangfold blant de ansatte.

Å øke prosentandelen kvinner handler like mye om å beholde de du har, som å skaffe nye.

Flere kommuner har i dag prosjekter gående for å øke andelen kvinnelige brannkonstabler. Dette gjøres på forskjellige vis; ved å sette mer ressurser til rekruttering av kvinner, ved å tilpasse brannstasjoner slik at de kvinnene som begynner har garderobe og dusj tilgjengelig, ved å sørge for at det finnes støvler og verneutstyr i riktige størrelser og ved å jobbe for tilrettelegging av egnet arbeid under graviditet, med mer. Å øke prosentandelen kvinner handler like mye om å beholde de du har, som å skaffe nye. Dersom de som begynner, slutter etter noen år, vil ikke prosentandelen øke nevneverdig.

Robuste menn og kvinner

For å få seg jobb som brannkonstabel i dag, må man vise seg fysisk skikket. Den enkelte kommune har store friheter når det kommer til å sette opp egne krav de velger å stille til sine kandidater. Felles for alle kommuner er likevel et sett med minimumskrav utformet av Arbeidstilsynet. Kravene er moderate; jobben som røykdykker vil stille langt større krav til fysikken din enn Arbeidstilsynets tester. Minimumskravene må bestås årlig og sikrer at formen holdes ved like gjennom karrieren.

Det handler ikke om å velge ut supermenn og -kvinner, men robuste individer som kan ta i et tak. Man må kunne å sette opp stigen, man må kunne bære frem vifte og aggregat, man må kunne trekke slanger – kan man ikke det kan man ikke være brannkonstabel.

Det finnes heldigvis mange spreke og solide kvinner som kan gjøre denne jobben.

Det finnes heldigvis mange spreke og solide kvinner som kan gjøre denne jobben. Mine kvinnelige kollegaer er gode eksempler på det. For å få flere gode kvinnelige konstabler må man gjøre noe med hvor mange kvinner som søker og hvilke kvinner som søker. Her må man tenke nytt. Man må videre tilrettelegge mer for de kvinnene som allerede er i tjeneste, slik at de trives og blir der lenger. Det man ikke må gjøre for å oppnå mangfold, er å senke kravene til enkelte søkergrupper. Man må ikke falle for fristelsen til å ta den snarveien som differensierte krav og kvotering er.

Forskjellsbehandling

Det politiske presset for en jevnere kjønnsfordeling er stort og enkelte kommuner opplever at prosessen går alt for sakte. Noen opplever at den går så sakte at kvotering og differensiering av fysiske krav ved opptak ses som nødvendige tiltak. Tiltakene omtales gjerne som positiv forskjellsbehandling av underrepresenterte grupper. Det er et selvmotsigende begrep. Man kan ikke positivt forskjellsbehandle en person uten å samtidig negativt forskjellsbehandle en annen. Kvoterer vi inn én gruppe står vi i fare for å diskriminere en annen.

Et annet moment er at denne typen forskjellsbehandling vil kunne undergrave tilliten til alle dem som hadde fått jobben uavhengig av dette. Det er kjedelig å ha jobbet hardt for å oppnå noe, for deretter å se at innsatsen din eller resultatene dine betviles. Slik må det ikke bli.

Mot kvotering

Hvordan vil samholdet i brannvesenet fungere om alle er klar over at vi har førsterangs brannkonstabler, dernest finnes det en annen gruppe av annenrangs konstabler som fikk jobb delvis fordi de var annerledes? De som har fått jobben må føle seg trygge på at de fikk den fordi de var kvalifiserte, fordi de var gode nok. Her må det ikke herske tvil. Brannvesen som vurderer å differensiere kravene for å imøtegå politisk press må tenke gjennom hva dette gjør for stillingen til de som allerede er der – og som har kommet inn på like vilkår som sine øvrige kollegaer.

Jeg vil at vi strekker oss mot dette målet uten å ta i bruk differensierte fysiske krav eller kvotering.

Jeg er brannmann og feminist. Jeg vil ha et mangfoldig brannvesen som yter optimalt i tjenesten for å redde liv og verdier. Jeg vil at vi strekker oss mot dette målet uten å ta i bruk differensierte fysiske krav eller kvotering.

Jeg vil ikke at kravene skal senkes for noen av mine kollegaer, uavhengig av kjønn eller andre forskjeller. Dette er viktig; det handler om den tjenesten vi som brann- og redningsetat skal gi befolkningen og det handler om hjelpen vi som brannkonstabler må kunne gi hverandre.

Innlegget er tidligere publisert på NrK Ytring.

Ingunn Selvåg, brannkontabel

Bilder:

Firefighters competition, EyeNo, (CC BY-SA 2.0)

Branntilløp, Galgeberg, Espen Klem, (CC BY- 2.0)

Firefighters memorial, TooMuchDew, (CC BY-NC-ND 2.0)