Tid for barn

 

Kirsten Kolstad Kvalø gjesteblogger i dag om Morsrolleorganisasjonen Tid for barn

Det er en tid for alt. For mange av oss kommer det også en tid for barn. Men i motsetning til Morsrolleorganisasjonen Tid for barn mener jeg ikke at den tiden er forbeholdt kvinner.

Morsrolleorganisasjonen Tid for barn ble etablert i 2011. Flere kjente norske kvinner har gitt sin tilslutning til, og sågar blitt oppført som talspersoner for nettverket. I et stort intervju i magasinet HENNE argumenterer kjendisveterinær Trude Mostue, visesanger Kaia Huuse og skuespiller Sølje Bergmann for barns tilknytningsbehov og morsrollen. Alle tre har engasjert seg i Tid for barn, og forteller at de har vært hjemme med sine barn frem til de fylte tre år. Trude Mostue uttaler:

 Samfunnsutviklingen er gått for langt når mødre ikke har tro på seg selv som omsorgsperson og pedagog for egne barn. Altfor mange tror de må ty til barnehageansatte for å få hjelp til å stimulere barna.

Jeg er helt enig i det grunnleggende utgangspunktet: barn tar tid. En viktig oppgave i samfunnet er derfor å gi foreldre muligheter til å være sammen med sine barn, uten å måtte lide store økonomiske eller sosiale belastninger. Det er derfor det er viktig med rause permisjonsordninger som ikke arbeidsgiverne kan forhandle seg bort fra. Jeg er heller ikke udelt positiv til lange barnehagedager for små barn, og jeg er tilhenger av tiltak som gir småbarnsforeldre mulighet til å jobbe litt mindre de første årene, gjerne på min bekostning, ettersom jeg ikke har barn selv.

Men der stopper enigheten. Morsrolleorganisasjonen Tid for barn mener, som det ligger i navnet, at det er mor som bærer ansvaret for barna de første leveårene. På hjemmesiden kan vi lese følgende:

Organisasjonen vil arbeide for å gjenreise mors status og styrke morsrollen politisk, økonomisk og kulturelt. Vi skal være en organisert stemme for å forsvare og anerkjenne morsrollen og biologiske forskjeller, og ta til motmæle mot en grenseløs institusjonalisering og nedbygging av familien – alt med tanke på barns beste.

Utover det første leveåret, har jeg problemer med å se hvordan biologiske forskjeller kan påvirke hvordan mor og far bør fordele tiden sammen med barna sine. De fleste er ferdige med fullamming etter ett år, og fedre har etter min oppfatning ikke dårligere forutsetninger for å skape trygge rammer rundt ettåringer og toåringer og treåringers liv. Hvorfor er det likevel bare kvinner som blir utskjelt når de velger en krevende jobb i småbarnsperioden?

Selv studerer jeg juss, er kvinne, og har karriereambisjoner som potensielt kan innebære perioder med høy arbeidsbelastning. Påfallende ofte får jeg  kritiske spørsmål, både fra arbeidsgivere, medstudenter og folk utenfor, om hvordan jeg har tenkt å kombinere familie og karriere. Jeg synes spørsmålene i og for seg er legitime, fordi det er viktig å tenke over hvordan man vil prioritere, selv om jeg helst skulle sett at spørsmålet ble snudd på hodet og stilt til arbeidsgiverne, som jeg mener er ansvarlige for høy arbeidsbelastning.

Det jeg imidlertid ikke kan godta, er at jeg, i mye større grad enn mine mannlige medstudenter, må svare på slike spørsmål. Hvis folk mener at det er uproblematisk for mannlige jurister med barn å bli partnere i advokatfirmaer, eller levere doktorgrader, er det vel ikke noe i veien for at jeg skal kunne gjøre det samme, hvis vi ellers stiller likt. Kvinner får tross alt ikke flere barn enn menn – og det er like mange menn med omsorgsforpliktelser som det er kvinner. Jeg er lei av å forsvare karriereambisjonene mine med utgangspunkt i forventninger til mitt kjønn.

På samme måte får jeg en litt vond smak i munnen når noen markedsfører arbeidsplassen sin som ”kvinnevennlig”. Tiltaket de markedsfører er prisverdig – men navnet er det ikke. Hvis poenget er at arbeidstakere gis rom til å være med sine familier på fritiden, må vel dette anses som et like stort gode for både mødre og fedre. Jeg er redd for at slik ordbruk er med på å opprettholde forventningene som gjør at kvinner får dårlig samvittighet for å ikke ta den største belastningen på hjemmebane.  Stereotyp ordbruk rammer også fedrene, som ønsker å droppe Birken og bedriftsutviklingskurset til fordel for bleieskift og barnesanger, men opplever at det er sosialt belastende å trappe ned sin egen karriere.

Selv har jeg ikke barn, men jeg ønsker meg det en gang i framtiden. Jeg er forberedt på å ofre mye, og på at jeg kanskje må se at ikke alle karriereambisjonene ble realisert fordi familien fikk førsteprioritet. Jeg er imidlertid ikke forberedt på å forsake noe mer enn det kjæresten min vil måtte gjøre.

Han som jeg planlegger å få barn med har også karriereambisjoner, men han er heldigvis så moderne at han ikke gjør krav på større muligheter til karriereutvikling enn meg. Han anerkjenner, i likhet med meg, at et barn vil ta mye av vår tid, og at vi må være forberedte på nedtrapping både når det gjelder jobb, trening og annet vi bruker tiden vår på nå. Enda mer gledelig er det at han også ønsker å bruke tid sammen med våre framtidige barn, helst så mye som mulig. Utgangspunktet vårt er da naturlig nok at vi planlegger å fordele barnehagehenting, hjemme-med-sykt-barn-dager og overtidstimer på jobben relativt likt.

Selvsagt kan det hende at den ene av oss for en periode tar en litt større del av ansvaret for barna. Kanskje dukker det opp en once-in-a-lifetime-jobbmulighet for den ene av oss. For en periode vil det være greit. Det avgjørende er at vi er enige om det, og at ikke den ene – over lengre tid – opplever å måtte forsake mer enn den andre.

Det er en tid for alt, også en tid for barn. Når min tid kommer, er jeg glad for at vi skal være to om tiden det tar.

 

Kirsten Kolstad Kvalø er født i 1987, studerer juss og jobber som vitenskapelig assistent med menneskerettigheter, er medlem av SV.

 

Bilde: twenty nine fathers days, patrick feller´s photostream, CC BY 2.0 

Bilde: father and daughter, geoff LMV´S photostream, CC BY-NC 2.0

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

3 Comments

  1. Charlotte Leschbrandt 17/11/2012

    Hei, Flott artikkel. Her var det mye fint, og jeg kjenner meg veldig igjen i argumentasjonen….før jeg selv fikk barn. Etter at jeg selv fikk barn så har slike ting som jobb og karriere blitt utrolig mye mindre viktig, og dette gjelder i mye større grad for meg enn for min samboer. Jeg tror det er biologien i kroppen som taler, når man har blitt mor så er man sterkt styrt av omsorgsinnstinkter for barnet. Dette var umulig å forutse og å sette seg inn i til fulle før jeg fikk barn selv, det var en helt ny verden for meg, og det tror jeg det vil bli for deg og :-) Uansett lykke til med karriere og familieliv, det viktigste er at hver enkelt er fornøyd. Og PS, de mødrene som velger å være lenger hjemme med barna sine blir jammen kritisert de og. Hilsen en som også er ambisiøs og elsker jobben sin.

  2. Sparringmamma 06/12/2012

    Tid for barn er ikke en organisasjon som først og fremst jobber for at MAMMA skal bruke tid på barn – på bekostning av PAPPA slik du skriver. De er opptatt av nettopp som navnet på organsisasjonen beskriver TID for barn – uavhengig av om det er mor eller far som bruker tid på barn. Ofte er det likevel mamma som ender opp med å prioritere barn, og organisasjonen er opptatt av at det ikke skal sees på som et mindreverdig eller dårlig valg. TID for barn har ikke mamma eller pappas rettigheter – eller konkurransen mellom foreldrenes muligheter for karriere i fokus, men nettopp barna og at samfunnet må legge bedre til rette for TID med barn, noe det ser ut til at du også er opptatt av i innlegget ditt.
    Organisasjonen tar på alvor at vårt samfunn har organisert seg rundt en modell som handler om at barn så tidlig som mulig skal overlates til barnehager for at begge foreldre kan arbeide full tid. TID for barn jobber som du siterer for å “ta til motmæle mot en grenseløs institusjonalisering og nedbygging av familien – alt med tanke på barns beste.”
    Vi må ikke bli så blendet av likestillingsfokus og konkurransen mellom kvinner og menns deltakelse i yrkeslivet, frigjøring, selvstendighet, muligheter og makt at vi glemmer ungene våre. Det er dette TID for barn tar på alvor, ikke nødvendigvis å påstå at mor er en bedre omsorgsperson enn far. De forholder seg kun til det faktum at mor er mor og far er far. Så lenge ingen har klart å gjøre menn gravide, er det dessverre et faktum og når samfunnet på mange måter er i ferd med å se på barn først og fremst som et hinder for likestilling, da er det mange mammaer som begynner å våkne.
    Inkludert meg.
    Lykke til med familieprosjektet! Blås i detaljstyring og likhetshysteri med mannen din – fokuser på at begge bidrar til fellesskapets beste og til ungenes beste.

  3. Per Marius 17/12/2012

    Jeg er mann midt i 30-åra, med lang utdanning og 6 års arbeidserfaring. Etter endt utdanning ble jeg sammen med en jevnaldrende kvinne med like lang utdanning, og til forskjell fra henne kunne jeg vente med å få barn, slik de fleste menn jo kan. Hun hadde imidlertid dårlig tid av biologiske grunner, som de fleste kvinner midt i 30-åra jo har, så vi besluttet å få barn, siden hun ønsket det så sterkt. Dermed er det hennes ønske om og behov for å få barn som igangsetter den prosessen, som det nok er med svært mange par, hvis de er ærlige med seg selv.  
     
    Etter det tiår lange løpet i karrierens navn var jeg klar for å teste ut denne likestillingshypotesen og innstilt på å gå fullt opp i farsrollen – ta min del av ”ansvaret hjemme” og få den personlige tilknytningen til barnet. Det å få et lengre avbrekk fra jobben og få noen nye impulser kunne heller ikke skade, tenkte jeg. Kanskje jeg kunne bli hjemmeværende far og hun gå ut i jobb? Jeg hadde uansett gjennomskuet hele karrierejaget som en bløff og kunne like gjerne bake cupcakes som å kvalitetsikre IT-leveranser.
     
    Vel vitende om at foreldrepermisjonen er utvidet drastisk siden vi var barn, er omfangsmessig unik i verden her i landet og på langt nær er begrunnet med mors behov for restitusjon etter fødsel (til det regner man at hennes del på 9 uker fordelt på 3 uker før og 6 uker etter fødsel holder i massevis), men snarere begge foreldrenes tilknytning til barnet og tilpasning til det nye livet som småbarnsforeldre, fant vi det rimelig å dele permisjonen så likt som mulig.
     
    Så viser det seg, noen måneder etter at barnet ble født, at mor slettes ikke ser seg i stand til å gå tilbake på jobb etter halve permisjonstiden. Hun er for lengst seg selv fysisk etter fødselen, men hun ammer jo omtrent hver 3.time, har fulgt barnet til leger, fysioterapeuter, barselsgrupper og har et tettere forhold til barnets behov enn jeg har, siden hun dyrket det fram i sin kropp i 9 mnd, fødte og allerede har vært sammen med det kontinuerlig mens jeg har vært full jobb i tre måneder. Hun ser ikke for seg hvordan hun kan være der med puppen og samtidig jobbe, selv med 2 timer ammefri daglig. Melkeproduksjonen er ujevn, og hun vil uansett måtte opp om nettene for å pumpe seg, pumpe seg på jobben osv. Det blir veldig slitsomt, tror hun. Og det er jeg enig i.
     
    Vårt fokus som nybakte foreldre er å gi barnet den beste mulige fysiske og psykiske støtten, og som de fleste i vår situasjon blir det ganske snart klart at det får barnet når det ammer og har konstant kontakt med moren sin den første tiden. Det er den enstemmige komklusjonen til den medisinske ekspertisen.
     
    Som voksen mann er det veldig vanskelig å skulle sette mine interesser for å ha et avbrekk fra yrkeslivet sammen med barnet, styrke tilknytningen mellom oss, foran barnets egne behov. Det blir umulig. Derfor blir nå min andel av de 26 ukene vi har felles knappet ned til 4, og selv da gruer min samboer seg veldig til hvordan hun skal kunne amme og jobbe samtidig.
     
    Denne grunnleggende biologiske mekanismen – at det er kvinnen som har det fysiske behovet for å få barnet og de fysiske forutsetningene for å gi det næring og oppfølging den første tiden, forplanter seg selvsagt senere. Når jeg ikke har vært der like mye som henne i starten vil hun kjenne barnets behov bedre og ha lettere for å ta ansvaret for det. Omvendt vil hennes til sammenligning lengre avbrekk fra yrkeslivet få konsekvenser for hennes tilpasning og vekst der. Slik er livet. Det får helt naturlige konsekvenser for menn og kvinners statistiske representasjon blant lønns- og samfunnstopper.
     
    Det som blir helt hårreisende er når menn som gruppe skal straffes for disse valgene og betale for prioriteringene kvinner tar av hensyn til egne ønsker og behov. Når våre lønninger avkortes gjennom likelønnspotter, når våre muligheter for lønnsforhøyelser begrenses av direkte kjønnsdiskriminerende lønnsfordelingsføringer som favoriserer kvinner (for eksempel HTA pkt 2.3.4), når vi kvoteres ut av stillinger, verv og studier (til tross for massiv kvinnelig overvekt på høyere studier, gis kvinner kjønnspoeng til 236 slike, mens menn får kjønnspoeng til 2 studier) – alt begrunnet med kvinners underrepresentasjon i lønns- og samfunnsmaktstoppen. 15 % lønnsforskjell mellom menn og kvinner som gruppe snakkes det stadig om som begrunnelse for slik mannsdiskriminering. Den forskjellen er langt på vei en helt naturlig konsekvens av det mye større ansvaret kvinner av eget ønske tar for sine barn, og det til sammenligning større behovet menn har mestring på andre områder, for eksempel økonomisk og sosialt.
     
    Det er kvinners egne, og etter alle solemerker, gode livsvalg som er årsaken til disse forskjellene, men det er altså vi menn som både skal betale for dem i yrkeslivet OG holdes utenfor hjemmet, da av helt naturlige årsaker.
      
    Min konklusjon etter å ha forsøkt å leve etter den feministiske likestillingsmodellen er at den er en bløff, totalt uten kontakt med realitetene i livet. Man må ta ansvar for egne ønsker og behov, men det gjør ikke feminister. De vil ha i pose og sekk, og regningen sendes til menn.