“Hei, vi kommer fra Kirkens Nødhjelp, og vi lurer på hvordan dere påvirkes av prøveboringen etter det radioaktive stoffet Uranium som gjøres her i landsbyen deres”

“Vi vil diskutere dette alene før vi svarer dere med en stemme”

De tjue mennene som har møtt opp reiser seg rolig og går ut av lokalet.

Vi blir sittende igjen alene.

“Gruveselskapet har snakket med sjefen deres, og de tør ikke alltid fortelle hvordan de egentlig har det”, forteller partnerorganisasjonen vår.

Etter fem minutter diskusjon kommer de inn igjen. De forteller oss om hvordan geitene deres har dødd etter å ha drukket vannet som kom opp av hullene etter prøveboringen. Støvet fra boringen som dekket hele landsbyen. Og avlingene som ble ødelagt. De ønsker at selskapet avslutter prøveboringen, men vet ikke hva de skal gjøre for å få det til.

I 43 varmegrader mellom noen jordhytter

2 timers kjøring sør for Lusaka, hovedstaden i Zambia, finner vi en liten landsby rett utenfor byen Siavonga. Det er ikke mange som bor der. Kanskje rundt hundre mennesker. Under den stekende sola bor familiene i små jordhytter like ved hovedveien.

Det er ikke så mye av interesse i landsbygda, men under jorda har African Energy Resources funnet tilløp til Uranium. I de siste årene har de drevet prøveboring her.

Geitene døde når de drakk vannet

En av mennene som har møtt opp for å snakke med oss, kan fortelle at de har boret et av hullene like ved huset hans. Selskapets ansatte hadde store vernesko og verneklær, mens barna lekte rundt hullet uten sko.

Ut fra hullet kom det en masse blandet med vann. Da geitene drakk vannet, døde de. Selv opplevde de at massen brant på huden deres, og flere kvinner i området har opplevd spontanaborter.

Selskapet hadde ikke fortalt at uranium var skadelig. Det var ikke før partnerorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp fortalte om farene, at de skjønte sammenhengen og ble klar over den overhengende faren.

Selskapet kom senere tilbake og fortalte at stoffet var farlig, og ønsket at landsbygda skulle flytte til et annet sted. Men de kunne ikke love kompensasjoner.

Litt senere kom selskapet tilbake en gang til. De hadde et langt møte med sjefen deres, og på slutten av dagen kunne både sjefen deres og selskapet fortelle at uranium ikke var et farlig stoff.

Fattigdom, klasse og makt

Mens jeg satt og hørte på historiene de fortalte, begynte jeg å tenke på Skøyen skole. Byrådet har foreslått å utvide skolen med en brakke. Brakkeforslaget har møtt massiv motstand fra foreldrene som vært på deputasjoner i komiteen og har hatt mange møter, og sendt jevnlige mail og telefoner til samtlige medlemmer i komiteen. Et av argumentene mot utbyggingen er noen rapporter sier at det kan være en viss strålefare ved å sette den opp akkurat der, selv om det er innenfor det statens strålevern anbefaler.

Jeg har stor forståelse for foreldrene til barna på Skøyen skole, og jeg tenker at alle burde ha like mye kompetanse og ressurser til å påvirke politiske beslutninger som berører dem. Poenget er at kontrasten til de to advokatene og den ene bygningsingeniøren som hadde møte med meg i vår, var så utrolig stor til denne landsbygda som ikke hadde nubbsjans til å påvirke prøveboringen som skjedde i landsbygda deres.

Selv følte jeg meg også ganske handlingslammet, for hva kunne egentlig vi gjøre? Mens Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon lovte dem å hjelpe dem med å få stanset boringen, kunne jeg love at jeg skulle fortelle historien deres til norske myndigheter, og til den norske utviklingsministeren som akkurat nå sitter å skriver en stortingsmelding som blant annet skal inneholde hva Norge kan gjøre for å hindre gruveselskapers rovdrift i Afrika.

Jeg jobber for Kirkens Nødhjelp som rådgiver for økonomisk rettferdighet og skriver denne teksten i forbindelse med jobb