Ærlig kjøkkenbenkrealisme
Omslagsbilde fra boken Kjøkkenbenkrealisme av Olaug Nilssen
Jeg var ganske forutintatt da jeg bestemte meg for å lese Olaug Nilssens «Kjøkkenbenkrealisme». Jeg hadde lest om boken i et mammablad, der en av personene i boken ble intervjuet. Tittelen på saken var «Deltid, venn eller fiende». Konklusjonen i bladet var helt entydig: deltid var definitivt småbarnsmødres venn. Jeg synes det er en provoserende påstand.
På den andre sida blir jeg like provosert av intervjuer (også i mammablader) med superfeminister som tilsynelatende lykkes på alle fronter. Martine Aurdal ble for en tid tilbake intervjuet av bladet Mamma, og la ut om sitt lykkelige, likestilte liv. Smilende formante hun alle kvinner om at de bør jobbe fulltid og dele permisjonen likt.
Er det noe som gjør meg mer forbanna enn hjemmeværende damer…
Er det noe som gjør meg mer forbanna enn hjemmeværende damer som forteller at de ønsker å være sammen med barna sine, og synes synd på barn som blir forsømt i barnehager fra 8 til 5, så er det feminister som forteller meg at likestilling hjemme, deling av permisjon, fulltidsjobb og lange barnehagedager ikke bare er et enkelt valg, men at de også presterer å være lykkelige. For jeg har valgt som Aurdal, og det er slitsomt. På vei hjem fra barnehagen er jeg så sliten at jeg har lyst å kaste ungene i buskene og sette meg ned å grine midt på veien. Men da blir jo alt bare verre. For om jeg gråter, så gråter ungene også. Jeg er også helt oppriktig redd for at målet om å jobbe fullt, ha små barn, vaske huset i hvert fall hver sjette uke og ha et minimum av politisk engasjement vil gjøre at jeg strekker strikken for langt og blir ufør. For hvor mye er det normalt å gråte? Hvor sliten er for sliten?
Da jeg gikk i gang med å lese boken forventet jeg derfor mer av de idealtypiske mødrene – de lykkelig hjemmeværende og de vellykkede karrieredamene. Jeg fikk svar på tiltale allerede i forordet. Olaug Nilsen sier at målet med boken nettopp er å komme bak den polariserte familiedebatten der mødre må velge leir uten at det er rom for nyanser.
Barnets beste
Jeg lot meg likevel provosere. Grethe Nina Hestholm er en av mødrene som blir intervjuet i boken. Hun har valgt å være hjemme med sine tre barn i 14 år. Hun tar også lite forbehold når hun forsvarer sine valg. Når hun begrunner verdien i å være hjemme hevder hun at:
«Barn som er dårleg oppdratt eller har vore utsette for omsorgssvik er i alle fall ikkje nokon ressurs, de kan lett bli ei stor utgift for samfunnsøkonomien.»
Om barnehagen sier hun at
«Om eg ikkje kan uttale meg om kva skade det gjer, så tenkjer eg at det er opplagt at dei små blir prega av det livet som er der. (…) Det er ei misforståing at barnehagen har ei klar pedagogisk ramme, at den er bygd på forskning. Det er løgn! (…) Det er sanneleg ikkje for barna si skuld at vi har fått barnehagar.»
Hestholm sier mye som provoserer meg. Hun snakker mye om familieverdier og viktigheten av å bruke tid på barna, men hun problematiserer aldri at det er hun som mor som har tatt hoveddelen av dette ansvaret hele veien. Slik kvinner i hovedsak gjør, og slik de taper når det gjelder økonomisk selvstendighet.
karrierejag kan kanskje ikke ha hovedfokus akkurat i småbarnsperioden
Det som likevel overasket meg var at jeg også var enig med Hestholm og mange av de andre kvinnene som valge deltid i mye. Som feminist synes jeg ofte det er problematisk at det er oppgaver menn tradisjonelt har gjort som blir tillagt størst verdi, både i form av lønn og i form av status. Jeg er også enig i mange av tankene rundt å prioritere tid til barna, og at karrierejag kanskje ikke kan ha hovedfokus akkurat i småbarnsperioden.
Tyngre kvinneryrker?
To av de som har valgt å jobbe deltid jobbet innen helse og omsorg. Ellen Lundal Fjæra, som jobber som jobber som hjelpepleier på et omsorgssenter for eldre og An-Magritt Lindtner som jobbet som sykepleier. Hos begge disse kvinnene fremstår forhold ved arbeidsplassen som viktige for deltidsvalget.
«Det er ei fysisk påkjenning og det er ei mental belastning på grunn av alt stresset – du rekk ikkje alt du skal gjere. (…) Då går der med ei kronisk kjensle av at du må prioritere, prioritere mellom pest og kolera.»
sier An-Magritt, som er sykepleier. Hjelpepleier Ellen sier:
«Det er ikkje så mange som går hundre. Dei fleste synest det er greitt med litt ekstra fri (…)»
Selv har jeg valgt å dele permisjon likt med mannen min, og vi har et mål om at vi begge skal jobbe full stilling også i småbarnsfasen. Det har imidlertid vært veldig klart for oss at det er typen jobb vi har som gjør det til et aktuelt valg. Det hadde ikke gått rundt uten fleksitid og rom for å hente inn korte arbeidsdager med arbeidsøkter på kvelden.
Er to fulle stillinger for mye?
Etter å ha lest boken sitter jeg igjen med et inntrykk av at enten jobber en av foreldrene redusert eller så har en vaskehjelp eller aupair. Historiene i boken er selvsagt ikke representative, og det er heller ikke målet med boken. Likevel blir en sittende igjen med spørsmålet om to fulle stillinger er for mye i småbarnsfasen.
Selv vurderer jeg vaskehjelp. Flere av personene i boken reflekterer rundt det alternativet. Cathrine Sandnes og mannen har valgt det som en løsning, mens andre kommenterer at de ikke vil lære barna at andre skal komme og vaske etter dem.
Min konklusjon er at så lenge en betaler skikkelig og gjør det hvitt, så er det greit. Det løser likevel ikke problemet med at det burde væreunødvendig. Arbeidslivet burde gi rom for to fulltidsjobber og tid til husarbeid og barn. Alternativt kunne en sikret at alle fikk barnehageplass i nærheten av der de bodde, og slapp å bruke timer på å farte på kryss og tvers av bydeler og kommuner.
de har alle reflektert over valgene sine
Det mest positive med boken til Nilssen er at foreldrene hun intervjuer får nok plass til å begrunne sine valg på en skikkelig måte. Og da kommer nyansene frem. For de har alle reflektert over valgene sine, og damene som blir hjemme er fullt klar over tap av pensjonspoeng, jobbmuligheter og lønn. Samtidig er de damene som jobber fullt klar over at det er et valg som forutsetter kompromisser på andre felt. Mitt inntrykk er at det er mange krav disse damene, på tross av sine ulike valg, nok kunne vært enig om.
Det er flere eksempler på hvordan arbeid kan innrettes slik at en likevel har tid til barna, og selv om ikke alle velger barnehage er de fleste enig om betydningen av at det må være et godt tilbud til de barna som er der, med tanke på bemanning og kompetanse. Lang reisetid kommer også frem som en utfordring for mange, og noen tar til orde for at fritidsaktiviteter kan legges inn i aktivitetsskolen (SFO), for å gi mer rom til familien på ettermiddagen.
Boken til Nilssen er viktig fordi den setter ord på mange av utfordringene feminismen står ovenfor for å oppnå reell likestilling, som oppvurdering av arbeid i hjemmet og kvinnearbeidsplasser som går an å kombinere med familieliv selv om en jobber fullt.
Min konklusjon er todelt: Stol aldri på mammabladenes fremstilling av virkeligheten og les boken til Olaug Nilssen.
NB. Maddam har fått et eksemplar av Kjøkkenbenkrealisme av Samlaget, men uten noen avtale om at boken skal anmeldes på bloggen.
Om forfatteren
Solveig
Jeg er 29 år og bor på Trasop i Oslo med mann, barn og bonusbarn. Jeg er i gang med en mastergrad i sosiologi, og jobber i en interesseorganisasjon for funksjonshemmede.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Vi må gjere meir for å beskytte Ukrainske familier, kvinner og barn
Russlands invasjon av Ukraina har ført til at millionar av menneske er på flukt internt og inn i Europa, og vi står ovanfor den største […]
Jeg tror du har rett i det Solveig at man kan faktisk ikke klare alt. Husker fra egen barndom at vi i en periode hadde ei som vasket hver onsdag (nabodama), og at pappa i en periode jobbe 80% og var hjemme en dag i uka. Ellers hadde vi dagmamma før vi begynte i barnehagen.
Problemet mitt er ikke at folk ikke kutter ned på annet i småbarnsperioden, men at det kun er mammaene i stort som gjør det. Sekstimersdag er vel den eneste gode løsningen.
Helt utrolig enig, Solveig. Tommel opp til deg for å sette ord på mange viktige dilemmaer!
Jeg synes du er tøff som er ærlig på at det er tøft. At du er sliten, strekker strikken og gråter. Og så lurer jeg på om du har tenkt å fortsette å ha det sånn, og i tilfelle hvorfor.
Jeg har også lest Kjøkkenbenkrealisme, har også kjent på tidsklemme og vanskene med å sjonglere jobb, barn og fritid. Og jeg har stor respekt for at det finnes forskjellige måter å innrette seg på. Det har du også, tror jeg, men så skriver du:
“Arbeidslivet burde gi rom for to fulltidsjobber og tid til husarbeid og barn.”
Og da blir jeg uenig, for det er ikke sånn at alle jobber og alle familier må ha rom til dette. Reisetid til jobb nevner du selv. Typen jobb også – og det er ikke gitt at alle type jobber kan tilrettelegges fullt ut. Antall barn er en faktor som ikke blir nevnt noe sted, og det er rart, synes jeg. En familie som velger å få mange barn tett vil selvfølgelig ha større vansker med å også ha to fulltidsjobber mens barna er små enn familier med færre barn og/eller større aldersavstand mellom ungene.
Hvis man ikke får familieliv med to fulltidsjobber til å fungere, trenger det ikke å være noe feil hverken med folkene eller med arbeidslivet. Det kan faktisk være at de valgene man har tatt (bosted, type jobb, antall barn, osv) har ført til at man også må velge å jobbe deltid en stund for å føle at man har et godt liv. DET ER IKKE NOE GALT I DET.
Det vi må jobbe med, er å sikre at både kvinner og menn føler at de har reelle valgmuligheter. At ingen blir sittende igjen med (økonomisk) Svarte-Per på sikt. Og kanskje at færre trenger å brenne seg ut i forsøket på å fikse alt alltid.
Hei Anne Marie
Jeg er enig i mye av det du skriver, både om at en må føle en har reelle valgmuligheter uten å sitte igjen med økonomisk Svarte-Per, og å jobbe for at færre brenner seg ut i forsøk på å fikse alt.
For meg er likevel mer familievennlig arbeidsliv, for begge kjønn, en av flere løsninger på denne utfordringen. Jeg mener mange arbeidsplasser i dag ikke gir rom for det, og mener det er et eksempel på at mye av arbeidslivet er lagt opp med utgangspunkt i tradisjonelle mannlige livsløp, der faktorer som graviditet, amming, og mye ansvar for hus og hjem ikke har vært viktig å tilrettelegge for.
Du har rett i at hvor en bor, reisetid, antall barn og tid mellom barn er viktige faktorer. Jeg mener likevel det bør være mulig å jobbe fullt selv om man som meg har valgt å få barn tett (1,5 år mellom de yngste), og selv om man ikke har råd til å bo nærme jobben sin.
Kanskje kan ikke alle arbeidsplasser tilrettelegges fullt ut, men de fleste i vårt samfunn får barn og vil ha en småbarnsfase som preger livet og arbeidslivet. Da bør en ta høyde for det i arbeidsmarkedspolitikken og som arbeidsgivere.
Jeg prøver ikke å fordømme noen som velger å gå ned i deltid. Jeg har stor forståelse for det valget. Det er for meg ikke en politiks målsetning at alle skal jobbe fullt alltid. Det er derimot en politisk målsetning for meg at dersom en ønsker å jobbe fullt i småbarnsfasen bør det være mulig uten å slite seg ut. Jeg tror også at andre tiltak, som å bygge barnehagene der småbarnsfamiliene bor og sikre kort reisevei (som en har til skole de fleste steder) er et annet grep som kan hjelpe.
Jeg går ut fra at du er opptatt av at det bør være mulig å sikre deltid som et bedre alternativ øknomisk sett. Der er jeg delvis enig. Jeg mener at det at kvinner jobber deltid stort sett er et valg familien tar sammen. Da bør også de økonomiske konsekvensene ramme begge foreldrene i form av redusert pensjon (sagt på en annen måte: at den som jobber deltid får mer i pensjon på bekostning av den som jobber fullt). Jeg mener også det bør være en målsetning å gjøre det mulig at foreldre deler på å jobbe deltid. Siden de fleste menn tjener mer enn sine koner og samboere er det ikke øknomisk rasjonelt for de fleste par i dag.
Veldig bra skrevet, Solveig!
Jeg har en kommentar som kanskje er litt på siden av det innlegget egentlig handler om, men som er noe jeg har tenkt veldig mye på. Jeg kommer på dette når jeg leser i innlegget ditt at du lar deg irritere over feminister som sier at de både lever likestilt takler tidsklemma og på toppen av det hele greier å være lykkelige.
En ting jeg lurer på er hvorfor så mange med barn har så mye å klage over. Jeg har ikke ført noe statistikk over dette, men jeg sitter med inntrykket av at jeg bare hører en småbarnsforelder snakke om at de er lykkelige for hver 10. gang jeg har hørt en far eller mor klage over at de er slitne, trøtte eller har dårlig samvittighet for noe på jobb eller hjemmebane.
Jeg skulle gjerne hatt litt mer balanse. Litt mer rosemaling og litt mindre negativt. Jeg skulle gjerne sett og hørt litt flere foreldre som virket lykkelige med tilværelsen og de likestilte valgene de har tatt. Litt mer heiarop og confetti til likestillingen, liksom.
Hei Sunniva,
Historier om lykkelige mammaer og pappaer finner du masse av på mammablogger og i mammablader om det er det som interesserer deg. Generelt sett tenker jeg at folk bør få sette ord på hvordan de opplever livene sine, på godt og vondt. Min konklusjon på situasjonene du beskriver at det kanskje er slitsomt å kombinere jobb og småbarn. Men dette skriver jeg jo om i innlegget og du kan lese om det der. Det er mye med å ha barn som jeg synes er fantastisk og som oppriktig gjør meg lykkelig. Jeg synes likevel ikke det er et veldig interessant politisk tema. Vansker med å kombinere jobb og småbarn derimot finner jeg politisk interessant. Derfor blogger jeg som jeg gjør.
I full fart: Takk for innlegget ditt Solveig! Eg likar at du er kritisk til alle absolutte standpunkt i denne debatten, og ja, eg er einig i at eg kunne problematisert meir at det som oftast er kvinner som må ta ansvaret når tidsklemma blir for smertefull (trudde eg hadde gjort det, men…). Samstudes utforskar eg følgjande tanke: Kven er det som har sagt at samver med barn er ein dårlegare måte å investere livskreftene på – enn nærmast ein kva som helst anna jobb? Er det verkeleg slik, eller er vi, kvinner og menn, blitt hjernevaska med det? Nei, vi får ikkje løn eller nok pensjonspoeng av dette valget, men blir sjølve verdivalet mindreverdig av den grunn? Då må vi heller stille kritiske spørsmål til kva som blir oppfatta som verdiskaping i dette samfunnet, enn å bli med på den fordummande og ofte politisk unyanserte nedvurderinga.
Når det er sagt veit eg at livet med barn i eit samfunn der få andre har gjort same valet kan vere eit einsamt liv. Dessutan treng ein som menneske å løftast opp frå det konkrete og trivielle som dette livet kan vere nokså fullt av. Så ja – ideelt sett bør ein dele ansvaret. men slik eg/vi opplevde det var det nærmast umogeleg å få jobbe deltid i stillinga til mannen min. Så då vart det eg som tok ansvaret. Men eg idealiserer absolutt ikkje dette livet. Eg tenkjer at det på mange måtar ikkje var optimalt, men at det likevel var den beste løysinga, når vi no eingong var så heldige at vi kunne tillate oss det av økonomiske grunnar.
Firebarnsmor og statsvitar Kristin Briseid skriv om dette dilemmaet på ein svært nyansert og ærleg måte. Boka hennar heiter Likestillingslykke. Kan tilrådast!
Venleg helsing Grethe Nina Hestholm, heimeverande i 14 år og må stå for det.
Ja, jeg er enig i at det er politisk interessant og jeg likte innlegget ditt skikkelig godt. Jeg sier ikke at innlegget ditt er dårlig eller uinteressant fordi du ikke velger den positive vinklingen. Tvert i mot!
Mitt poeng er som sagt på siden av det du skrev om og handler om at jeg opplever en generell ubalanse mellom de negative og positive fremstillingene av det å være småbarnsforelder. Derfor skulle jeg gjerne sett flere intervjuer av typen du refererer til med irriterende, lykkelige feminister.
Jeg har lest ganske mye på mammablogger, mye midre i mammablader, men det inntrykket jeg sitter igjen med der er at man blir mest lykkelig som forelder hvis man følger mer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, ikke jobber fulltid og har mye tid til matlaging og pusling i hagen. Det er noen unntak, selvfølgelig. Men jeg vil anta at de fleste unntakene er de vi ikke hører så mye om nettopp fordi mange som velger en likestilt løsning jobber istedet for å blogge.