Hvordan ser likestillingspolitikken ut med andre ”klassebriller”?

I september la likestillingsutvalget fram Politikk for likestilling som tar for seg likestillingspolitikken i et klasse-, etnisitet- og livsløpsperspektiv. Utredningen var etterlengtet da det finnes få studier som ser på blant annet klasseperspektivet.

Norge oppfattes som et samfunn med relativt små sosiale forskjeller og ordet klasse har så å si forsvunnet ut av vårt politiske og akademiske vokabular. Likevel hevdes det at likestillingspolitikken er et eliteprosjekt – utformet for og av hvite middelklassekvinner. Holdningsundersøkelser har kartlagt at kvinner med lavere utdannelse er mindre positive til likestilling enn kvinner med høyere utdannelse. Årsakene til dette har vi derimot mindre kunnskap om. En av forklaringene har vært at likestillingsprosjektet enten oppfattes som, eller faktisk er, mindre relevant for kvinner med lavere utdannelse. Med Politikk og Likestilling håpet jeg på flere svar.

At arbeidslinja kan komme i konflikt med kvinners livssjanser og økonomiske sikkerhet er en kjent sak for de som jobber med likestilling. Politikk for likestilling penser innom dette dilemmaet, men utgangspunktet for utredningen er at kvinner først og fremst er i arbeid. Derfor vies det mindre plass til hvordan offentlige stønader og selve arbeidslinja fungerer i et kjønns- og klasseperspektiv. Det er problematisk dersom vi skal danne oss et mer helhetlig bilde av betydningen av klasse.

Arbeidslinja legger til rette for tilknytning til arbeidslivet. Retten til flere av velferdsordningene opptjenes derfor gjennom arbeidslivet der målet er at offentlige stønader hovedsakelig skal være midlertidige. Stønadene kan derfor ikke være så «sjenerøse» at de frister til varig bruk. At arbeidslinja stimulerer til mer deltakelse i arbeidslivet er først og fremst positivt for kvinner og for likestillingen. Samtidig vet vi at kvinner har svakere tilknytning til arbeidslivet enn menn og derav at noen grupper av kvinner rammes særlig hardt av lite generøse stønader og rettigheter som fordrer tilknytning til arbeidslivet.

Utredningen viser at utdanning er den mest utslagsgivende faktoren inntekt og klassetilhørighet. Til tross for at flere gutter en jenter faller ut av videregående, konkluderer utvalget med at frafall får alvorligere konsekvenser for kvinners senere arbeidslivstilknytning, enn for menns. Utredningen slår også fast at enslige forsørgere (all hovedsak kvinner) er den gruppen i samfunnet som kommer aller dårligst ut økonomisk, og det understrekes at velferdssystemet ikke veier opp for de økonomiske utfordringene som følger med det å være enslig forsørger.

Som datter av en alenemor med tre barn uten utdannelse, kommer jeg fra dette klassebunnsjiktet. For meg var ikke dette en nyhet, da klassesamfunnet merkes best på kroppen hos de som har minst. Kort oppsummert kan jeg meddele at de ”politiske samtalene” i slike familier handler om: økonomiske bekymringer. Navs avisning. Navs fordomsfulle, nedlatende og mistenksomme holdning. Navs manglende evne til å tenke langsiktig og til å se den enkelte. Arbeidslivets kyniske utnyttelse av kvinner i pressede situasjoner. Fraværet av mulighet til skolegang som aleneforsørger. Den nedbrytende følelsen av å alltid møte stengte dører, både i arbeidslivet og hos velferdsstaten, og om manglende muligheter til å bryte ut av fattigdommen.

Denne gruppen kvinner, som min mor tilhører, er oftere periodevis ute av arbeidslivet på grunn av omsorgsansvar, helseproblemer og manglende jobbmuligheter. De får sjeldent fast jobb eller fulltidsstilling og har derfor ikke rett på alle velferdsordninger. Da hjelper det lite å henvise dem til arbeidslinja fordi dette er til ”kvinners beste”. En arbeidslinje må i så fall fordre et solid apparat som garanterer kvinner i utsatte situasjoner hjelp i overgangsfaser, tilstrekkelig økonomisk sikkerhet og ikke minst en trygg arbeidsplass.

Dersom vi skal ta klassesamfunnet på alvor må vi være villig til å gå inn i de konkrete livssituasjonene og evne så se helheten i hvordan arbeidspolitikken, velfredspolitikken og familiepolitikken virker sammen. En analyse av kjønn og klasse burde også ta for seg arbeidslinja og de rettslige rammene for likestillingen. For slik det er nå, er det ingen tvil som at politikken tjener noen kvinner bedre enn andre.

Bilde: mother and child,soylentgreen23´Photstream,CC BY NC SA 2.0  

Bilde: no cleaning ladies, solarnu´s Photostream,CC BY NC SA 2.0  

På trykk i Klassekampen 30.10.2012