Litteraturprisen går til…
Det bråkes om utdelingen av Nobels fredspris. Jeg vil også protestere, men stiller meg heller bak dem som allerede gjør en god jobb med det. Isteden retter jeg blikket mot en annen Nobelpris som provoserer.
Prisen jeg tenker på er Nobels litteraturpris som regnes som den viktigste litteraturprisen i verden, både med hensyn til anseelse og pengebeløp.
Jeg har ikke har lest bøkene til Mo Yan som vant prisen år, og kan derfor ikke uttale meg om hans forfatterskap. Komiteens begrunnelse for tildelingen er at han har representert en viktig kritisk røst gjennom Kinas epoker. Det har jeg ingen grunn til å betvile.
Priser forbeholdt menn
Det jeg imidlertid har grunn til å betvile er at det er fortjent, korrekt og rettferdig at denne Nobelprisen (og de andre Nobelprisene) er så godt som forbeholdt menn. Før utdelingen av årets litteraturpris var det en luring på radioen som sa at ”prisen snart må gå til en dame”. Nei, sier du det? Det vriene spørsmålet var om komiteen kan finne en kvinne verdig. Og så sannelig kunne ikke komiteen det i år heller.
Nobels litteraturpris har blitt tildelt 109 mottakere, men bare tolv av disse har vært kvinner. For meg er høydepunktene på denne magre lista over kvinnelige prisvinnere Toni Morrison og Doris Lessing, men dessverre er det så altfor mange kvinnenavn jeg savner. Jeg vil særskilt trekke frem Simone de Beauvior, Irene Nemirovsky, Alice Munro, Amalie Skram, Jane Austen, Agatha Christie, Virgina Wolf, Xue Xinran og Sofi Oksanen
En fantasiløs nobelkomite
Dette er kvinnelige forfattere som har tilført verdenslitteraturen enestående kunst. Som ivrig leser av litteratur skrevet av kvinner er jeg, når sant skal sies, mektig fornærmet over at disse kvinnenes (m.fl) forfatterskap ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener.
Ifølge Nobels testamente skal prisen i litteratur gå til «den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning». Disse damene, har på ulike vis, skapt banebrytende litteratur i sin samtid og etterlatt seg litterære verk som fremdeles står sterkt. Men hva hjelper det når nobelkomiteen ved det Svenske Akademiet består av fantasiløse tullinger og lever i, og reproduserer, et verdensbilde sett gjennom menns øyne?
Den hvite mannen er den beste skribenten?
Komiteen ble lenge kritisert for å tildele prisen hvite menn fra Europa, ja fortrinnsvis fra Sverige (det er alltid så sjarmerende når slike komiteer benytter anledningen til å gi prisen til sitt eget land eller i tråd med komitemedlemmenes egne politiske overbevisninger (også jmf. Jagland og Fredprisen)). Fra midten 70- tallet har komiteen for litteraturprisen gitt den til flere forfattere fra andre verdensdeler. Også kvinnefrekvensen har gått moderat opp. Men fremdeles tilhører det sjeldenheten at en kvinne mottar prisen.
Siden nobelkomiteen (for både den ene og den andre prisen) er fullstendig inkompetent har jeg bestemt meg for å ”tildele” min egen litteraturpris.
De nominerte er til årets pris for fremragende litteratur er:
Irene Nemirovsky og Sofi Oksanen.
Sofi Oksanen var født i Finland i 1977. Hennes forfatterskap handler blant annet om postsovjetisk kvinneidentitet, seksualitet, psykiske lidelser og skjønntyranni. Samtlige av hennes bøker har vært kontroversielle på grunn hennes åpne, råe og svært ærlige skildringer av noen av de mest tabubelagte temaene i vårt samfunn.
Irene Nemirovsky var født i Kiev i 1903 og døde i Auschwitz i 1942. Hun er mest kjent for boken Storm i Juni som handler om den tyske invasjonen av Frankrike under andre verdenskrig. Sjelens Herre er et av hennes andre store verk. Her gir hun oss en sterk historie om kampen for å overlevelse som sulten innvandrer i Frankrike i mellomkrigstiden. Bøkene ble først utgitt i 2004 fordi manuskriptene har ligget ulest i en reiseveske siden andre verdenskrig.
Og årets vinner av Malins litteraturpris er:
Irene Nemirovsky.
Begrunnelse: Med Storm i Juni gir Nemirovsky oss enestående skildringer av de siviles flukt ut av Paris under den tyske invasjonen. Boken er av eksepsjonell litterær kvalitet, og i likhet med i Sjelens Herre er hennes persongalleri og personskildringer uten sidestykke. Sjelens Herres dagaktualitet gjør henne også til en verdig vinner. Fremdeles preges Europa av sultne mennesker på flukt som søker frihet i Europa, hvor de møter stengte dører, rasisme og fremmedfrykt. (Jeg vil derfor spesielt anbefale komiteen for Nobels Fredspris å lese denne boken, faktisk).
Gratulerer Irene Nemirovsky!
Har du noen tips til andre kvinnelige forfattere vi burde lese?
Bilde: Runaway: stories by alice munro,life serial´s Photostream, CC BY NC SA 2.0
Bilde : author cards, nuanc´s Photostream, CC BY NC SA 2.0
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Dubravka Ugrešić. Særlig “Museum for betingelsesløs overgivelse”.
Og – kanskje ikke helt nobelprisvinnermateriale, men “Jeg kunne vært et menneske” av Cathrine Knudsen var helt klart ett av fjorårets litterære høydepunkter for min del.
Eg er heilt einig med deg! Men eg må få påpeike at når ein vil hylle nokon for deira fantastiske
mesterverk, må ein også få ned namna deira riktig: Jane Austen og Agatha Christie.
Merker at du helt fint for meg kan gi ut både fredsprisen og litteraturprisen fra nå av. Glitrende valg!
hei JC, beklager dårlig rettskriving:( enig med deg! ingen unnskyldning, bare slurv og hastverksarbeid. takk for hjelpen. jeg skal rette opp!
takk Karen!
takk for lesetips Mikkel.
Les Edith Södergran og Marguerite Duras og Torborg Nedreaas og Ingeborg Bachmann og Gunnhild Øyehaug og Olaug Nilssen og Alice Walker. Begynn i dag!
Nå er det vel like regler for Nobels Litteraturpris som for fredsprisen: Den kan ikke deles ut posthumt. Så Jane Austen som døde på 1800-tallet kunne ikke akkurat vært aktuell. Ellers har du rett i at det er en påfallende skjevfordeling, som tydeliggjør kjønns- og kulturbakgrunnen til komiteen.
(En helt annen sak er at det er tullete å insinuere at det var Jagland “sin skyld” at EU vant fredsprisen. EU har vært oppe som potensielle vinnere en rekke ganger helt siden 60-tallet, Jagland er bare en stemme i komiteen.)