Klara Furuberg og Ingrid Hødnebø gjesteblogger for maddam i dag

[På hvert sitt kontor i offentlig virksomhet. En mandags morgen. I og K er på gmail-chat.]

Klara: Sjekk det her intervjuet med Aslak Nore hvor han snakker om boka si “En norsk spion”. “Det er ingen tvil om at tildekking og fromhet skaper et slags begjær. Det som er vanskelig å få, er spennende.” Herregud! Hijabfetisj på gang? Jeg blir helt klikko!

Ingrid: WTF? Utrolig irriterende, stereotypiserende og orientalistisk crap.

Klara: Dette kan faktisk bli en best-selger. Vi burde nesten anmelde boka for å hindre at han får spredt sånne klisjeer uimotsagt?

Kort oppsummert

En norsk spion er en pageturner. Den følger Peter Wessel og de utvalgte medlemmene i “Fredsduene” på et oppdrag for å hindre et angrep på nordmenn i Afghanistan. Vi syns det var morsomt å få være med på barer og hoteller i Dubai, gatene i Kabul og fjellheimen i Kunar. Den er spekket med referanser om persisk poesi og orientalistisk billedkunst, geopolitisk historie og moderne etterretningstjeneste. Vi setter pris på denne litt “flink pike-aktige” måten å skrive på. Det skaper autentisitet og gjør det lærerrikt å lese boka – selv om vi må innrømme at alle de tekniske detaljene om våpen nok er perler for svin for vår del.

(Over)tolkningen

I helten Wessels blikk er midtøsten et forførende sted. Et gjennomgående trekk ved boken er seksualiserte beskrivelser av kvinner, i forbifarten observerer helten stadig hijabis og niqabkledde kvinner som oser erotikk. Flere ganger kommer han tilbake til at det er ingenting som er så tiltrekkende som det som er forbudt. Beirut er en mer erotisk kultur enn den norske noen gang kan bli, ja “Hele Midtøsten koker av erotikk” som en følge av kvinners manglende frihet til å kle seg som de vil. Norske jenter får gjennomgå fordi de er så dårlige til å gå på høyhælte sko sammenlignet med sine medsøstre i Beirut. Slik inngår boken i en orientaliserende tradisjon, midtøsten blir en heksegryte av begjær i motsetning til vårt kalde nord. Forfatteren er nok klar over at han kan bli utsatt for en slik kritikk, og interessant nok går romanen også i dialog med orientalismebegrepet. Vår helt studerer selv kunst og har lært om de orientalistiske framstillingene av midtøstens kultur. Det er til og med en orientalist som har malt Wessels favorittmaleri, “det voyeur-aktige mesterverket Kvinnene i Algier”.“Bildene er fremdeles vakre” hevder Wessel, selv om de er utrykk for “klare fallosaktige maktkonnotasjoner”. Kanskje hevder forfatteren her sin rett til å eksotisere og begjære midtøstens kvinner, rett og slett fordi de er så vakre?

“Kvinnene fra Algiers” av Eugene Delacroix

Selv om romanen tegner fascinerende bilder av disse kvinnene glir det av og til over i det parodiske når kvinnene oppleves som uttrykk bakenforliggende geopolitiske eller kulturelle størrelser heller enn som individer. Den kalde og svært intelligente Ivana lever opp til alle stereoptypene for øst-europeiske kvinner. Når han havner i bassenget med den vakre Teraneh reflekterer Wessel over hvor utbredt praksisen med underlivsbarbering er i Iran. Slik kan enkeltmennesket forsvinne bak stereotypiene. Dette gjelder ikke bare kvinnene han møter i midtøsten. De samme skjer faktisk med hans norske kjæreste når han innser at hans kjærlighet for AUF-eren Emma (kan det bli mer norskt?) er farget av hans nasjonalfølelse, “sammen med Emma forstod jeg hvor norsk jeg var, at nærheten jeg kjente til Emma var grunnleggende annerledes enn til noen kvinner her nede”. Men elsker han da egentlig Emma, eller det Norge hun representerer: trygghet og sosialdemokrati?

Det er likevel fristende å frikjenne Wessel fra anklagen om å redusere sine kvinner til sjablonger. Som alle gode etterretningsagenter vil Wessel tross alt heller forføre (eller forstå?) enn å erobre. Vi liker godt når han sier: “Sex handler om kroppskontakt. Stillinger er ingenting. Sex er å forstå hverandre”. Til tross erotisering av tildekte kvinner har Wessel også er tydelig kritisk blikk. Tydeligst kommer feministen i ham fram når han sier: “tildekking av kvinner var og ble innvevd i en patriarkalsk kultur av ære og skam”. Vi lurer: Er Wessel ikke bare vår første norske spion, men vår første feministiske spion?

Det tragiske

Spionen og hans kvinner er en viktig del av spionromanen – hva ville James Bond vært uten bond-damene? Men et annet viktig sjangertrekk ved spionromanen er at den er samfunnskritisk. Dette uttrykkes i boka via Wessel, både i kraft av navnet og kvalene han bærer på. Den unge Petter Wessel vil helst assosieres med navnebror Tordenskjold – “Fordi Tordenskjold var den første norske etterretningsmannen”. Som ung student i Beirut har Wessel et forenklet, orientalistisk syn på Midtøsten, og en klassisk helteskikkelse som Tordenskjold er nok det som passer ham best. Kjæresten hans, Emma, derimot, foretrekker en annen navnebror: Peter Wessel Zapffe.

For Zapffe er noe tragisk når det særtrekket som i utgangspunktet skal bidra til selvrealisering blir for stort. Da kan det ende med undergang heller enn at man oppnår sitt iboende formål. Menneskers meningssøken eller den irske kjempehjortens tre meter lange gevir er Zapffes typiske eksempler. I En norsk spion opplever Wessel seg selv og den norske “frigjøringskrigen” som tragisk etter han kommer tilbake fra et såkalt vellykket oppdrag: “Og dere står her og klapper? Dere tror vi har vunnet? Nei. Vi har tapt. Og det var idag jeg virkelig skjønte det.” Peter Wessel forteller kollegaene om det han har opplevd, om bomben, en kvinne uten bein, om to døde kontorister og en afghaner som hadde bedt ham stikke til helvete.

I slutten av boka blir vi riktignok litt usikre på hvor langt denne kritikken strekker seg: Peter Wessels sjef “Admiralen” sier i noe som kan minne om en forsonende oppsummering at det ikke er krigen i Afghanistan eller mot islam som er den viktige, men kampen mot motstanderne av åpenhet og mangfold, “… av vårt demokrati, vår sekularisme, vår likestilling og vår rasjonalitet. Motstanderne våre er dem som søker renhet – etnisk, religiøst, ideologisk.” Er dette en slags legitimering? Det er ikke helt klart. Vi lar tvilen komme Nore til gode og lanserer følgende tolkning: Admiralen uttrykker i virkeligheten det liberale dilemma; å påtvinge andre frihet gjennom krig er like ulogisk som det er tragisk og meningsløst. Dette er kanskje å trekke det litt langt, men overfortolking er tross alt noe av det vi liker best.

Spionens kjerne

Men det er ikke bare innsikten i det liberale paradoks som gjør denne romanen til en tragedie – fra Atens feider med Troja, fra annen verdenskrig og ikke minst fra spionromanens gullalder, den kalde krigen – ender etterretningsagentene alltid opp i seng med fienden. Man må forstå den andre for å vinne over dem. Problemet er selvsagt at forståelse kan føre til vennskap og kjærlighet. Eller som Bono ville sagt det, “the russians love their children too”. Skillene mellom oss og dem blir uklare, og for Peter Wessel viser det seg å være vanskelig å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Den konstante forestillelsen som kreves i etterretningstjenesten, innlevelsen i en annen kultur, kan til slutt bli en trussel mot din egen følelse av tilhørighet. For å overleve i spionromanens univers må man kunne takle gråsonene og kompleksiteten etterretningstjenesten innebærer. På slutten av romanen virker det som dette blir stadig vanskeligere for den norske spionen. Heldigvis får han hjelp av vår favorittkarakter, varme og intelligente Emma. Vi bli nok blinde for spionen når vi fokuserer på relasjonen, men slik vil leser romanen er det hos Emma Wessel til slutt finner forsoning. “Emmas pust var rolig som et barns. Jeg hadde harehjerte da jeg la meg ved siden av henne og kysset henne øverst på ryggen.”

Vi synes spionromansjangeren var et godt valg for Nores romandebut. Romanen rommer folkeopplysning, problematisering av kvinnesyn og kritikk av norsk utenrikspolitikk.

Peer Gynt: “Så sig, hvad du véd! / Hvor var jeg, som mig selv, som den hele, den sande? / Hvor var jeg, med Guds stempel på min pande?” Solveig: “I min tro, i mit håb og i min kærlighed.”

Bilde: Eugene Delacroix,Femmes d´alger dans leur appartement, inharecherche`sPhotostream, CC BY 2.0

Bilde: Copyright Dana Smillie, på oppdrag fra ibsen.net

Klara Furuberg skriver mastergrad i lese- og skrivepedagogikk, og har også en bachelorgrad i litteraturvitenskap hvor et semester gikk med på å studere vestlige kunsteres fremstillinger av orientalske kvinner. Etter det har hun stort sett klikka hver gang hun ser klisjepregede framstillinger hvor kvinner ikke har noen annen funksjon enn å være speil for den mannlige hovedrollen. Dette skjer mye oftere enn hun skulle ønske.

Ingrid Hødnebø er filosof og fan av den egentlige Peter Wessel, Peter Wessel Zappfe. Det hender hun blir svak for kvinner i hijab, og lurer på om det gjør henne til skaporientalist. Ingrid er sosialistisk materialist, som liker luksus og flotte klær og mener at vi må fordele disse godene bedre i samfunnet.