Stemmene til østeuropeiske kvinner blir ikke hørt i «rom»-debatten.

«Elvira» vokste opp i en fattig familie på landsbygda i Bulgaria. Hun var elleve år da en eldre mann ville gifte seg med henne. Familien avslo, men kort tid etter ble «Elvira» voldtatt av den samme mannen. Ifølge de kulturelle normene tilhørte hun da ham, og hun ble tvunget til giftermål. Hun flyttet til ham og mistet skolegangen. 13 år senere hadde de tre barn, da han bestemte seg for å forlate henne. Igjen stod hun på bar bakke, uten familie, arbeidserfaring, skolegang eller nettverk. I dag jobber hun som prostituert i Oslos gater. Når hun blir spurt om livet i Oslo, svarer hun: «Det er lite nytt med dette. Min kropp har jo ikke tilhørt meg siden voldtekten. Kulturen min gjorde et grusomt overgrep på meg.»

Hvem og hva er rom? 

Historien til «Elvira» er ikke unik, men heller en gjenganger, med variasjoner, som hjelpeapparatet i Oslo møter i sitt arbeid med østeuropeiske kvinner. I den norske debatten omtales de som «romfolket», men i virkeligheten består de av et mangfold av befolkninger med forskjellige språk, tradisjoner og leve­måter. Så til tross for vårt behov for å kategorisere, er ikke denne samlebetegnelsen alltid like treffende. Og med så store kulturelle variasjoner, ville det muligens være mer riktig å omtale dem som fattige, som er det de i all hovedsak er. Eller som de mest forfulgte, stigmatiserte og diskriminerte befolknings­gruppene i dagens Europa.

Kulturelt sett er gruppene preget av et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Jentene anses som voksne når de er kjønnsmodne, og tidlige giftermål er svært vanlig. Analfabetraten er høy, den ligger på hele 38 prosent for kvinner og 19 prosent for menn. Siden Romania og Bulgaria ble innlemmet i EU, har mange flyttet fra øst til vest i Europa. De flytter hovedsakelig på grunn av fattigdom og diskriminering i opphavslandet.

Hvor blir det av likestillingsperspektivene?

I sommer raste debatten blant annet om «rombefolkningen» i Oslo skulle få lov til å gå på do eller ei. Men foreløpig har både kvinne- og kjønnsperspektiver latt vente på seg. Jeg har opplevd det som noe paradoksalt i et «foregangsland for likestilling» der det å fremme kvinners deltakelse, behov og sikkerhet også er en grunnstein i vår bistands- og utviklingspolitikk – i land i sør (vel å merke).

Da debatten gikk, var det ingen som tok opp at kvinner har andre sanitære behov, og at det å gå på «do i buskene» er mer risikabelt for kvinner. Dette er kanskje banale eksempler, men likefremt et forsøk på å illustrere at kvinnenes stemme og behov i disse gruppene har vært bemerkelsesverdig lite synliggjort og tematisert. Mine observasjoner stemmer overens med hjelpeapparatets oppfatning. Ifølge Nadheim, som jobber med mennesker med prostitusjonserfaring, har det først og fremst vært menn fra Øst-Europa som har snakket på vegne av «rombefolkningen», og få undersøkelser har blitt gjort av hva som er kvinnenes behov.

Trippel diskriminering 

Østeuropeiske kvinner og menn som lever på gata i Oslo står ovenfor ulike erfaringer og utfordringer. Noen av kvinnene prostituerer seg og føyer seg inn i en statistikk der fattige østeuropeiske kvinner er overrepresentert blant sexmigranter i Europa. De opplever diskriminering på grunnlag av både etnisitet, kjønn og som prostituerte.

I masteroppgaven «Double Discrimination: Examining the Marginalisation of Roma Migrant Sex Workers» skriver Sarah Elisabeth Laugo at sårbarheten og faren for utnyttelse er langt høyere for sexmigranter og de menneskehandlede enn for norske prostituerte. De har mindre kontroll over arbeidssituasjonen sin og kan derfor bli mer avhengig av en «organiserer» som kan gi beskyttelse. Kvinnene utenfra har også færre rettigheter og mangler informasjon om hjelpetiltak. For de østeuropeiske kvinnene forverres situasjonen ytterligere av språkbarrierer, dårlige lese- og skriveferdigheter og kulturelle forskjeller.

Våre medmennesker og likeverdige

De kulturelle forskjellene handler om en vantro overfor myndigheter, og at det er vanskelig å inkludere de østeuropeiske kvinnene med andre brukere grunnet rasisme som går begge veier. Kvinnene utfordrer også vår stereotypiske oppfatning av «kvinnelige ofre». For til tross for sin vanskelige livssituasjon, beskrives de som svært tøffe og med usedvanlig mye pågangsmot, vilje og sterke meninger – som sjeldent holdes tilbake. Et annet trekk som fremheves er deres humoristiske sans der latter, vitser og vanvittig galgenhumor sitter løst.

Møte med, og fortellingene om, disse damene gjør meg både trist og håpefull. For med så viljesterke damer tror jeg det er et potensial om vi gav dem en stemme i vårt samfunn, men dette fordrer både at vi våger å snakke mer «med» enn «om» dem, og at vi tar innover oss at de er våre medmennesker og likeverdige.

Vil du lese mer om befolkningsgrupper fra øst?

Ian Hancock med We are the Romani people eller Begrav meg stående  av Isabel Fonseca

Teksten var på trykk i Klassekampen mandag 1.oktober 2012

Bilde: KIF_1426, roma.right´s Photostream,CC BY NC SA 2.0 

Bilde: KIF 1424, roma.right´s Photostream,CC BY NC SA 2.0