Roberta Bolaña-Johansen* gjesteblogger. Hun er ansatt ved UiO.

Tiltakene for å øke antall kvinner i professorstillinger har gått ut fra premissen om at det er noe feil med kvinner, at de kunne gjøre ting annerledes. Tiltakene blir sjelden rettet mot det som universitetet som institusjon gjør feil. Det å ha det samme antall kvinner som menn i institusjoner for høyere utdanning er ikke synonymt med likestilling. For å oppnå likestilling, er det nødvendig å forandre akademia og dets ekskluderende maktstrukturer, gjøre akademia til et sted med andre maktrelasjoner enn de som finnes i dag. Det er på tide å gå tilbake til barrikadene, re-politisere og sette spørsmålstegn ved standardene som brukes for å sikre likestilling i norsk akademia.

Selv om kvinner besitter flere av de høyeste posisjonene i det akademiske hierarkiet i Norge enn i andre europeiske land og USA, så er norsk akademia fortsatt en arena preget av kjønnsforskjeller. I grove trekk er halvparten av doktorgrads- og postdoktorstillingene besatt av kvinner, mens 80 % av professorstillingene har gått til menn. Dette bekreftes av flere kilder, for eksempel den nylig publiserte rapporten av Vabø m.fl. (“Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning. En tilstandsrapport.”)

Manglende likestilling i akademia er et tema innhyllet av fordommer, tabuer og skam, i følge en nylig publisert rapport forfattet av Løvbak og Holter ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (Kjønn og karriere. En rapport om kvinners karriereutviklingmed utgangspunkt i mentorprogrammet vedUniversitetet i Oslo).  Ingen av de kvinnene Løvbak og Holter intervjuet snakket direkte om diskriminering. De fremhevet heller et ønske om likestilling, og et ønske om at manglende likestilling ikke skulle være et problem.  Mangel på likestilling i norsk akademia burde ikke eksistere.

Den argentinske fotografen Walter Astrada inkluderte portretter av norske kvinner i sitt prosjekt «Vold mot kvinner» sammen med portretter av kvinner fra Guatemala, India og Kongo. I et intervju med New York Times forteller han at Norge var det vanskeligste stedet å dokumentere vold mot kvinner – ikke fordi den ikke finnes, (eksempelvis dokumenterer en rapport fra 2005 fra NIBR “Vold i parforhold”at vold er et problem for et oppsiktsvekkende høyt antall norske kvinner) – men fordi det er et problem som ingen snakker om.

Ved å insistere på at vårt samfunn har oppnådd likestilling, ser kvinner vekk fra de sosio-politiske forholdene som historisk har diktert erfaringene deres, og tar på seg ansvaret for diskrimineringen de opplever som individer. Jeg tror, selv om det virker brutalt, at det finnes paralleller mellom denne overseelsen og ønskene kvinner har om at problemet (vold / mangel på likestilling) ikke burde eksistere. Og det er ikke rart, hvis vi tenker på den fremtredende stillingen idealet om, og normene rundt, likestilling har i vår kollektive forståelse av «norskhet».  Våre kjønnede erfaringer (kvinner utsatt for vold/ekskludering) er en abnormitet som truer den hegemoniske stillingen likestilling som verdi har i Norge og Skandinavia.

Forskning.no publiserte en artikkel som med referanse til Vabø m.fl. sin rapport annonserte at Forskningsrådet lanserer en ny satsning som vil bidra til å forbedre kjønnsbalansen i norsk akademi. I kommentarfeltet under artikkelen hadde en anonym kommentar skrevet «… og la forfallet innen akademia for alvor begynne!». I 1988 publiserte Elisabeth L’orangeFürst en pionerbok som dokumenterte noen av de mekanismene som opprettholder ulikhet mellom menn og kvinner i norsk akademi. L’orangeFürsts bok skapte rabalder og ble kraftig kritisert i akademiske sirkler. Selv om det har gått nesten 25 år mellom L’orangeFürsts bok og rapportene til Vabø m.fl. og Løvbak og Holter, så har få ting endret seg. Som Maud Eduards fra Stockholms universitet antyder, kan den fortsatte, om enn tilslørt, motstanden mot kvinner i akademia også forstås i lys av at akademia er en av de viktigste arenaer hvor hvite heteroseksuelle middelklassemenn produserer maskulinitet, kunnskap og nasjonale verdier.

Samtidig vil mange likevel insistere på at akademia er et grunnleggende meritokratisk (og apolitisk) og kjønnsnøytralt prosjekt. På denne måten blir de maktrelasjonene som ekskluderer kvinner gjort usynlige. På den annen side er vi i Norge overbevist om at vi har oppnådd likestilling og at det bare er et spørsmål om tid før situasjonen i akademia «normaliserer seg». Selv om statistikken viser at det er like mange kvinner som menn i postdoktorstillinger, så betyr ikke det at de ekskluderende materielle og subjektive forholdene har forsvunnet. Tall alene forandrer ikke eksisterende maktrelasjoner. De to nevnte rapportene antyder helt riktig at, selv om det virker paradoksalt, så trenger vi i Norge mer forskning for å forstå hvordan kvinner blir ekskludert i akademia. Utover det må vi kvinner i norsk akademia mobiliseres og posisjonere oss politisk og bruke den nye forskningen for å skape debatt som kan bringe forandringer frem.

Det er ingen hemmelighet at kvinner i større grad enn menn tar ansvar for oppgaver som ikke resulterer i akademiske meritter. Eksempler er undervisning, veiledning og administrasjon av ressurser. Desto lavere vi er på rangstigen, desto oftere deltar vi i aktiviteter som ikke kvalifiserer oss til en professorstilling. Det holder ikke at kvinner får insentiver for å gjøre det samme som menn gjør og på samme måte. Det er utilstrekkelig at vi «lærer» å oppføre oss som våre mannlige kollegaer. Utover insentiver for å øke antall kvinner i nøkkelposisjoner, må prosjektet likestilling i akademia sette spørsmålstegn ved, diskutere og omdefinere begreper som ‘kjønnsbalanse’, ‘inkludering’, ‘deltakelse’, ‘fremragenhet’, ‘vitenskap’, ‘meritt’ og ‘likestilling’. Det er også nødvendig å forstå og endre ikke bare måten de organene som evaluerer mål og fremragenhet i akademia ekskluderer kvinner, men også hvordan disse organene blir til, er organisert og fungerer sanksjonerende.

Ideen om universitet som en bedrift som skal styres fra en markedsliberalistisk økonomisk logikk, har forplantet seg i måten likestilling har blitt institusjonalisert ved norske universiteter. Likestilling blir bare fremmet så lenge den bidrar til å sikre målet om fremragenhet og slik bidra til norske deltakelse i internasjonal konkurranse. Kvinnelige akademikere, for vår del, ser ofte ikke de hindringene som ligger mellom oss og høyere stillinger, med bedre lønn og prestisje, som noe som er bestemt av maktstrukturer. For til syvende og sist er ofre det siste vi vil være! Det virker som om vi er sikre på at vår påvirkning er i gode hender hos de talløse likestillingspanel/utvalg og som har blitt institusjonalisert hos våre universiteter og fagforeninger. Og at disse institusjonaliserte stedene (med vårt klientelistiske forhold til dem) vil, med tiden, finne nøkkelen som åpner døra som bare ‘de (antatt) beste blant oss’ skal ha adgang til.

De to overnevnte rapportene, den farlige posisjonen til norsk høyreside (Siv Jensen er for eksempel overbevist om at Norge har oppnådd full likestilling, og Høyres diskurs knytter seg til ideer om internasjonalisering og kommersialisering av forskningen) og utsiktene til at de kan vinne neste års valg, burde være nok grunn til at kvinnelige akademikere går tilbake til barrikadene med en mer radikal holdning for å kreve vår rett og slik unngå nye 25 år uten vesentlige endringer. Åh nei, unnskyld! Politisk aktivisme ikke er jo meritterende arbeid, og forresten må vi hjem nå for å skrive artikler og… glem det.

* Navnet er et pseudonym.

Bilde 1: Oslo_2010 08 19_0689 av HBarrison (CC BY-SA 2.0)

Bilde 2: Scissors av semuthutan (CC BY-NC-SA 2.0)