Hvis noen er i tvil om at Norge har gode, kvinnelige skuespillere må de gå og se Som du ser meg, debutspillefilmen til Dag Johan Haugerud. Filmen, som er kortlistet til å bli den norske Oscar-kandidaten, svømmer nemlig i gode skuespillerprestasjoner og  hverdagstro kvinneroller.

Vi møter tre kvinner som hver kommer opp i en konflikt. Sykepleieren, som skal være veileder for en student. Oversetteren, som lar seg presse til å oversette en bok hun egentlig syns er dårlig, og mor og datter som blir tilbudt en million i gave fra slektninger.

Kontrastene står sterkt i filmen. Laila Goody og Trine Wiggen har en fin dynamikk i rollene som sykepleiere, og fremstår som komiske motsetninger. Ragnhild Hilt og Andrea Bræin Hovigs karakterer er nærmest personifiserte litterære sjangere, smal bok møter chick-lit, det dype og filosofiske møter det overfladiske, multitaskende. Gjennom filmen sitter du med en følelse av å ville riste litt i dem, karakterene, og skrike ut “Bare si det! Si hva du mener!” helt til Henriette Stensrup sin karakter Ann Kristin gjør akkurat det. Hun sier akkurat hva hun mener om tantens overveldende gave til moren. Generasjonene deler seg i hver sin time out, og mens døtrene diskuterer fremtiden og hva som vil skje hvis gaven aksepteres, trenger mødrene seg inn i fortiden om noe som kanskje var like greit å glemme. Besøket topper seg da patriarken kommer valsende inn med en løsning som kun Ane Dahl Torp, som datteren, sier hva hun egentlig syns om.

Du veksler mellom hvilke karakterer du liker best, er det Ann Kristin eller Grete Maigret? Du ler av karakterene, av dialogen og av hverdagssituasjonene som de fleste kan relatere seg til. Og selv om jeg syns avdelingssykepleieren kunne backet opp Lise Gundersen mer, så digger jeg transformasjonen fra streng avdelingssykepleier til hot babe. Og hvordan det presser den hverdagslige, diktelskende Lise ennå litt mer ned.  Og jeg elsker fortellerstemmen til Andrine Sæther, og hvordan hun flettes inn i historien i små glimt.

Det er en av de filmene hvor en kommer ut fra kinosalen og bare må diskutere litt. Det er en film som har gitt rom til skuespillerne, og vinner på det. Men jeg skulle ønske historiene hadde vært bundet litt tettere sammen, slik at filmen fremstod her helhetlig, en blir sittende igjen og lure på hva som var poenget. Men se filmen for den fantastiske dialogen og de fine øyeblikkene, for i dem er det gull.