Et helblått flertall etter neste valg vil gi en likestillingspolitisk helomvending.

I disse dager jobber partiene med utformingen av neste valgprogram. Inntil vi har de nye programmene i hende, kan vi se til det gjeldende og de foregående partiprogrammene for å danne oss et inntrykk av hvilken kjønnspolitikk vi har i vente med Høyre og Frp i regjeringslokalene.

I min gjennomgang av partienes familie- og likestillingspolitikk fra begynnelsen av 1980 tallet og frem til i dag finner jeg at Frps programfestede likestillingspolitikk i perioden bærer preg av at klipp- og lim-funksjonen har vært hyppig i bruk. Frp gir oss nesten identisk ordlyd og likestillingspolitisk innhold gjennom tre tiår, med en overordnet målsetting om å innføre kjønnsnøytralitet i lover, forskrifter og forvaltningsmessige praksiser. Forholdet mellom kjønnene anses som et privatanliggende som skal utvikle seg naturlig, og uten innblanding fra det offentlige. Derfor skal kvoteringen avvikles, likestillings- og diskrimineringsombudet og likestillingsloven fjernes og markedet regulere lønnsfastsettelse. I følge Frp er fri konkurranse beste vern mot diskriminering, da dette vil føre til at bedriftene sikrer seg de beste arbeidstakerne. Det er heller ikke statens oppgave å utjevne lønnsforskjeller som oppstår naturlig i arbeidsmarkedet, mener partiet.

Men forholdet mellom kjønnene er ikke et like privatanliggende spørsmål for alle lag av befolkningen. I partiprogrammet fra 2009 til 2013 skriver Frp: ”Det er i enkelte innvandrermiljøer at likestillingen har kommet kortest. Det er derfor viktig å stimulere disse miljøene til økt likestilling. Dette er også en forutsetning for en vellykket integrering”. Frp vil derfor ”ha fokus på likestilling i innvandrermiljøene”. Formuleringene bryter med partiets likestillingspolitiske linje som aldri gjør opp status for likestillingen og langt mindre tar til orde for å stimulere til mer likestilling. I tidens løp ser det likevel ut til å Frp har inkorporert likestilling som en ”norsk verdi” som nå brukes som indikator på minoritetsbefolkningens tilpasning til våre kjerneverdier.

På 1980-tallet hadde Høyre programfestet flere politiske virkemidler som skulle bidra til mer resultatlikhet i kvinners deltakelse, representasjon og lønn. Ti år senere, i partiprogrammet fra 1993 til 1997, konstaterer Høyre at vi har kommet langt når det gjelder kvinners deltakelse og representasjon, og tiltakene tas ut av programmet. I likhet med Frp var hovedbekymringen tidsklemma, som hadde oppstått som følge av to fulltidsarbeidende foreldre og at staten hadde overtatt familiens tradisjonelle oppgaver, forklarte partiene. Mer makt, ressurser og valgfrihet skulle derfor tilbakeføres til hjemmet slik at den kunne fylle sin tradisjonsbærende rolle. Her kommer blant annet kontantstøtten inn som et sentralt virkemiddel.

Høyre har over tid nærmet seg Frps holdning til likestilling. Partiene definerer likestilling som kjønnsnøytralitet og antidiskriminering og Høyre har erstattet likestillingspolitikken med bekjempelse av diskriminering. Her understrekes det at dette innbefatter likestilling mellom kjønnene, men tiltakene uteblir. Partiene er også enige om at minoritetskvinner må inn arbeid og bli mer likestilte, men først og fremst av hensyn til integreringen. Hvordan dette skal skje er også uvisst. Avstanden mellom partiene i dette politikkfeltet er derfor såpass liten og forskjellene så uklare, at et samarbeid neppe vil gi partiene hodebry. Mer interessant blir det å se hvordan KrF skal forholde seg til dette, dersom det blir aktuelt. KrF er riktignok enige med høyresiden i familiepolitikken, men i de likestillingspolitiske spørsmålene som omfatter blant annet likelønn, kjønnskvotering og kvinners arbeidsvilkår, er holdningene mildt sagt på kollisjonskurs.

Statsfeminismen blir ofte betegnet som et sosialdemokratisk byggverk. Dette er en for snever forståelse av likestillingspolitikkens fremvekst. På 1980-tallet var politikkfeltet mer preget av tverrpolitisk enighet (med unntak av Frp) om at virkemidler måtte til for å oppnå likestilling. Den korporative kanalen med en utstrakt kontaktflate mellom kvinnebevegelsen, fagforeninger og politikerne har også spilt en avgjørende rolle. Men en ny regjering med Frp og Høyre vil utvilsomt bety slutten på den norske likestillingsmodellen og innebære et historisk veiskille for ”likestillingslandet Norge”.

På trykk i Klassekampen 10.09.2012

Bilde: Erna Solberg,kjetil_r´s Photostream,CC  BY-SA 2.0