One Comment

1. 

   ragnar naess 09/09/2012

   jeg synes Olivia legger opp til en fin debatt. Samtidig opplever jeg at Saastad begynner i feil ende og dessuten vingler en del mht hva han faktisk mener. Det siste er jo forståelig, de fleste av oss har ikke ferdiglagde standpunkter, men er i en prosess.

   Et problem i denne debatten er at man snakker for mye om årsaker. Eksempelvis har det alltid vært vanskelig å dokumentere at problemer henger sammen med kjønn og ikke med sosial situasjon eller personlighet. Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å forestille seg at man skal kunne isolere kjønnsdimensjonen i statistikk, med korrigering for alle mulige bakenforliggende variable. — Suffragettene ble møtt med påstander om deres personlighet, kvinner med et problematisk forhold til menn osv. Noen av dem hadde også sære trekk uten at dette reduserte betydningen av deres legitime krav. Dette var en del av samfunnets måte å forsvare seg på. Oppmerksomheten skal rettes mot de protesterende tatt som avvikere, evt kan man da i en slagsw velvillighet innrømme at “de har problemer”, “de har falt utenfor”. Osv.

   Da jeg sammen med en del andre menn tok initiativ til Mannsforum høsten 2008 ønsket jeg ikke å gå i denne fella. Poenget må være å ta opp de tingene som jeg selv synes er urettferdige og der kjønn og kjønnsroller må forutsettes å spille inn. Så får man ta debatten derfra, uten å forplikte seg til å mene noe om – eller flagge med – angivelige årsaker til at noen faller utenfor. Dersom dere ser på Guttorm Grundts artikkel “menn og likestilling” (http://mannsforum.org/emner/artikler/) så ser dere hva jeg mener. Her nevnes en del forhold der jeg mener menn åpenbart diskrimineres som menn. At militærtjenesten er forbeholdt menn er ett eksempel. Se også på de andre eksemplene.

   Ved siden av dette kommer det åpenbare forholdet at dette er en dypt subjektiv sak, der vi er dypt følelsesmessig – og identitetsmessig – involverte. I  hvert fall noen av oss. Men jeg ser dette primært som en politisk sak, der poenget er å omgjøre “sutring” og misnøye til konkrete ønsker og krav. dette er ryddigere. Personlig bestemte jeg meg for å starte en mannsforening etter at helt marginale aktører greide å få sexkjøpsloven vedtatt i 2009, mot fagfolkene, myndighetene og ledelsen i de store partiene. Imponerende, det innrømmer jeg. En blomst til Ane Stø for solid innsats. Men jeg er uenig og anså det som en sak viktig nok til å starte en mannsforening sammen med en del andre menn. Andre menn har andre grunner. 

   Så har vi dette med kritikk av feminisme. Jeg vil i denne omgang bare notere at dette er en gammel sak. Det finnes en rekke kritikker av varianter av feminisme, også fra kvinnelige kjønnsforskere. Noen synes jeg er rimelige andre urimelige. Dersom Olivia og andre i MADDAM er interessert i dette vil det etterhvert komme bidrag på mannsforums nettsside som evt. kan gi argumenter.