Kvinner fra fortiden?
Se for deg at du mottar en invitasjon til et kurs på jobben. Kurset skal hjelpe deg til å lykkes bedre på jobben. Kurset hevder å være Norges største konferanse for kvinner i arbeidslivet og har tittelen «Kvinner i tiden». Høres det greit ut? Kanskje litt interessant?
Tenk deg videre at det er flere kjendiser på programmet, og at en av dem er Unni Lindell. Nå kjenner du kanskje at du begynner å bli litt usikker. Du lurer kanskje på hvor nyttig et sånt kurs vil være? Kanskje nok til at du av velger å lese litt av programmet? Her er noe av det du finner:
«Lindell mener kvinner må våge å ta egne valg og være tøffere på å gå mot strømmen, om så det betyr å jobbe halv stilling og ikke ta lederverv.»
Videre mener hun at «Kvinneliv er så mye, ikke bare det politisk korrekte. Kvinner kan få til ALT om de vil, men de kan også velge å la det være. Livet er kort, valgene mange.» Arrangørene forteller at «Menn er hennes største forbilder (…) selv om hun altså er mest kjent for å ta livet av dem.»
Nå tenker du kanskje at dette må være en spøk. En eller annen form for litt avansert metahumor som går deg over hodet. Du tenker kanskje på SSB statistikken som forteller at 40% av kvinner jobber deltid og at dette altså på ingen måte er å gå mot strømmen og at kun 23% av ordførerne i Norge er kvinner, 21% av toppledere i privat sektor er kvinner, 7% av styreledere i allmennaksjeselskap er kvinner, 26% av redaktørene er kvinner, mens de altså utgjør halvparten av befolkningen. Hvorfor skulle et kurs som retter seg mot kvinner i arbeid oppfordre til å jobbe mindre og nedprioritere karriere?
Se for deg at du likevel leser videre. Nå ser du at du på denne konferansen, som altså skal hjelpe deg å lykkes bedre i jobben vil motta en goodiebag «fylt til randen av overraskelser som lesestoff, nyheter innen kosmetikk, ulike vareprøver og mye annet!», og best av alt, om du melder deg på nå lover arrangørene et sminkesett i hurtigsvarpremie.
Skjermfaksimile av reklameelementer på promoteringssiden til «Kvinner i tiden»
Konferansen heter «Kvinner i tiden», men det føles som et gufs fra fortiden. Og nei, det er ikke tull. Se bare her.
Om forfatteren
Solveig
Jeg er 29 år og bor på Trasop i Oslo med mann, barn og bonusbarn. Jeg er i gang med en mastergrad i sosiologi, og jobber i en interesseorganisasjon for funksjonshemmede.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
Er det mulig? Sånn helt seriøst? Det er ikke tull oppfunnet av ironiske feminister?
Jeg gremmes.
Og velger å bruke arbeidstiden min på noe helt, helt annet.
Seriøst?..
Jeg har akkurat hatt noen vikartimer. I sjetteklasse. De deler nok dessverre Unni L sitt syn på hva rette valg er er for kvinner. Jeg synes det er alvorlig. At vi fremdeles lage dustekurs. Og at sjetteklassejenter synes det er greit å ikke jobbe så mye. For mannen de skal ha kan jobbe. Så kan de ta seg av barna.
Vi har seriøse problemer i likestillings-diskusjonen.
Takk for at du viser oss hvor store!
Dette er vel same arrangør som fekk mykje pepar for kurset om korleis du skal leie kvinner.
http://e24.no/jobb/vil-laere-deg-aa-lede-kvinner-bedre/20151434
Kvinner lærer seg å søke etter menn med jobb og gjerne mye jobb, mer inntekt enn gjennomsnittet (han skal jo ikke bare forsørge sin del i forholdet, han skal forsørge hele forholdet – alene).
Og så lurer disse anti-feministiske mennene på hvorfor så mange kvinner (i deres omgangskrets) går etter status og inntekt fremfor kjærlighet og følelser?
Hmmmm….