Forskning på menn gir syke kvinner
Nylig presenterte SSB nye tall for andel uføre i befolkningen. Kjønnsforskjellene er markante. Også på andre helseområder er forskjellen mellom menn og kvinner tydelige. Kvinner er mer uføre, mer sykemeldt, går mer til legen og opplever egen helse som dårligere. Vi kan trøste oss med at vi lever lenger, men når det gjelder levealder ser det ut til å være endringer på gang: En ser tendenser til at kjønnsforskjellen blir mindre markant.
I løpet av de siste årene har jeg også fått personlige erfaringer som passer med statistikken. Jeg kjenner rett og slett flere uføre kvinner enn menn. Blant venninnene mine er det langt vanligere at mor får trygd enn at far får det. Jeg har også venninner og bekjente som selv er syke eller har forskjellige tilbakevendende helseplager, alt fra uforklarlig utmattelse, hyppig migrene og ME til kroniske muskel- og leddplager.
I siste nummer av Velferden presenterer forskerne Arnstein Mykletun og Kjell Vaagetre tre tradisjonelle hovedforklaringer på kjønnsforskjeller i sykefravær: Arbeidsmiljøhypotesen, hypotesen om at kvinner har dårligere helse og dobbeltarbeidshypotesen. De mener det er lite støtte for de to første hypotesene i den forskninga som finnes, men legger likevel vekt på det trengs langt mer kunnskap om feltet. Uavhengig av hvilken forklaring en støtter seg på er tallene urovekkende og fortjener debatt. I denne bloggposten vil jeg ta for meg hypotesen om at kvinner har dårligere helse.
Kvinner og menn har forskjellige kropper og en tilhørende forskjell i sykdommer og helse fremstår derfor ikke så urimelig. En del avviser dette med begrunnelsen at kvinner lever lenger. For meg fremstår det underlig. Uførhet betyr ikke nødvendigvis at en er døende – det betyr at en er for syk til å jobbe. Et annet argument mot denne hypotesen er knyttet til økningen i sykefraværet: Legger vi rapportert sykefravær til grunn er kvinner sykere i dag enn for 30 år siden. Uavhengig av hva som er årsaken til den økte sykemeldingsgraden fremstår 70 % økning i kvinners sykefravær siden 1979 som en god grunn til å vurdere om satsingen på kvinnehelse er god nok. Får syke kvinner et godt nok tilbud i dagens helse-Norge?
Sykdom og kjønn
En del helseplager er helt klart kjønnsspesifikke, som sykdom og helseplager knyttet til graviditet, barseltid og amming. På dette området er det også godt dokumentert at redusert helsetilbud til kvinner i barseltiden også har ført til sterk økning i fødselsdepresjon og helseproblemer knyttet til amming.
Det finnes også forskjeller på andre helseområder. Flere kvinner dør av hjertesvikt enn av kreft, likevel mener Landsforeningen for hjerte- og lungesyke at helsevesenet har et godt stykke å gå før kunnskapen om hjertesykdom hos kvinner er god nok. Visste du for eksempel at det ikke er smerter i brystet og stråling ut i armen som er de vanligste symptomene ved hjerteinfarkt hos kvinner? Snarere er det en influensalignende følelse, kortpustethet og smerter i rygg, kjeve, nakke og bryst man bør se etter hos kvinnelige hjertelidende.
– Mannen er normen som man går ut fra, og helsevesenet har lært seg symptomene for akutt hjerteinfarkt slik de er for menn, mener generalsekretær Frode Jahren i LHL.
Endometriose er eksempel på en annen kvinnespesifikk sykdom. For meg var den helt ukjent inntil for noen dager siden, men det gjør den ikke sjelden. Rundt ti prosent av kvinner i fruktbar alder lider av den underdiagnostiserte sykdommen, som gjerne gir svært sterke smerter. Ifølge en norsk undersøkelse tar det gjennomsnittlig 5-7 år å få stilt riktig diagnose i Norge. For Evje tok det ti år fra smertene begynte til hun ble diagnostisert.
Kjønn spiller altså i høyeste grad en rolle når det gjelder helse, men ikke bare i forhold til hvilke helseplager du får. Spørsmålet melder seg om kunnskap om kvinnehelse rett og slett er et nedprioritert felt. I mye av forskningen på lidelser og medisiner er det flest menn som blir undersøkt, selv i dyreforsøk. I en artikkel i tidsskriftet Nature i 2010 ga flere forskere utrykk for sin bekymring. Forskerne skrev der (min oversettelse):
– Likestilling mellom kjønnene i biomedisinsk forskning er avgjørende, og det samme er kjønnsspesifikke analyser av resultatene. Hvorfor? Fordi det er betydelige forskjeller i måten menn og kvinner erfarer mange sykdommer.
De amerikanske forskerne mener det i mange tilfeller vil gi kvinner dårligere behandling enn menn. Situasjonen er noe bedre i Norge, som i en del år har hatt en forskningssatsing på kvinnehelse.
Men innsatsen er likevel langt fra tilstrekkelig. Berit Schei, professor i samfunnsmedisin ved NTNU har uttalt til Forskningsrådet at statusen for forskning på kvinners helse må heves: Hun mener at det trengs forskjellig tilnærming i alt fra diagnostisering av sykdommer til dosering av medikamenter. Forskningsrådet har sju millioner kroner til øremerkede midler til kvinnehelse. Dette rekker til cirka 5-6 lønnede prosjekter. Til sammenligning tildeler svenskene 90 millioner til samme formål.
– Det er klart behov for øremerking av midler til forskning på kvinnehelse, mener Berit Schei. – I like stor grad som for mer prestisjetunge medisinske fag må det etableres multinasjonale fagmiljøer og flere sentre for framragende forskning.
Tidligere direktør for Kreftregisteret, Frøydis Langmark, stilte under kvinnehelsedagene spørsmåltegn ved habiliteten ved tildelinger i medisinske fagmiljøer.
– Hvem sitter i utvalg og komiteer? Vi ser at det helt klart er et mer eller mindre synlig nettverk og hierarki som regjerer. Det er sjelden at de høyt meritterte medisinerne i komiteene prioriterer kvinnehelsespørsmål. Her er det basalforskning og de prestisjetunge medisinske emnene som får prioritet, mener Langmark.
Det personlige er politisk er et gammelt feministisk slagord. Få ting er mer personlig enn sykdom. Statistikken bør overbevise oss om at vi når det gjelder kvinnehelse står overfor et viktig politisk spørsmål. Man kan nesten stille seg spørsmålet om hvorvidt kjønnsforskjellen i sykefravær kunne vært mindre om man hadde vært mer fokusert på kvinners helse. Det dreier seg om en kamp om hva som skal prioriteres i forskning og behandling. I dag prioriteres de factomenns helse og mannehelse er fremdeles normen i alt for mange helsefaglige sammenhenger. Slik kan det ikke fortsette å være – det går ut over for mange syke kvinner.
Om forfatteren
Solveig
Jeg er 29 år og bor på Trasop i Oslo med mann, barn og bonusbarn. Jeg er i gang med en mastergrad i sosiologi, og jobber i en interesseorganisasjon for funksjonshemmede.
Related Posts
-
Hør barselbrølet
“Jeg tror det er noe galt med babyen.” Det er først nå, drøye ni måneder senere, ni altoppslukende, fantastiske, intense, tøffe, nydelige måneder som foreldre, […]
Blodpropp, p-piller og forskning på kvinnehelse
Vi er flinke på helserelatert forskning i Norge. Likevel blir en litt oppgitt når enkelte legemidler og sykdommer hele tiden skal ha forrang før kvinnehelsen […]
Takk for en god bloggpost. Jeg lurte på noen av tallene dine. Du skriver:
” Legger vi rapportert sykefravær til grunn er kvinner sykere i dag enn for 30 år siden. Uavhengig av hva som er årsaken til den økte sykemeldingsgraden fremstår 70 % økning i kvinners sykefravær siden 1979 som en god grunn til å vurdere om satsingen på kvinnehelse er god nok.”
Hvor har du disse tallene fra? Kan ikke denne forskjellen forklares ut i fra at man for 30 år siden hadde en helt annen gruppe kvinner i arbeid, nemlig en langt yngre arbeidsstokk av kvinner?
Takk for en nyttig kommentar. Dette burde jeg presisert i bloggposten. Tallene har jeg herfra
Imidlertid ser jeg at det er flere poeng i den artikkelen som jeg kunne gjort mer ut av, så jeg skal prøve å omformulere meg så jeg blir mer presis i teksten. Mye av forskningen jeg har funnet har avvist ideen om at det er inntog av flere kvinner som forklarer veksten i sykefraværet med at det kun forklarer en liten del av veksten. Jeg har imidlertid ikke gått nok inn i tallmaterien til å kunne si noe bestemt om dette. Men det er et veldig interessant spørsmål. Så altså: Dette kommer det mer om. Trolig i en egen bloggpost snart
Solveig
Jeg mener det foregår en del “cherry picking” av tallene her. Sikkert utilsiktet men alikevel verdt å kommentere.
Hvis man tar et annet eksempel enn de som er valgt her så dør det ca 1000 menn av prostatakreft hvert år.
Til sammenligning er vi nå nede i cirka 600 kvinner som dør hvert år pga. brystkreft. Dette takket være forskning og offentlige screening programmer.
Det pågår ingen forsknings eller screening programmer innen prostatakreft som kan sammenlignes med investeringen i brystkreft.
For kvinner forventes det en ytterligere nedgang i antallet dødsfall grunnet brystkreft.
For menn er tendensen av dødsfall pga prostatakreft økende totalt sett.
Dette er ett eksempel på at presumpsjonen om at kvinner ikke er prioritert eller blir forsket på er feil. Det er flere.
Ref: http://kreftregisteret.no/no/Generelt/Nyheter/Farre-dor-av-brystkreft/
http://kreftregisteret.no/no/Generelt/Fakta-om-kreft-test/Prostatakreft/
Hei, og takk for kommentar!
Jeg er ikke enig i at dette er cherry picking. Som du vil se av innlegget viser jeg også til flere forskere som også tar til orde for at det foregår en nedprioritering av kvinnehelse. Den vitenskapelige artikkelen i Nature er jo også basert på at det å legge mannen til grunn i mye medisinsk forskning er en tendens, ikke bare enkelthendelser. Imidlertid har du helt rett i at det også finnes mange eksempler der det har skjedd bra ting på dette feltet, både satsing på kamp mot brystkreft og screening knyttet til livmorhalskreft er eksempler på det. Poenget med innlegget var heller ikke å påstå at alt er helsvart når det gjelder kvinners helsetilbud, men at vi fortsatt har en lang vei å gå.
Solveig
Bra blogg, Solveig!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [æ] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Som forsker innen medisin er ett av de etiske grunprinisippene for at vi vektlegger mannens helse fremfor kvinnens er det faktum at kvinner lever i snitt 7,4 år lengre enn menn. For å få likestilling på levealderen mellom kjønnene må ressursene brukes på riktig måte. Noen finner kanskje dette provoserende, men hvorfor er det provoserende?
Tja, hva skal en si til dette ? Uten å være klar over det selv så har artikkelforfatteren belyst
et av vår tids samfunn største utfordringer; ansvar for egen helse. Dette gjelder ikke bare
kvinner men også menn, det finnes rett og slett ingen vilje til å ta ansvar for egen helse. Man
forventer at en lege skal komme med en magisk pille eller an annen løsning slik at man kan
fortsette å leve akkurat som før, og ikke minst spise akkurat hva en har lyst på til alle døgnets
tider uten at det skal få noen negative konsekvenser i form av helseproblemer. Å skrike opp om
at kvinner lider til fordel for menn som får mer forskningskroner blir meningsløst i denne
sammenhengen, for kjernen i problemet ligger ikke på alteret til likestillingen. Snarere tvert
imot, det ligger i troen på et evig liv med god helse uten tanke på hva som faktisk må til for
å oppnå det.
som ikke er villige til å innse at hvis de vil ha god helse, så må de
Dersom jeg skulle bruke samme retorikk som kommentaren deres i dagbladet ville jeg kalt dere for “sytekvinner”, men så lavt vil jeg ikke synke.
Artikkelforfatter kjenner flere kvinner som er uføre. Det er vel også ganske allment kjent at kvinner oftere sykemelder seg og jobber samtidig oftere deltid enn menn. Jeg tror jobbmoralen står svakere til hos kvinnen.
Jeg har bodd sammen med både hjemmeværende mor og stemor der det var mye tv-titting og andre personlige sysler, så ansvaret i hjemmet er ikke så stort etter barnet har begynt i barnehagen.
Som artikkelforfatteren skriver om sine subjektive erfaringer og utplukking av statistikk så har jeg og mange andre våre egne erfaringer. Personlig kjenner jeg flere alkoholikere, uføre, arbeidsledige menn. “Tapere som er menn”, barnløse menn. Menn som har falt utenfor samfunnet, hvor mange av dem tar sitt eget liv. Den kjente statistikken at fire av fem som sitt eget liv er menn er med mine øyne og ører veldig reell. Vi må også ikke glemme det store fokuset på brystkreft kontra prostatakreft og det at kvinner lever noe lenger enn menn.
Jeg er overbevist om at kvinnene som blogger her er bare interresert i ulempene for kvinner og nekter å se, forstå eller godta at menn også har ulemper i samfunnet. Feminisme handler bare om kvinnen. Feminisme handler ikke om likestilling. Feminismen vil til slutt feile og likestillingen vil seire.
Interessant artikkel. :)
Som allment interessert sier, så dør 1000menn i året av prostatakreft i året mot 600 kvinner av brystkreft.
Min “input” på dette er vel at menn har en langt høyere terskel for å gå til lege enn kvinner, dette har jeg sett flere ganger (er ingen lege) hos menn i familien, på arbeidsplassen, og andre steder. For ikke å snakke om alle man snakker med som har bedt mannen om å ta seg en tur til legen, men som heller venter og utsetter legebesøket, (spesielt om det gjelder noen områder under beltestedet).
To jeg kjenner til gikk til legen for sent, til tross for smerter som vedvarte og ble verre og verre, så drøyde dem legebesøket, når de endelig tok turen så var prognosene for en dårlig, men det var håp, den andre fikk en dødsdom på to måneder. Begge døde.
Har selv en i familien nå som har gått lenge med plager og følt noe var galt, men først når han begynte å frykte for livet var da han tok turen til legen. Dette er noe som går igjen blant det flere jeg kjenner har opplevd i forhold til menn og. Sier ikke at alle er sånn, men altfor mange.
Kvinner blir sett lettere på av enkelte leger, fordi det er så vanlig at vi er innom, vi har en lavere terskel for å oppsøke dem.
Det finnes nok av historier om kvinner med hjerteinfarkt som har vært flere ganger hos lege, men som ikke har blitt tatt alvorlig, fordi det ikke samstemmer med mennenes symptomer, derav flere kvinner som dør av hjertesvikt, for at fokuset ser ut til å være mest på menn når det kommer til infarkt.
Det er vel også slik for noen menn når de havner i en kategori, der sykdommen deres er vanligere på kvinnesiden, og dermed har lettere for å bli oversett av legen, eller den unge blir avføyd som vås, fordi det “bare” er eldre som får den og de sykdommene.
En ting bør leger begynne å lære seg, som jeg etter erfaring med nok av leger har hørt nok av er å ikke utelukke ting bare pga det skjer stort sett i en viss alder.
Det er INGEN alder for sykdommer og lidelser, Ja, den opptrer kanskje mest i 40 års alderen eller 60-70årsalderen, men det er ikke dermed utelukket at en 12åring eller 30 åring kan få det samme.
Noen bekjente av en jeg kjenner, mistet sin 13-årige sønn av hjerteinfarkt, en 17 år gammel jente fikk slag, av mer allment kjente, så kan man se Dale Oen.
En del leger må slutte å sette seg på pidestall når de konsulterer eller behandler, for i øyeblikket de gjør feil, så kommer det mennesklige aspektet frem, i at de er kun mennesker. Og der igjen er det vel og det med å feildiagnostisere og feilprioritering i forhold til hast, eller at legen overser/ ikke tror pasienten, eller har tatt for mange pasienter i forhold til kapasitet som skader pasienten i at han/hun ikke har tid til å lytte eller er for stresset. Oppdater dere leger, skolen er ikke slutt selv om dere har bestått, og glem ikke at det er mennesker dere behandler, ha litt ydmykhet i forhold til dem dere behandler.
Og til de av legene som er kjemper, takk for det dere gjør og for at dere tar dere tid til å lytte, dere er i fåtall, men sårt trengte skatter.
Beklager det her ble litt langt…
Tja. Let opp antall gynekologer i forhold til urologer. Også kan du kanskje fundere litt på hvofor vi screener for brystkreft og ikke prostatakreft?
Det jeg tror bloggforfatter ville ha frem, er at forskningen innen medisin i stor grad fokuserer på menn som studieobjekter med den hensikt å ekstrapolere resultatene over på kvinner. Som hun viser til, er det ikke alle sykdommer som har likt forløp/symptomer for både menn og kvinner. Hjerteinfarkt er ett eksempel. Kanskje fins det flere? Som ikke er oppdaget ennå?
Lenge har nemlig teorien vært at hvis man har studiegrupper av menn i medisinske forsøk, så er de allmennt gjeldende. (En parallell kan kanskje trekkes til f eks kultur også, der menn i hovedroller i litteratur, sang og film regnes som et universalmenneske, en nøytral person, mens en kvinnerolle er en kvinnerolle.)
Gynekologer vs urologer, prostatakreft vs brystkreft, selvmord osv. er selvsagt viktige områder! Men det var altså ikke mannehelsen artikkelforfatter ville til livs, dessverre, bare få fokus på skjevdelingen i forskningen og spørre om det kanskje er derfor det er flere sykemeldte kvinner. Feminister hater ikke menn.
Og: “Jeg tror jobbmoralen står svakere til hos kvinnen.” En påstand begrunnet i to morsfigurer du kjenner til?
Dere tror ikke, kanskje, bare kanskje, at kvinner ofte er mer sykemeldte enn menn har med å gjøre at terskelen for å være “syk” eller ikke føle seg helt tipp-topp er lavere hos kvinner?
Eller bare det enkle faktum at kvinners kropp ER mer utsatt?
Vi vet alle at det ikke er mission impossible å få utskrevet en sykemelding hos legen.
F.eks depresjon og andre psykiske tilstander er grunnlag for å få sykemelding av lege, men som er nærmest umulig å bevise.
Er nesten litt morsomt å lese innlegg dere skriver her. I den ene artikkelen virker det som dere etterstreber det å være mann, altså at dere nærmest er sjalu eller bitre fordi dere ikke er det, mens i andre artikler skriker dere høyt om at kvinnekroppen er helt anderledes enn mannekroppen og at det er altfor lite forskning på kvinnekroppen.
Som sagt, lenge leve likestillingen – håper feminismen dør ut så fort som mulig.
Leger tar ikke ME seriøst av en grunn, det er psykosomatisk. Det har blitt forsket en del på dette og man har lenge prøvd å finne en klar grunn som ikke er psykologisk, men så langt er ingen blitt funnet. Det rammer hovedsaklig kvinner, og de fleste nekter å innrømme at det kan være psykologisk trass at timer hos psykolog har hjulpet i undersøkelser. Slutt å vær late
Kjempebra blogg! Men ser at det er en del VG lesere som er kommet for å kommentere her.. Det med at hjerteinfarkt utarter seg annerledes for kvinner, enn menn var ikke noe jeg lærte før jeg tok et førstehjelpskurs innenfor en organisasjon (dette er tydeligvis kunskap som en på tilegne seg selv). Synes det er trist at det er slik, og forstår ikke hvorfor det er så mange på dette kommentarfeltet som føler seg truet av at kvinnehelse er noe som trenger mer forskning, og oppmerksomhet. Om et samfunn skal fungere opptimalt, er det ikke da best at begge kjønn får en best mulig oppfølgning?
Til alle toskete kvinnehatere som mener kvinner går hjemme og slenger bare de snufser litt…. her er litt FAKTA for dere.
Helse- og omsorgssektoren sysselsetter mer enn hver tredje kvinne – felles for disse er at de jobber med SJUKE mennesker. Når man jobber med sjuke, så går man ikke på jobb om man er smittefarlig. Gikk det et lys opp for enkelte?
I tillegg; hvem er det som går hjem når ungene er sjuke? Det er IKKE fedrene!
*kunnskap
Dette er bare tull. Utdatert tull.
@Petter K. Dersom denne terskelen faktisk er lavere er det slik jeg oppfatter deg sosialt betinget, og noe vi dermed kan forandre.
Kvinnekroppen kan kanskje være mer utsatt enn menns. Dette er i tilfellet et kjempeargument for å forske mer på kvinners kropp spesifikt og ikke generellt menneskekroppen ut fra menn.
Dersom du viser til de innleggene du kommenterer, og sier hvorfor vi “er nærmest sjalu eller bitre fordi dere ikke er det” så vil du bli tatt mer på alvor enn når du slenger ut udokumenterte påstnader. Jeg vil tro de fleste av oss er fornøyde i våre egne kropper, men har lyst til å komme kjønnsrollemønsteret til livs.
Innen medisinen har det alltid blitt forsket mer på menn enn kvinner. Noe av grunnen til det er rett og slett at kvinnekroppen er så mye mer fluktuerende med store hormonelle forandringer fra dag til dag.
Det ville være nærmest umulig å lese resultater ut av forskningen, fordi man måtte ta hensyn til at kvinnenes syklus og hormonelle forandringer ville blande seg med effektene av eksempelvis medikamenter og annen behandling – eller med symptomene.
Menn er de samme hele tiden, og man kan lese resultatene “rett av” menn. Man trodde den gangen at menn og kvinner var like forøvrig, dersom man så bort fra sykdommer i reproduksjonsorganene. Det har vist seg å ikke stemme helt, derfor forsker man i dag mye mer på kvinner.
Det er mange urettferdigheter innen helse. Man ser at menn dør langt tidligere enn kvinner, og man ser også at det vekkes stor offentlig debatt hver gang det er en alvorlig kvinnesykdom som ikke har fått sin prioritet. Eksempelvis rekonstruktiv kirurgi av bryst. Brystkreft er det et stort screeningprogram for å avsløre tidlig. Man tar jevnlig prøver av livmorhals. Kvinner læres opp til å sjekke seg selv. Man har en rekke offentlige kampanjer for kvinnekreft (bryst, livmorhals), kvinnehjerter osv, osv.
Man ser ikke at det blir talt mennenes sak på samme måte. Man har ingen screening for manne-sykdommer. Hverken prostatakreft eller testikkelkreft blir tatt tak i. Det er ikke engang slik at fastlegene sjekker testiklene hos menn.
Mye av dette tror jeg rett og slett skyldes at samfunnet ikke synes synd i menn som blir syke og dør tidlig. Det er ikke så farlig med dem, de klarer seg selv og er tøffe nok. Man reagerer kanskje ikke før det rammer en selv: at man mister sin far og ektemann, for da er det gjerne en kone og datter involvert? Det er mye værre i samfunnets øyne at en mor og omsorgsperson eller en datter dør. Kjønnsrollene henger godt igjen der.
Jeg følte for å kommentere her, for dere kvinner er utrolig flinke til å støtte hverandre og passe på å få oppmerksomhet mot urettferdighet dere opplever mot dere. Andre veien er det ingenting. Det ligger under menns verdighet å syte og klage over slikt, og man vil også humre av latter om man ser en mann som klager over at han ikke blir kalt inn til screening for prostatakreft. Skikkelige menn fikser jo opp selv og sørger selv for å bli undersøkt! Og derfor vil menn alltid leve kortere.
Forøvrig tror jeg at grunnen til at kvinner er så mye mer sykemeldt og ufør enn menn, men likevel lever lenger, er at mye av sykdommene skyldes psykisk stress. Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser er to sider av samme sak. Det samme er disse ulne diagnosene som ME, El-allergi m.m. De forbindes i all hovedsak med emosjonelt stress.
Jeg tror det vil ta lang tid før kvinner er tilpasset et helt liv som yrkeskvinner – der de jobber for noe abstrakt og upersonlig – i stedet for noe nært. Jeg tror flere kvinner etterhvert oppdager at de synes sitt eget liv er meningsløst og uten reelle verdier. De jobber for noen andres liv. De føler ingen glede ved livet de lever, og de utvikler symptomer fra mange steder i kroppen – de ærligste av disse symptomene er kanskje depresjonssymptomene.
Kvinner er kanskje også nødt til å styre sine hormonelle svingninger på en usunn måte i vårt samfunn, i tillegg til at de må skjule sin tendens til drømmeri og ømhet, kanskje også for seg selv, ettersom den ikke egner seg i full blomst i den ytre verden.
Jeg tror menn er mer tilpasset det å ofre sin ømhet, gjennom tusener av år som forsvareren av familien og familiens talsmann. Menn har alltid vært den sterke som har gått ut i den tøffere ytre verden, slik at kvinnen har kunnet slippe sine omsorgsevner ut i full blomst, og slippe å være tøff.
Jeg tror vi mer ulike enn vi har vært villige til å innrømme.
Hei Trond Erik. Det er riktig at menn lever lenger enn kvinner, men tendensen er at forskjellen minker. I 2008, som er de siste tallene jeg fant fra ssb, var forskjellen 4,5 år, ikke 7,4 som du referer til. Tendensen om at kvinner er sykere ( i betydningen mer sykemeldt, oftere til legen og dårligere egenrapportert helse) er derimot ikke avtagende. Hovedpoenget i innlegget er ikke at det er galt å forske på menns helse, men at forskning på menn ikke nødvendigvis gir gode svar på kvinners helseutfordringer. Derfor blir det et problem når menn dominerer voldsomt i forsøksgrupper i medisinsk forskning. Eksempelet med hjerte og karsykdommer er et godt dokumentert eksempel på det.
Hei Jonas,
Hypotesen du er inne på, om svakere tilknytning til arbeidsmarkedet, vil jeg ta for meg i et eget innlegg. Det er en interessant debatt, som jeg mener fortjener mer plass enn en kort kommentar i kommentarfeltet. Eksemplene fra eget liv var ikke ment å gi belegg for noen av påstandene i innlegget. Det er derfor jeg viser til forskning og forskere gjennomgående i innlegget. Jeg synes absolutt det er viktig og interessant å diskutere problemene du trekker opp, herunder trenden med at færre menn nå får barn og flere er enslige. Om det er likestillingsproblemer er jeg ikke helt overbevist om. Det kommer nok et blogginnlegg om det på sikt. I mellomtiden står du jo selv fritt til å skrive og mene om disse temaene.
Takk for en god kommentar Hilde:)
Hei Petter,
Jeg avfeier hverken at kvinner er mer utsatt eller at de har andre opplevelser av sykdom. En del forskning har funnet at kvinner opplever smerte annerledes enn menn. Likevel er min innstilling at en ikke kan slutte fra er til bør. Selv om kvinner skulle ha dramatisk dårligere helse enn menn, burde ikke det da bety at en forsker dramatisk mye mer på kvinners helse for å sikre dem like god livskvalitet som menn? Så vidt meg bekjent streber ingen av skribentene på Maddam etter å være mann – vi er godt fornøyd som damer, men ønsker oss et mer likestilt samfunn.
Takk for kommentar:)
Hei Mette O.
Takk for en god og viktig kommentar. Poengene du er inne på her har jeg lyst å skrive mer om i et annet innlegg – at kvinner har andre yrker enn menn, som både er tunge fysisk og der en jobber mye med syke mennesker. Jeg kommer også til å skrive mer om dette med ansvar hjemme. Du har helt rett i at kvinner er mer hjemme med syke barn enn menn. Kvinner tar også en større del av husarbeid og generelt ansvar for hus og hjem. Det er ikke urimelig at det også betyr noe for helsen til mange kvinner, når “det andre skiftet” venter hjemme når en er ferdig med den vanlige jobben sin.
Prestisjen er lavere antar jeg.Eller gammel uvane å uteglemme grupper av befolknongen.
Det forskes også i mindre grad på barn. Inntil nylig har barn blitt medisinert med voksendoser
av vanlige
medisiner.
Til gjengjeld forskes det veldig mye på dyr, psykiatriske pasienter,soldater,sigøynere og de fattigste i fattige
land.Såkalte prøvekaniner for ymse tvilsomme vaksiner og annen koz..
Hvert tiår kommer puljer av erstatningskrav.Som thalidomidofre og lobotomerte fra
1950-60 årene.
Ps.Nyeste på fronten- Pandremix-narkolepsi. Pasientskadeforeningene får nok aldri fred…
En flott bok om ME kan nå lastes ned gratis, eventuelt en kan kjøpe papirutgaven. Samler forskning på ME: lavere temperatur, færre immunceller av typen NKceller osv, unormal hjerneskanning, unormal reaksjon på trening, veldig mange har hatt mononukleose, osv osv
Det er heller ikke bare kvinner som får ME, det er endel menn også, husker ikke helt tallet, men kanskje 30 %. Helt klart psykisk når folk ikke en gang kan gå på do selv, men må ha kateter og bleie og ligger dagen lang i et mørkt rom med bind over øynene. Det er jo bare for å få oppmerksomhet :-)
Ikke alle er så syke, men vi har likevel en dødelighet som ligger omtrent 15 til 20 år tidligere enn andre. Oftest kreft.
Fint hvis folk kan sette seg litt inn i det de kommenterer. Det er veldig sårende å være bælsjuk og oppleve at folk bare synes du må ta deg sammen.
http://www.nightingale.ca/index.php?target=bookoffer#downloadbook