Eivind F. Skjellum går i Dagbladet 15.8. sterkt ut mot feminismen og hevder menn nå er blitt offer for en likestilling som har gått for langt. Merkelig nok kan ikke Skjellum peke på hverken hvorfor menn lider eller hva han konkret vil endre på , og vi ender opp med en dårlig begrunnet offerrolle.

Vil Skjellum tilbake til «naturtilstanden»? Han åpner innlegget sitt med å antyde at biologi legger absolutte føringer ved å henvise til Hjernevask. Det kan virke som om han mener at det er noe i menneskets biologi som får «naturlige» konsekvenser for arbeidsdeling i hjem og yrkesliv – og viktigere at kjønnsforskjeller på disse områdene er noe vi må akseptere.
Han går raskt over til å angripe feminismen, som han mener har overlevd seg selv. I følge ham har den etter å ha røsket opp i gamle, stivnede strukturer gått over til å angripe selve mannen.

Feminismen har ført til at menn oppfattes som voldelige og onde, er gjennomgangstonen til Skjellum. Det er lett å nedkjempe en konstruert fiende som er virkelighetsfjern i dobbelt forstand. Ved å spille på vage henvisninger til ekstreme utsagn om at menn er farlige og må tøyles, forsøker Skjellum å stemple alle som jobber for likestilling. Dette er en stråmannsargumentasjon uten fotfeste i virkeligheten.

Det finnes en rekke biologiske forskjeller alle feminister vi vet om erkjenner: evne til å bære fram barn, amming og barseltid, forskjeller i helseplager, toleranse for alkohol osv. Vi tror likevel at det er mange forskjeller mellom kjønnene som delvis eller helt er sosialt konstruert, og vi mener at ulik biologi ikke er et etisk relevant argument for ulik fordeling av makt eller muligheter i samfunnet. For ordens skyld vil vi påpeke at makt fremdeles er fordelt skjevt i menns favør, noe Skjellum ikke ser ut til å mene er et problem.

Mindreverdige menn er i følge Skjellum resultatet av dagens valg mellom en «tradisjonell» machorolle, og å være «en sensitiv mann som alltid smiler, setter konsensus foran sannhet, søker forståelse selv når han blir angrepet og prater kvinner etter munnen for å ’sanke poeng’». Vi synes dette framstår som søkt. Vi vil driste oss til å si at ingen kvinner krever at menn skal servere oss popcorn mens vi underholder oss med å se på at de utsletter seg selv. Gjennom store ord, vage henvisninger, konstruerte fiendebilder og dårlig begrunnede påstander tegner Skjellum et bilde av en mannsrolle i krise.

Framfor å bruke diffuse skrekkbilder, kunne Skjellum peke på nøyaktig hva det er som gjør mannsrollen så vanskelig i 2012. Påstår han på vegne av menn generelt at det er et problem at kvinner vil gjøre karriere, eller bidrar på like fot til å forsørge familien? Mener han det er urettferdig at menn forventes å ta større ansvar for husarbeid og barn? Om han vil føre en debatt med utgangspunkt i at livet er vanskelig for menn, bør han ta seg bryet med å konkretisere hva som er vanskelig.

Vi mistenker at han bevisst spiller på at en vag offerrolle vekker større sympati enn et krav om at kvinner finner seg i å fortsatt være hovedansvarlige for hjem og barn.

Innlegget er skrevet sammen med Ingrid Tungen og var på trykk i Dagbladet fredag 17. august.