En menneskerett å bo i Oslo sentrum?
… Det er ingen menneskerett å bo innenfor ring 2. Det er for eksempel bare 14 minutter med T-banen til Linderud. Der finner man et tilbud på gode boliger til en helt annen pris, sier byutviklingsbyråden fra Høyre, Bård Folke Fredriksen, om de høye boligprisene.
I boligdebatten har jeg gjentatte ganger blitt møtt med dette: Det er ikke dyrt å kjøpe bolig i Oslo – det handler bare om unge kresne mennesker som nekter å bo utenfor kaffebarene på Grünerløkka. Det er ingen menneskerett. De må finne seg i å bo utenfor sentrumsnære områder.
Problemet med dette argumentet er at det har blitt dyrt i hele Oslo. Mine venners boligjakt på Romsås, ikke 14 minutter, men 22 minutter med t-bane fra Oslo S, gir et godt bilde på hvordan boligprisene er høye i de fleste delene av byen.
Er det mulig å kjøpe en 3-roms for under 2 mill?
Vennene mine har i sommer prøvd å kjøpe en treroms til under 2 millioner kroner i Oslo. De har tatt hele byen i bruk, og gått på en rekke visninger. For å klare 2 millioners grensa ble Linderud, som byråden foreslo, for dyrt. De endte etter hvert opp på visninger på Romsås.
Men også her gikk boligene for opp mot 415 000 kroner over takst.
Søylene i tabellen over viser hva ni 3-roms leiligheter de så på gikk for. Den totale prisen står skrevet med orange farge under. De blå delene av søylene viser prisantydning og de røde viser hvor mye de gikk over det. Fire av dem gikk over 2 millioner kroner og de fleste gikk over prisantydning. Men likevel var det noen som gikk for under 2 millioner kroner, så på Romsås var det mulig.
Sånn kan kanskje høyrsida kontre meg og si:
Ok, det er kanskje også dyrt på Linderud, men om man tar t-banen 22 minutter fra Oslo S får man iallefall en treroms for 2 millioner kroner. Problem fixed!
For det første er 2 millioner kroner også ganske dyrt for mange: Unge som ikke får støtte fra foreldrene. Single som må betjene lånet alene. Innvandrerfamilier med sparepenger fra land som i Norge bare er småpenger. For dem er 2 millioner kroner dyrt, selv om de har stabil inntekt. En treroms kan også bli ganske trangt for familier med flere barn.
For det andre blir det fort dyrt på Romsås om de 200 000 som innen 2030 kommer til å flytte til byen, skal kjøpe leilighet der. All den tid det bygges alt for få boliger til byens befolkningsvekst vil prisene fortsette å stige over hele byen, og da blir det få treroms som blir solgt for under 2 millioner kroner også på Romsås.
For det tredje må vi stille oss spørsmålet om hvilken by vi får når det blir så dyrt å bo her.
Vil Oslo bli det nye Manhattan?
Et sted der bare folk med høy inntekt og stor formue kan bo, mens alle andre må pendle til jobb? De stive boligprisene skaper også en delt by – der arbeiderklassen bor på et sted i byen, middelklassen på et annet sted og overklassen på et tredje sted. Dette er ingen god oppskrift på en inkluderende by.
Skal vi skape et rettferdig boligmarked, der alle har rett på et rimelig sted å bo, og en mangfoldig by som alle kan bo i, må vi gjenreise den sosiale boligpolitikken. Vi trenger flere boliger, rimelige utleieboliger og vi må kaste ut spekulantene på boligmarkedet som driver prisene opp.
Om forfatteren
Ingvild Reymert
Jeg er 28 år og brenner for solidaritet, rettferdighet og miljø. Jeg er fast representant for SV i bystyre i Oslo, der jeg jobber for en by der det er mindre forskjeller på folk. En rettferdig boligpolitikk, et arbeidsliv der alle har ett på hele og faste stillinger og likestilling er tre av mine kampsaker.
Related Posts
-
Den nødvendige unnskyldningen
Hannah Arendt. William Shakespeare. Desmond Tutu. Alle disse tre sterke stemmene er opptatt av et av våre mest grunnleggende og naturlige behov: Å be om […]
Jeg skjønner ikke helt hvorfor lovene skal være slik at folk kjøper leilighet. Spesielt i store byer, der folk kanskje ikke blir hele livet, virker det litt sært at politikken ikke har forsøkt å få til flere leietakere, som man f.eks. har det i Sverige eller Tyskland. Leietakere har den fordel at de kan bo et sted i et par uker, måneder, år og så finne seg noe nytt alt ettersom hvordan livet forandrer seg. Hvis realiteten for de fleste uansett er at de gifter og skiller seg en gang hvert tiår, så ville det kanskje være en mer adekvat løsning at de leier fremfor å eie? Eller hva hvis de finner ny jobb i en annen by eller et annet land? Masse stress med å selge og kjøpe nytt! Og prisene kan jo være helt forskjellige. Hva hvis man f.eks. har tenkt å jobbe i 5-7 år et sted i tredje verden der prisene og lønnen er veldig forskjellige fra Norge. Hvordan skal man så klare å nedbetale et boliglån for noe man eier i Oslo? selv hvis man får andre til å flytte inn, så er det jo ganske mye stress med å administrere en leilighet fra flere tusinn kilometers avstand.
Ville vært mye enklere om alle bare leide og eieren kunne enten være staten eller eldre pensjonister, som bor en-to timer utenfor Oslo og som tjener litegran ekstra og bruker helgene på å fikse boligblokker i indrebyen.
Vanskelig sak dette. Vi må akseptere at vi lever i en markedsøkonomi, planøkonomien er historie. Men ok, dersom man skal regulere boligmarkedet til det bedre, hvordan skal man få til det på en god måte? Hvordan skal boliger fordeles rettferdig dersom det ikke skjer på markedets premisser? Greit nok å mene at dagens ordning er et problem, men hva er bedre? Når det er knapphet på et gode må man ha en fordelingsmåte. Man kan gjerne kritisere markedet, men hva er et bedre alternativ?
Visstnok har en tredjedel ikke lyst til å bo i Oslo (ifølge NRK). Hvorfor ikke få til flere arbeidsplasser uttafor Oslo, sånn at de av oss som gjerne vil bo her kan gjøre det?
Man må også gjøre det mer attraktivt å bo for eksempel på Romsås. Selv har jeg eksperimentert med å bo på Veitvet i 1 år, hvor jeg fant en leilighet til under 2 millioner. Men det er ikke tilpasset for unge mennesker uten barn for eksempel. Her er det kun barnefamilier. Her er det ingen kaféer, ingen puber, ingen kino, ikke noe teater eller kunstkafé. Her er det bare Rema 1000, Kiwi og bingo – omtrent.
Det er ikke det at det er så langt, men når man MÅ hoppe på t-banen for enhver kulturell aktivitet og alle naboene dine har små barn, så skjønner jeg faktisk at det frister mer å bo innenfor ring 3.
I storbyer som London for eksempel så er det bygget opp landsbyer utenfor byen, med et rikt kulturtilbud – som gjør at man kan tilbringe også kvelder og helger i nærmiljøet.
Hvis du absolutt vil ha et billig sted å bo, godt kulturtilbud og tre rom er du vel nødt til å vurdere alternativer til Oslo sentrum. Alle kan ikke bo i Oslo sentrum. Du kan fint finne det du er på jakt etter om du f.eks. flytter til Jessheim, Drammen, Asker, Lillestrøm (selvom det kanskje blir for dyrt?). Disse tettstedene utenfor sentrum vil jo være akkurat slik du beskriver London.