En kneblet likestillingsdebatt?
I den offentlige debatten finnes det en saus av tilbakevendende myter og etablerte forestillinger om likestilling og feminisme. En av dem beskriver en hegemonisk likestillingsdiskurs som opererer i og mellom de likestillingspolitiske institusjonene i forskningen, akademia, i politikken og i forvaltningen. Fra sitt definisjonsmonopol definerer disse ”likestillingsaktørene” (fortrinnsvis hvite middelklassekvinner) alternative røster ut av debatten som ”politisk ukorrekte”.
Første premiss for en seriøs debatt om likestilling er en adekvat virkelighetsbeskrivelse.
Dette budskapet ble gjentatt i et oppslag i Dagbladet 2. august under tittelen ”En tikkende bombe”. Her hevder Torbjørn Røe Isaksen, Kristin Clemet og Thomas Hylland Eriksen at kritiske røster ikke slipper til i den konsensusbaserte likestillingsdebatten. I følge Hylland-Eriksen er dette ”farlig” fordi vi ikke vet hva ”feminiseringen av samfunnet” gjør med mannen. Røe Isaksen, derimot, hevder å bli satt i samme bås som Eivind Berge dersom han ikke er enig i at likestillingen har vært et gode for menn. Ja vel?
I ”Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen” stiller Cathrine Holst viktige spørsmål til den ulne feminismekritikken som verserer. Til tross for at det burde være en selvfølge, påpeker hun at første premiss for en seriøs debatt om likestilling er en adekvat virkelighetsbeskrivelse. En slik beskrivelse vitner om at kvinner er sterkt underrepresentert i eliteposisjoner, tjener mindre og gjør en overveiende større del av husarbeidet. Kvinner utsettes også oftere for seksualisert vold og menneskehandel. Motstand mot likestilling må derfor enten skyldes uvitenhet eller at man, av ulike grunner, velger å se vekk i fra dette?
Denne måten å inndele og omtale kjønn på, er basert på utdaterte stereotypier om kjønn, som har lite feste i virkeligheten
Påstanden om konsensus på likestillingsfeltet etterlater også spørsmålstegn. I min masteroppgave analyserte jeg partienes likestillingspolitikk i skjæringsfeltet mellom familie- og arbeidsliv fra 80-tallet og frem til i dag. Jeg kan derfor slå fast (for dem som måtte tvile) at den partipolitiske likestillingspolitikken er langt fra konsensusbasert. Istedet finner vi klare skillelinjer i spørsmålene om barnehagepolitikk, fedrekvote, kontantstøtte, likestillingsloven, likestillingsombudet, likelønn og kvotering. Så nøyaktig hvilke politiske perspektiver er det som fortrenges?
En annen gjenklang i debatten er at samfunnet har blitt ”feminisert”, på bekostning av menns mulighet til å lykkes. I følge Hylland Eriksen kan feminiseringen betegnes som en kultur som er ”lyttende, dialogorientert der det er fint å vise følelser og ufint å bestemme egenrådig”. Dette er, for det første, en av mange særdeles uklare definisjoner av feminisering. For det andre er det vanskelig å forstå hvorfor dette er en samfunnsutvikling vi burde beklage? Vi mangler fremdeles en presisering av hva denne påståtte feminiseringen egentlig innebærer. For hvilke egenskaper er det som er eksklusivt maskuline og feminine, spør Holst? Fra mitt ståsted er denne måten å inndele og omtale kjønn på basert på utdaterte stereotypier om kjønn, og som har lite feste i virkeligheten. Det er en slik upresis begrepsbruk som faktisk er ”farlig”.
Problemet med feminismekritikken vagheten i det som sies og mangelen på klar tale, paradoksalt nok, fra de som sier at de ønsker mer ”klar tale” og mer ”åpen debatt”.
Tilsvarende er det i beste fall svært mangelfullt å hevde at det er en årsakssammenheng mellom ”feminiseringen av samfunnet” og at noen grupper av menn nå sliter mer. Langt mer sannsynlig er det at nye ”vinnere” og ”tapere” skapes av samfunnsutviklingen generelt, og ikke som et produkt av at bestemte ”kjønnede egenskaper” har smittet over på samfunnet. I den offentlige debatten er det i tillegg konstruert et motsetningsforhold mellom utsatte grupper av menn, og videreføring av likestillingen. Min holdning er at vi alltid skal ivareta sårbare grupper i samfunnet, om det gjelder menn eller kvinner. Dessuten rammer også menns problemer kvinner i form av vold og overgrep. For meg er derfor det å jobbe med likestilling og menns problematikk to sider av samme sak.
For de fleste menn har likestillingen vært et vinnerprosjekt. Den har gitt menn mer handlingsrom, frihet og mulighet til å definere seg selv. At det finnes menn som lengter tilbake til de gamle kjønnsrollene, er likevel ikke uventet. Og selvsagt skal de få si dette høyt, om de ønsker det. Men som Holst skriver, er problemet med feminismekritikken vagheten i det som sies og mangelen på klar tale, paradoksalt nok, fra de som sier at de ønsker mer ”klar tale” og mer ”åpen debatt”.
Publisert i Klassekampens Feminist, javisst-spalte 21.08.2012
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
Vær på vakt!
Som sikkert mange andre begynn eg å ta eit skritt tilbake frå den konstante straumen av nyheiter om korona, vaksiner og udugelege presidenter. Men noko […]
Klistremerkekrigen
En skjønn augustkveld uten ferieprogram. Vi er på vei hjem fra vår lokale ballbane, bare noen hundre meter fra leiligheten. Vi er tre små og […]
Fantastisk bra, Malin. Tusen takk for at du gidder å gå i møte med alle de merkelige feminismepåstandene som kommer. Når de kommer fra personer med såpass mye autoritet som Thomas Hylland Eriksen, er det kjempeviktig. Du er velformulert og flink, stå på!
Hei Anne Marie. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding! jada, så sannelig jeg gidder. Irritasjonen spinner inni hodet mitt uansett, så
jeg kan like så godt skrive det ned:)
Siden 2009 har jeg drevet en mannsgruppe (mannsforum.net) sammen med en del andre menn. Vi har åpne møter og foredragsholdere. La meg først si noe om hva jeg enig med min partifelle Malin i. Ulikheter er et samfunnsonde. Når et samfunn har undertrykkelse på ett område vil de ofte ha det også på andre. “ideologi” er videre et vanskelig ord. Lager lett en ullen debatt. Det er vanskelig å dokumentere underliggende ideologi (den som ligger bak den konkrete teksten i ordvalg, hva som tematriseres, type begrunnelse,osv) og videre hva ideologi er i “praksis” fordi det krever veldig omfattende begrunnelser for å være vederheftig dokumentert.
Man kan være overbevist uten at man kan vise til dokumentasjon. Eksempelvis er jeg overbevist at om at når Jonas Gahr Støre brøt internasjonale konvensjoner og diplomatisk praksis for å hjelpe en mor til å ta barna sine fra faren (trolig med en del gode grunner) så ville dette aldri skjedd dersom den som med gode grunner vill ta barn fra moren var en far. En av grunnene for dette er feministisk ideologi. Tror jeg.
Jeg viser her til vårt møte 8.mars i år om barnebortføring (Litteraturhuset var ledig denne dagen, det lå ingen intensjon om provokasjon i det) Se websiden vår.
Straks vi snakker om diskriminerende praksis snakker vi om noe mye mer konkret enn ideologi. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) tok for ti år siden opp det poenget at menn har obligatorisk samfunnstjeneste (verneplikt). Kvinner har det ikke. Dette er diskriminerende, ble det sagt. I 2011 sa LDO at den måten pappapermisjonen er organisert på er mannsdiskriminerende. Dersom vi er enige eller uenige i dette har vi et mye bedre utgangspunkt for en god debatt enn de svevende debattene vi ofte ser, der poenget primært synes å være veltalende, evt å snakke om debatten snarere enn å føre den. Er du enig med LDO i at dette er to eksempler på forkasterlig diskriminering av menn, Malin?
Mer generelt er det ikke overraskende at menn protesterer mot sider ved likestillingen i Norge der likestillingsloven ikke er kjønnsnøytral (“…likhet mellom kjønnene og og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling”).
Dersom statlig politikk og politisk overbevisning fører til at en gruppe får mer makt enn de hadde før, og en annen får mindre vil det lett skje at representanter for gruppe nr. 2 tar til motmæle, tildels med dårlige, tildels med gode argumenter. Ingen politikk er eller ideell bevegelse (som kvinnebevegelsen ønsker å være) er ufeilbarlig.
Ragnar Næss: Det er sant at (mange) menn må gjennomføre verneplikt, mens kvinner slipper, og det er sant at det oftest er kvinnene som får barna etter en skilsmisse. Kanskje vi ville fått et annet og bedre forsvar om vi også hadde kvinnelig verneplikt?
Men når du sier “kvinnebevegelsen” skjærer du vel omtrent alle kvinner som mener noe over én kam?
Det er naturligvis veldig trist for de barna for ikke får se faren sin fordi moren nekter dem det. Selv kjenner jeg kun til tilfeller som ar nærmest omvendt: Faren gadd ikke se barna. Men det er jo ikke så bra for barna å besøke en som er fullstendig uinteressert i dem, så det er jo litt vanskelig å lage en kampsak av det. Og jeg er heller ikke ute etter en kamp mellom menn og kvinner: Vi må sammen forsøke etter beste evne å bygge videre på samfunnet. Jeg elsker menn, og det vil jeg nok alltid gjøre :-)
Jeg lurer på om dere også fokuserer på forebygging? Med færre skilsmisser vil problemet med menn som ikke ser barna sine bli mye mindre.
F eks obligatorisk kurs før man gifter seg, istedenfor obligatorisk megling når man skal skilles. Kanskje besteforeldre kan få sykelønn for syke barnebarn slik at far kan konsentrere seg om karriere? Kanskje det vil være bedre for samfunnet om vi fikk barn tidligere, dvs alle fikk en sum å leve av i to år uansett tidligere lønn? Hvertfall for første barnet (jeg er opptatt av miljø, og kloden er jo litt overbefolket med fullt opp av arbeidsløse). Eller kanskje obligatorisk foreldrekurs når første barnet kommer? Eller noe helt annet lurt som du kommer på?