Mannens rettigheter i likestillings-Norge
av gjesteblogger Tone Salomonsen:
De senere årene har « mannens rettigheter i likestillings-Norge» vært et stadig tilbakevendende tema for debatt. Ekstremvariantene har vakt mest oppmerksomhet, som f.eks massemorderen Anders Behring Breiviks og bloggeren Eivind Berge, mest kjent for å ha fremført trusler på antifeminist-bloggen sin. Det er lett å være uenig og avskrive voldelige ekstremister som disse to og det gjør også de aller fleste. Men debatten om menns stilling i det såkalte «likestillingssamfunnet» er ikke avskrevet av den grunn.
Uten sammenligning for øvrig, har bl.a. kjønnsforskere som Jørgen Lorentzen engasjert seg i de såkalte «marginaliserte mennene» sin frustrasjon. Lederen for Reform (ressurssenter for Menn), Are Saastad, uttalte nylig at likestillingen langt på vei har gått på bekostning av menn og at frustrasjonen over dette kan føre til hat (Dagsnytt 18, 01.aug). I artikkelen «Kampen for tilværelsen» (Morgenbladet 09 aug.) søker journalist Frank Rossavik å forklare sinte menn med deres manglende reproduktive muligheter (dessverre går han i den fellen at han forklarer Berges bisarre holdninger ved bruk av en tilnærming som nærmest korresponderer med Berges virkelighetsforståelse). Det som kjennetegner debattene er at likestillingsprosjektet blir forstått som et tapsprosjekt for (marginaliserte) menn, en tilnærming som kanskje kom aller sterkest til uttrykk da historiker Nils Rune Langeland lanserte begrepet «vaginalstaten» for ti år siden. Mannen defineres som et offer for likestillingssamfunnet!
Diskursen om mannen som offer finnes etter min mening, i sin bredeste og mest folkelige form, i debatten om menns rettigheter som fedre etter samlivsbrudd. I denne debatten er det nærmest opplest og vedtatt at menn utnyttes av kvinner. Jeg vil her vise til en omfattende artikkel i BT Magasinet (07 juli). Artikkelens hovedpoeng er at mor tjener penger på såkalt samværssabotasje, fordi hun får mer i bidragsmidler jo mindre samvær far har med barna. Overskriften er «Pål, Øyvind og Marius får ikke treffe barna sine. Det tjener mødrene penger på.» Mors opptreden i konflikter om samværsrett blir m.a.o. utelukkende forstått som økonomisk motivert.
Nå kjenner ikke jeg disse tre enkeltsakene utover det som står å lese og kan derfor ikke uttale meg om de. Men dommer Rune Lium uttaler seg i mer generelle vendinger: «Hvis du har lav inntekt, er det ekstra viktig, og hvis den andre parten har høy inntekt, kan samværsavtalen få stor betydning for privatøkonomien. Skilsmisser er jo en økonomisk katastrofe i mange tilfeller». Og leder Roger Sollied Johansen i Foreningen 2 Foreldre (F2F) uttaler at «…Det er definitivt penger å tjene på eneansvar».
Når vi snakker om lav inntekt og om eneansvar, så er det som oftest mor vi snakker om. I stedet for å nøye seg med å slå fast at mor tjener penger på foreldreansvaret , er det virkelig betimelig å spørre hvorfor mor har så lav inntekt. For å si det med Holberg: «Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor han gjør det». For hvem er det som har mest permisjon, jobber redusert stilling, holder rede på bursdager, handler klær, lager mat og holder orden i en kjernefamilie? SSBs tidsbrukundersøkelse (2010) viser at mens 10 prosent av mennene vasket eller strøk tøy per dag, var andelen 36 prosent blant kvinnene. I gjennomsnitt brukte menn 3 minutter på denne typen husarbeid per dag, kvinner brukte 14 minutter. Nesten dobbelt så mange kvinner som menn tok oppvasken og gjorde rent og ryddet boligen per dag. Mens menn brukte 37 minutter når de laget mat og dekket bord per dag, brukte kvinner 50 minutter på slikt arbeid.
Fremdeles i 2010 var det klar forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder deltakelse i omsorgsarbeidet. I aldersgruppen 16-24 år var det 1 prosent av mennene og 6 prosent av kvinnene som passer og steller barn per dag. I aldersgruppen 25-44 er de tilsvarende tallene 39 prosent og 53 prosent. I samme aldersgruppe finner vi også tilsvarende forskjeller, blant annet i høytlesing og samtaler med barn, lek og annen omsorg for barn. Med disse tallene i bakhodet burde det ikke være så vanskelig å forstå at mor mener seg berettiget til å få mest ansvar for barna, også etter at samlivsbruddet er et faktum.
Hvilken betydning har så den skjeve ansvarsfordelingen for mors økonomi? En SSB-rapport (2010) viser at 43 prosent av kvinnene og 13 prosent av mennene jobber deltid. På Likestillingsombudet sine nettsider kan man lese at «kvinner jobber i gjennomsnitt nesten en dag mindre i uka enn menn. Forskjellen har vært stabil de siste tiårene. Forskjellen i arbeidstid er størst for kvinner og menn med barn under 16. Omtrent halvparten av kvinner med barn jobber deltid, sammenlignet med ca. 8 prosent av menn med barn» For menn er deltidsarbeid mer vanlig som et tillegg til studier eller mot slutten av arbeidslivet. Dersom hun har jobbet mye i redusert stilling eller blitt helt hjemmeværende mens de var et par, vil hun m.a.o. etter et brudd som oftest sitte igjen med en mye lavere inntekt enn mannen og må regne med en CV som ikke er fullt så prangende som mannens CV (og kvinner som velger å være i fulltidsarbeid befinner seg oftest i et yrke med lavere lønn enn mannens). Dermed reduseres mulighetene hennes til å forsørge seg selv og barna. Da er det kanskje ikke så rart at mor er svært avhengig av bidragsmidler også etter at samlivsbruddet er et faktum. Som barnas hovedforsørger skulle det bare mangle at ikke hun, d.v.s barna (!) , skulle få bidragsmidler deretter!
Det viktigste er likevel at det faktisk ikke er mor som tjener på bidragsmidlene, men først og fremst barna, og sånn skal det være! Før 2003 hadde ikke samværsmengde innvirkning på beregning av bidragsyters bidragsutgifter i det hele tatt. I tillegg var det bidragsyters inntekt som la grunnlaget for beregningene. Med ny bidragsordning skulle begges inntekt regnes med og satsene ble fra da av satt på grunnlag av andel samvær med barna og hva det koster å ha barn (forbruksutgifter, boutgifter og ev tilsynsutgifter)! Satsene ble differensiert etter alder, antall barn og antall overnattinger. Ordningen ble mye mer rettferdig og basert på barnas behov. Når ordningen ble innført, ble den derfor hilst velkommen av nettopp F2F. Samtidig ble den kritisert av andre, fordi man mente at bidragsmottaker ville tape penger. Daværende barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim uttalte i sin tid at den nye ordningen skulle stimulere far til mer samvær med barna. Med disse tilnærmingene kunne BTs oppslag denne sommeren likeså godt vært at fedre som forlanger mer samvær har økonomiske motiver!
For en feministisk sosialist er det opplagt at når noen (les: kvinner) får mer makt og innflytelse, må noen (les: menn) nødvendigvis miste noen av sine privilegier. I så måte bør det ikke overraske noen at likestillingskampen vil oppleves som et tapsprosjekt for menn. Dermed må man også regne med at feministiske krav vil møte kraftig motstand blant menn som føler sine interesser truet. Dessverre har ikke media og debattantene hittil greid å fange opp urimeligheten i generelle påstander om kvinners maktovergrep og man har heller ikke innsett at likestilling og kvinnefrigjøring er noe som tjener samfunnet i sin helhet!
Tone Salomonsen (f. 1974) er utdannet litteraturviter ved UiB . Hun er kvinnepolitisk leder i Hordaland SV.
Bilde 1:Money Money Moneyav images_of_money (CC BY 2.0).
Bilde 2: water running into cupav Benjamin Goldenberg (CC BY-NC-ND 2.0).
Bilde 3: father and son (1)av Gilzee (CC BY-NC-ND 2.0).
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Hva skjer under Arendalsuka 2021?
Det er mange spennende arrangementer om likestilling, inkludering og mangfold under årets Arendalsuka. Gada har påvegne av Maddam laget en oversikt over arrangementer vi anbefaler […]
Et øye for et øye? Menns ansvar til å avskaffe patriarkatet med gruppestøtte og gjenopprettende rettferdighet
07. Juni publiserte Aftenposten debattinnlegget Jeg er en fortvilet far til en voldtatt datter, om en far som delte sin refleksjon rundt sine egne reaksjoner […]
Bra blogg, Tone!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Jeg har vanskelig for å forstå hvordan media og debattanter skal klare å fange opp urimeligheten i generelle utsagn etter å ha lest dette innlegget. Det du beskriver kan jo også ses på som en rettferdiggjøring av at mødre ikke inngår avtaler med fedre om den daglige omsorgen, for så å ende med hele omsorgen. For mange vil det nok være uforståelig at manglende avtaler om de økonomiske rammene under samlivet, skal føre til en slik berettigelse.
Jeg har forøvrig ikke noe tungt syn på dette, men jeg skjønner virkelig ikke hva innlegget skal beskrive eller endre.
Hei!
Synes du glemmer noen ting..
Du skriver “kvinner jobber i gjennomsnitt nesten en dag mindre i uka enn menn”, kan det være en sammenheng der med at kvinner gjør mer i huset ellers og har mer tid
med ungene? Det synes jeg virker logisk. Muligheten er der i alle fall.
I et forhold vil antageligvis kvinnen få økonomisk støtte av mannen for å få økonomien i huset til å gå rundt, så om hun tjener mindre så veier det kanskje litt opp
likevel mens de er i forholdet? Mannen tjener mer, men bruker mer også? Ingen tall på det?
Når en skilsmisse er gjennomført, så får kvinnen kompensasjon for å være eneforsørger. Mannen får mindre mulighet til å se ungen sin. Er det egentlig rettferdig?
Det at mange kvinner jobber deltidsarbeid er ikke mannen i huset sin feil, men tydeligvis er det rett og rimelig at han skal lide fordi han har heltidsarbeid.
Ellers skriver du også om “I aldersgruppen 16-24 år var det 1 prosent av mennene og 6 prosent av kvinnene som passer og steller barn per dag……”, glem nå ikke at
som regel er mennene eldre enn kvinnene de har barn med og dermed er det stor sjanse for at disse tallene er uriktige. Det kan være at mennene som var sammen med
kvinnene i aldersgruppen 16-24 år har havnet i gruppa 25-44 år. Samtidig er disse aldersgruppene mistenkelig ujevnt fordelt! Det er 8 år i første gruppa i andre
gruppa er det 18. Har du lekt med tallene for at det skal komme bedre ut for kvinnene? Det _kan_ virke sånn.
Hadde kanskje vært mer interessant om du tok for deg par som var lik i alder og arbeidsituasjon. Det er veldig vanskelig å forstå likestillingen i det du skriver når
situasjonene du tar for deg handler om kvinner og menn i helt forskjellige situasjoner. Her er konklusjonen jeg trekker: “Hvis du er mann og har heltidsjobb og får
barn med ei kvinne som har deltidsjobb, så bør du kutte ned på jobben din for å hindre at kvinnen får overtaket på deg om barneomsorgen, i tilfelle dere går fra
hverandre.”. En annen konklusjon: “Selv om ungen er din, så har du ikke like stor rett til å ha omsorgen fordi du har heltidsarbeid!”.
Synes det er trist at Norge er slik. Et par får et barn sammen og kvinnen nekter mannen å se ungene… og tjener på det. Artikkelen du refererer til handler om menn
som må via retten for å treffe ungen sin, om så bare annenhver helg, men så blir de fratatt retten. Ikke fordi de er dårlige foreldre eller skadelige for barna, men
fordi moren nekter å samarbeide med faren. Umulig å si ut i fra det du skriver om du synes dette er greit. Jeg synes det er helt forkastelig! Inhumant! Er det bare
penger som står i hodet på kvinnene som gjør dette? Hvis du deler omsorgen så deler du også utgiftene det koster å ha unger, derfor bør selvfølgelig bidraget moren
mottar blir mindre. Det er helt logisk! Problemet er at moren kan nekte å dele omsorgen og mannen må fortsatt betale. Hvis moren nekter, så burde hun også bli nektet
bidrag for omsorgen. Det er likestilling og rettferdighet, men neeei! Kvinner skal frem i retten og vinne alt! Det er ikke likestilling!
Sikkert mye annet jeg kunne skrive også, men det får holde.
Men, har du ikke fått det med deg… Årsaken til at de tallene er slik du presenterer dem, er jo at tMOE IKKE VIL SLIPPE FAR TIL på hjemmebane… ;0) Så. There u have it. De onde kvinnene vet å sikre seg og sitt ja..
Jeg må si meg ganske enig i mye av det Nååååjaaaa sier.
Finnes det ikke noen familiekontrakt man kan forholde seg til etter et brudd med barn inne i bildet? Så man ikke skulle ha noe å si, eller er jeg ganske dum som i det hele tatt kom på det?
Blir veldig overrasket over kommentarene over her. Jeg synes det er underlig at folk tenker at det er griskhet som driver folk uansett hva saken måtte dreie seg om. Jeg tenker og håper at uansett grunn til samlivsbrudd så må det være et mål at forholdet mellom foreldre er så bra som det lar seg gjøre, og at økonomien som er til rådighet blir brukt på best mulig måte.
Man blir jo ikke akkurat rik på barnebidrag. Onde kvinner? Trist at noen opplever verden slik.
Fint at du delte innlegget da Magne D Antonsen, og takk til deg som skrev Tone Salomonsen, bra sagt!
Ellen
Dette er en “logikk” av det virkelig makeløse slaget:
1) Mor har kunnet jobbe deltid fordi far har forsørget henne…
2) … og mor har dermed kunnet bruke mer tid på barna.
3) Derfor skal mor fortsette å ha barna etter samlivsbrudd …
4) … og far skal av den grunn fortsette å forsørge henne.
Eier du ikke hverken skam eller anstendighet, menneske?
Jeg ser poengene dine, men jeg syns det er en svært forenklet beskrivelse. Du skriver “Dersom hun har jobbet mye i redusert stilling eller blitt helt hjemmeværende mens de var et par, vil hun m.a.o. etter et brudd som oftest sitte igjen med en mye lavere inntekt enn mannen og må regne med en CV som ikke er fullt så prangende som mannens CV (og kvinner som velger å være i fulltidsarbeid befinner seg oftest i et yrke med lavere lønn enn mannens”. Jeg blir litt fornærmet på kvinners vegne når du vinkler det slik – når noen velger å gå hjemme så KAN det være et valg de gjør bevisst. Det er ikke slik at kvinner MÅ gå hjemme i årevis. Tvert om er det i flere husholdninger ikke økonomisk mulig at en av foreldrene går deltid. Ja – kvinner bli muligens forsørget av mennene, men vi får iallefall gi dem kreditt for å ha valgt det selv. I regnestykket er heller ikke praktiske gjøremål tatt med – av typen fikse bilen, kjøpe hvitevarer, klippe plenen og ordne hekken. Det kan hende at regnestykket ville vært annerledes hvis det ble lagt inn i “husarbeid”.
Bidragsreglene er ikke rettferdige. Senest i april i år ble loven endret fordi det viste seg at menn måtte betale for valgfri økonomisk endring som kvinner gjør. http://www.lofotposten.no/lokale_nyheter/article6016794.ece. Og når far stadig opplever at pengene ikke har gått til barna – fordi de stadig mangler skikkelige joggesko eller selskapsklær og far alikevel må betale for klær når de skal være hos ham – så er det klart det føles urettferdig.
I et brudd er det ofte mor som har hovedomsorg. Og idet mor får hovedomsorg så har hun og rett til å flytte hvor som helst i Norges land. Den andre forelderen må da være med å betale for reise frem og tilbake, selv om det er uforskyldt. I så måte er det dyrt å være den forelderen som ikke har omsorg. Enkelt regnestykke: Hvis jeg skulle bli skilt (vi har temmelig lik lønn), og siden min mann jobber turnus – ha hovedomsorg for barna, så har jeg råd til å sitte på huset. Han får ikke kjøpt seg en leilighet med mer enn ett soverom. Jeg er enig i at barna skal ha mulighet til å bli boende i huset. Men det må unektelig føles urettferdig at han må stille med sovesofa til barna når de er hos ham.
Til syvende og sist handler dette om penger. Og ingenting får frem folks følelser så enkelt som penger. Som ansatt i førstelinjen på NAV kommer jeg alikevel ikke unna erfaring: jeg har mange ganger opplevd at kvinner bruker samværet for å oppnå økonomisk gevinst. De holder seg foreksempel bevisst under grensen – like under (7 døgn, ikke 8) slik at far ikke skal få større samværsfradrag. Ikke alle! På langt nær.
Jeg klarer ikke å svelge denne saken helt uten bismak i munnen. Men kanskje hovedsaklig fordi det alltid er en personlig historie bak alle samlivsbrudd. Og fordi jeg ikke syns det skal være så svart/hvitt. Det er ikke nødvendigvis feil verken den ene eller den andre – i enkelt-tilfeller. Husarbeid og samvær med familien blir alltid satt opp som noe som skal og må deles. Jeg mener vi må bli tatt mer på alvor – at vi får stå for egne valg, og bli tatt på alvor på det. Det kan jo hende det er slik vi ønsker å ha det.
det er ikke mengden tid du pruker på ett prosjekt som er viktig, men hva du får gjort på den tiden du bruker.
hvis menn klarer å lage middag og dekke bordet på 37 minutter hvorfor skal han da få “kjeft” for at kvinner bruker 50 minutter på samme oppgaven?
hvis du sammenligner tid brukt på husarbeid for single menn og kvinner og tid brukt hos dem som er i parforhold, vil du nok se at menn bruker mindre tid på husarbeid uavhengig om de har partner eller ikke
kvinner, vil du ha 200 pyntegjenstander i stuen? greit, men da tørker du støv, vil du ha 4 meter rosebusk i hagen? javel, men da beskjærer du den selv
det er bare rett og rimelig at den som ønsker noe i huset som skaper ekstra arbeid tar seg av brorparten av det arbeidet det skaper. menn vil du ha hund? greit men da går du tur med den og plukker opp dritten
Til dere menn! SLUTT å ta på dere “offer hatten” det er bare ynkelig.
Dere slipper stort sett billig unna uansett.
Der finnes en ny generasjon pappaer og mammaer som tar ansvar ved samlivsbrudd, der barna blir satt først.
50/50 er klart den beste løsningen for alle parter.
Hipp hurra for at bortkjemte kjerringer og gamle sure gubber er en utdøende rase.
: )
Til dere menn! SLUTT å ta på dere “offerhatten” det er bare ynkelig.
Dere slipper stort sett billig unna uansett.
Jeg registrerer rundt meg at det finnes en ny generasjon pappaer og mammaer som tar ansvar ved samlivsbrudd, der barna blir satt først. 50/50 er klart den beste løsningen for alle parter.
Hipp hurra for at bortkjemte kjerringer og gamle sure gubber er en utdøende rase.
: )
Fantastisk bra innlegg – kan bare signeres med et par utdypinger;
hvis fedre mener seg likeverdige som omsorgspersoner for barn – så får de ta sin halvpart av jobben mens samlivet varer. Hvor mye man skal bry seg om barna sine skal IKKE være gjenstand for et regnestykke på hvor mange samværsdøgn man må ha for at det lønner seg for far.
Og så må vi snart få slutt på at “far får ikke lov” – det er på høy tid at vi snakker om “fedre som ikke gidder”. Samværssabotasje har flere sider, og det er like ille for ungene å ikke få se far fordi han ikke bryr seg om å stille opp.
Hvor blir det av DEN debatten?
LIkestilling betyr det at det skal være like mange kvinner som menn i alle mulige typer jobb og omvendtdet er neppe realistisk.
Menn og kvinner har forskjellige styrker og svakheter vi komplementerer hverandre det vi er ute etter i dette samfunnet er likeverd ikke likestilling likestilling er idiotisk og urealistisk hele likestillingskampen er både manne og kvinnefiendtlig siden feministene oppfører seg som menn fra 50 tallet mot menn og dømmer kvinner som tar andre valg en de mener er de riktige.
Omsorgsoppgaver er naturlig for kvinner programmert inn i biologien vår så de oppgavene blir ofte tatt av kvinner,men jeg ser ofte menn ta oppvask lage mat vaske klær ….jeg har ikke til dags dato sett enn kvinne bytte til vinterdekk jeg ser ikke kvinner få truende brev fra staten i 17 årsaldern (millitærtjeneste) og jeg ser ikke så mange kvinner reparere grunnmur vi er forskjellige med forskjellige biologiske instinkter forskjellig fysiologi.
Jeg er helt for likeverd eller likestilling hvis du vil,men når kvinner ikke vil kvitte seg med sine fordeler f.eks valgfri millitærplikt eller denne greia på skip “kvinner og barn først” er regelen vel med likeverd burde det vel være “barn først” jeg er for likeverd men det er jo menn som blir undertrykkt i norge ikke kvinner.
Man kan si mye rart om likestilling.. men akkurat på dette punktet er ikke kjønnene likestilt i det hele tatt, mannen henger fortsatt langt etter kvinnen. På papiret så har mannens rettigheter blitt noe styrket, i praksis så er det slik at så lenge kvinnen bestemmer seg for å nekte faren å treffe barna sine, så skal det ekstremt mye til for at faren kommer noen vei. Dette vet vi menn, jeg kjenner til og har hørt flere tragiske historier. I dagens Norge mener jeg at i utgangspunktet er menn og kvinner er like godt egnet til å være å hovedforsørger for våre barn.
Vi bruker kanskje ikke like mange minutter på husarbeid som kvinnen, men det kan forklares på mange måter, kanskje vi er mer effektive på husarbeidet og derfor bruker kortere tid, hvem vet? Det er en kjent sak at mange kvinner regelrett har støv på hjernen og derfor er veldig opptatt av husarbeid. Skulle det i tillegg være et besøk i hjemmet, kan du banne på at det er fullstendig krise hvis ikke huset er prikkfritt. Mange kvinner er livredde for hva andre skal tro om dem, og det kan de takke sine formødre for (snillpike-syndromet gjennom generasjoner med oppdragelse) Ikke rart at kvinner har et høyere snitt for mange minutter de bruker på husarbeid med andre ord. Heldigvis er menn flinke til mye rart i tillegg til å passe på barna våre. Vi har blant annet greie på dette med tall og vet veldig godt at statistikk skal tas med en stor klype salt, man kan ikke bare kaste rundt seg med tall fra undersøkelser for deretter si at sånn er det. Det er lett å vri å vende på slike tall.
Med utgangspunkt i noen av disse tallene vil jeg snu det hele på hodet og hevde at menn er bedre egnet til å være aleneforsørgere enn kvinner, det kan vi jo lese av tallene. Vi bruker kortere tid på middagen og husarbeidet, dermed har vi bedre tid til å være sammen med barna våre. Når vi i tillegg vet at mange alenemødre sliter med å sette grenser for barna sine i tenårene, og da blir venninner med døtrene sine og guttene gjør som de selv vil, burde saken være klar. ( til feministene: dette innlegget er skrevet med en viss grad av humor)
Hilsen en provosert og nybakt pappa som syns det er på høy tide at noen feminister roer seg litt ned og innser at vi ikke lenger lever på 60-tallet.
Far for to barn begge bor hos kvar sin mor, har fått føle korleis det er å bu i eit land der alt handler om penger og
barn kommer aller sist.Nesten desperate etter å gje deg minst muligt samver noko som er det første ein advokat opplyser
ei mor om.Advokater skulle vert utestengt fra alle samver saker dei er kunn intressert i å skape mest muligt konfligter
for å fylle lommene sine.Det meste går ut over barna som i verste fall føler skyld opp i eit samlivsbrudd pga all uroen
advokater kan skape for å dra saka lengst muligt.
Kommentar til Nina: Ikke alle mannfolk slipper billig, og det vet jeg alt om siden jeg er i lag med en mann som har en unge med ei fra et tidlig forhold. Da det ble slutt mellom dem to for mange år siden, ønsket han 50/50, men hun nektet siden det er mest økonomisk gunstig for henne å ha fullomsorg for ungen (overgangstønad, tilsynsstønad, 2 ganger barnetrygd, klasse 2 skatt). Da han sa at han skulle ta kontakt med Familiekontoret, ble han møtt med avsky og ble truet da med å flytte langt fra den kommunen vi bor i. Redd for å miste ungen, gikk han med på at hun fikk full omsorg, og dumme han leste ikke nøye gjennom avtalen for på siste punkt skrev hun at han skal ha samværsklasse 2, og at ungen kan være hos far når han måtte ønske, og siden det ikke sto spesifikk antall ekstra dager der, hvor ofte det er snakk om, så kunne ikke NAV endre barnebidrag til samværsklasse 4 uten videre. Noe som han angret i h* på den dag i dag at han gjorde det. Hun brukte nemlig det mot han i ett for å hevne seg. Og den full omsorgen hennes er bare oppskrytt for ungen er langt mer oftere hos oss enn mora i måned pga hennes jobb med turnusordning. Vi har derfor prøvd å få henne til å møte opp på familievernkontoret for å lage en ny avtale, men hun nekter!! Og sant skal sies så er det syvende sist vi som kjører han hit og dit og kjøper mye til han, siden han bor mer eller mindre fast hos oss, for hun gidder ikke å gjøre det. Den siste tiden har vi begynt å sende inn kvitteringer til NAV. Har fått en del kronasje tilbake, men det er ikke noe å skryte av. For her betaler vi tross alt ganske mye i barnebidrag fra før av, og i tillegg forsørger vi ungen i gjennomsnittlig mer enn 14 dager i mnd i løpet av året (han er her annen hver uke + noen dager ekstra pga kveldsvakten hennes, 3,5 uker sommerferie, 1 uke juleferie og 10 dager påskeferie).
Puh, godt med dagens utbrudd!
Og jeg har en lang rekke eksempler på mødre som sliter vettet av seg alene, mens fedrene sitter på avstand, sutrer over størrelsen på bidraget og saboterer avtalt samvær i hytt og gevær…. Ting går to veier, og vi må snart på en debatt om menn som ikke gidder.
Et velformulert innlegg, men som unnlater å ta opp problemstillingen som ligger til grunn for innlegget. Du henviser til en artikkel om hvordan økonomiske motiver ligger til grunn for samværssabotasje, for deretter å gå gjennom hvorfor mor ofte tjener mindre enn far og dermed er berettiget til støtte. Jeg tror de aller fleste menn og fedre er enige i at man skal bidra til barnas oppvekst også etter et brudd. Jeg tror faktisk de aller fleste også setter pris på mors innsats i hjemmet og innser at dette kan ha konsekvenser for hennes økonomi. DET ER IKKE DET SOM ER POENGET!
Ditt innlegg ender nemlig opp som et forsvarsskrift for mødre som ikke lar far møte ungene, ikke minst mot slutten hvor du fremhever at bidragene kommer barna til gode og ikke mor. Du unnlater vakkert å gå inn på problemet med at mor har alt å vinne på at far ikke deltar i barnas liv.
Som artikkelen du referer handler om; dersom mor ikke følger opp samværsavtalen – for eksempel ved å la far få barna en helg i måneden i stedet for annenhver helg – er konsekvensen at hun får høyere bidrag fra far. Over tid vil en slik praksis også kunne gi grunnlag for endring av samværsavtalen – retten vil i hovedsak se på hvor ofte far har ungene, og desverre i alt for liten grad gå inn på hvorfor.
Legg så til at fedre som ikke har fått med seg detaljene i forskjellen på delt samvær og delt bosted har minimale muligheter til å forhindre at mor flytter så ser man at i samværssaker er det langt igjen til mor og far er likestilt.
Til sist må jeg også kommentere betraktningene dine rundt husarbeidet;
Som også andre påpeker, dette handler ikke bare om arbeidsfordeling. Mor og far kan ha forskjellige oppfatninger av hvor ofte og hvor nøye det skal vaskes, og de kan også gjøre forskjellige valg med tanke på hvordan de lager middag som påvirker tidsbruken. Og ikke å forglemme, det er gjerne mor som har tatt avgjørelsen om at hun skal finne klærne til barna… Dessuten, husarbeid inkluderer sjelden maling av fasaden, reparasjon av gjerdet, bilvask, klipping av plen og annet arbeid som typisk utføres av mannen.
@Antitrist. Se blant annet dette innlegget hvor Sunniva argumenterer for at kvinner også burde ha verneplikt. https://maddam.no/2012/02/kvinne-gjor-din-plikt-krev-din-rett/. Kvinner må gi opp noen privilegier for et likestilt samfunn, og det samme må menn. Hilsen ei som ikke har reparert grunnmur, men som har montert kjøkken.
Hei!
Bloggen er fin, godt poeng og godt atdu tar dette opp.
Jeg er litt uenig, Barn nyter godt av dette skriver du. Hvordan???
Mødre bestemmer hva bidraget går til, det er for noen mødre ekstra frisørtimer, eller cafebesøk, eller en ekstra tur på byen med mye god drikke.
For andre er det til og betale ned lån, eller til mat.
Vi vet ikke og dette vet ikke du heller. hadde ungene fått dette uten at mor alene bestemmer bruken tenker jeg fedre hadde betalt og vært stille!!!!
En regulering av bruk her hadde ikke vært dumt.
Så neste punkt, I dag er det ikke bare og bare for fedre og få seg nytt bosted, med 15% egenkapital som kreves, så for fedre høre at de ikke klarer disse utgiftene grunnet at de betaler bidrag?? ( får høre dette i bank da de ber om lån).
At mor får hjelp økonomisk er bra, men skal ikke barna ha det godt hos far også???
Lovene er ikke oppdaterte, og hadde vi hatt det annerledes er jeg sikker på at vi hadde hatt færre samlivsbrudd.
Det er ikke likestilling her, og det er ikke gode rettigheter for barna heller, det er derimot gode rettigheter for mødre!!!!!!
Det kalles kjønnsdisriminering!!!! Og dette må menn stå opp mot, kvinner bruker Nav til og få bostøtte, overgangsstønad, barnetrygd, utvidet barnetrygd, tilskudd til barnetilsyn og barnebidrag, samt skatteklasse 2.
Hvilke lettelser får far??
Far må ofte kjøpe nytt sted og bo, nye klær til barn, nye leker, kanskje ny bil.Men han må betale bidrag og mer skatt, og jo mer mor har barne jo høyere bidrag.
Hvordan blir denne skjevheten bra for barna??? Hva er bra i at menn blir svakere økonomisk etter et smalivsbrudd? hvordan hjelper det barna??
Barna skal ha det godt hos mor og far, da har de det bra!!!!!!!!!
de skal ha et trygt og godt sted og bo hos far også, men hverken regjering eller NAV eller Ottar bryr seg om dette, men krav stilles det!!!
Så du tar kraftig feil her, og bør kikke på alle de fedre som ikke tjener en million i året, men de som jobber og sliter for 300.000 – 500.000 i året. De har det ikke lett. Og ja det er en del av dem!
At noen menn ikke bør ha ungene er vel et faktum, men det gjelder for mødre også, men merkelig nok så er menn stemplet fort mens kvinner blir beskyttet.
Om en kvinne vil skille seg, så del barna 50%, kvinnen kan ta ansvar og flytte ut selv og ikke be om bidrag, da er hun selvstendig, og tar ansvar. Hvis ikke er hun som mange sier thai damer er, en gull graver!!!!!!!!
Kvinner har det for lett, de får sydd puter under armene, er det rart menn er redd for og fedre?? det må betale til de blør!!!!!!!!! Og kvinner bare skal ha, og ha.
( merk, dette gjelder ikke alle kvinner. Noen kvinner er fornuftige og takk og pris for det, men noen er slik en god del faktisk).
Men lovene, de er slik, og de beskytter kvinner, IKKE menn eller barn!!!!!! Og det må vi gjøre noe med!!!
Barn trenger mor og far i livet sitt.
Selv er jeg mann og har vært/er utsatt for det mange menn her nevner som et kvinnesyndrom. Alle kvinner er ikke like opphengt i penger, men det er en kjennsgjerning at de er mange. Blir oppriktig trøtt av å lese at kvinner ofte har dårligere betalte jobber enn menn. Hvorfor har ikke kvinner valgt jobber som er bedre betalt? Skal menn straffes for at de har lykkes i å skaffe seg godt betalte jobber? Hvorfor ligger fokus på dette? Fokus burde ligge på at barna har det bra. Enhver pappa med stolthet for seg selv, betaler gladelig for at barnet skal ha et godt liv. Men i veldig mange tilfeller går pengene til mors levestandard. Lån, husleie osv. Da er det jo helt forståelig at samarbeidet mellom mor og far ikke blir bra. Mange mødre sitter med mer penger netto når bidragene har kommet enn det fedrene får netto pr måned (etter at han har betalt sine skyldigheter). Mor har kanskje insistert på å få sitte igjen i huset – adressen der barna er folkebokført. Det blir derfor umulig for pappan å få barnebidrag selv om han har barna 50%. Hvem vil gi fra seg tusenlapper pr måned hvis man med lovens rett kan la være? Mor må altså skrive under på et papir og godta at far får halve barnebidraget. Hvis ikke tilfaller bidraget mamman. Og da kommer vi til det moralske spørsmålet : hvor mange mødre er villige til å gjøre det?
Likestilling??
Altså, om man ER så redd for å miste arbeidstid eller måtte betale avdrag på unger så er det da vel for søren bare å bruke beskyttelse da!
Verden er da full nok av unger som ikke har det bra til at vi skal drive å peise på her og deretter krangle om hvem som skal betale for kalaset.
Jeg betaler skatt for at folk skal få kjøre bil, og selv tar jeg bussen, jeg betaler for alenemødres kontantstøtte og selv vil jeg ikke ha barn.
Ta den og svelg du alenefar som klager over barnebidragene. Du fikk i det minste et godt ligg utav det!
Menn har fått mange rettigheter til sine barn, men omtrent ingen av pliktene ihht til rettighetene. De betaler jo knapt barnebidrag lengre.
Hmm. I et avsnitt beskriver du at kvinner statistisk sett har mer omsorg for barn enn menn. Og at det ikke da er rart at de vil ha mest omsorg også etter et samlivsbrudd. Eller du bruker egentlig enda sterkere ord: “berettiget til”. Men fordi det finnes statistiske forskjeller mellom menn og kvinner generelt, så bør jo ikke disse brukes som et argument for barnefordelingssaker i enkelttilfeller. Far vil ha 50% omsorg, men kan ikke få det, fordi kvinner statistisk sett har tatt mer ansvar for barn enn menn?? Jeg trodde feminister kjempet for at generelle kjønnsstereotypier ikke skal legges til grunn for forskjellsbehandling, eller stå i veien for enkeltmenneskers valgmuligheter? Men det er kanskje ikke så rart hvis det ikke rammer kvinner? Har det falt deg inn at den store konsensusen om at menn ikke har like rettigheter ved samlivsbrudd, kanskje skyldes at det faktisk er slik? Eller kanskje det har det? I innlegget ditt virker det ikke som om du bruker mye krefetr på å bevise at dette ikke er tilfelle, men snarere rettferdiggjøre hvorfor det er slik. Noe som på ingen måte har noe med verken kvinnefrigjøring eller likestilling å gjøre.
@Ingrid jeg har lest og kommentert tidligere det er fremdeles ikke obligatorisk sesjon for kvinner personlig foretrekker jeg at dette landet legger ned denne motbydelige drapstreninga,men det skjer vel ikke med det første ikke når det fins kvinner som frivillig vil bli trent til og bli hjernevaska drapsmaskiner.
Guttebarn (jepp 17 år) blir i det minste innkalt og trua med arbeidsleir og fengsel.
Hilsen en som ikke har montert kjøkken,men som lager middag i det 7 dager i uka og tar oppvaka etterpå.
Synes det er ganske så interessant når #Ninja sier at vi menn skal slutte å ta på oss offer-rollen. Trodde den var kun tilegnet kvinner?
I barnefordelingssaker er det dessverre et trist kapittel at mor fremdeles står automatisk med makta, og den kan hun bruke kynisk og meget vel bevisst.
Likestilling og feminisme er ikke synonymt med hverandre.
Til Jenny!
Kjenner meg så godt igjen i din situasjon! Eneste forskjellen er at praksisen er 50% og NAV har godkjent samværsklasse med 14-15 døgn i mnd. ettersom barnehagen kunne bevitne det faktiske tilfellet med at far hentet/bringte i barnehagen.
Kjenner meg så godt igjen i situasjonen og forstår frustrasjonen! Over at mange (ikke alle) fedre blir straffet med skyhøye bidrag for deretter å ha overta større deler av omsorgen, på mange måter. De bidrar alt de kan, men får ingen annerkjennelse eller støtte fra systemet som skulle beskyttet barna, først og femst! Spesielt når fedre gjør alt de kan for å være en god far og enkelte mødre svikter fordi de kan.
Lykke til videre og håper at det vil bli rettferdig for barna i framtiden. At de har like stor rett til begge sine foreldre.
Det er ikke foreldrene som har rett til å være forelder, det er et privilegium en kan miste, men det er barna som har rett på mor og far, på lik linje. Og, i disse moderne tider, for å uttrykke det mest nøytralt, to foreldre.
Dette behøver ikke gjøres så komplisert. Det enkle spørsmålet er om det finnes en diskriminering av menn i vårt samfunn eller ikke. Hvis svaret er ja, er da ikke spørsmålet om menns rettigheter legitimt? For ikke å misforstås: At menn evt. diskrimineres betyr ikke at ikke kvinner også diskrimineres. —Når det gjelder spørsmålet om bidragsmidler er ikke spørsmålet om motivene så viktige etter mitt syn. . Det viktige er rettighetene (formell likhet) og sluttresultatet (reell likhet) for store grupper av mennesker. Per i dag sies det at dersom en mor bortfører et barn illegalt til utlandet så sender NAV penger til henne ut fra antakelsen om at kvinnen er den svakere part. Hvis derimot en mann gjør det, får han ikke penger. Dersom dette er sant, så er det urimelig ut fra alminnelig forståelse av rettferdighet. LDO har også tatt opp pappapermisjonen (fars rettigheter er avhengige av om mor er i jobb eller ikke) som diskriminerende og videre manglende samfunnstjeneste for kvinner tilsvarende militærtjeneste for menn (eller verneplikt også for kvinner) som diskriminerende. Vi er i dag gjordt oppmerksomme på at Undervisningsforbundets paragraf 15 sier at «minst 50%».av de tillitsvalgte skal være kvinner. Altså gjerne mer, men ikke mindre. Begrunnelsen later til å være at flertallet av medlemmene er kvinner. Men samtidig må de jo ut fra likestillingsloven være et problem at det er så få menn i denne sektoren. Å knesette prinsippet om mer kvinner blant de tillitsvalgte kan da knapt være i tråd med god likestillingspolitikk. Sett at et fagforbund for et mannsdominert sektor hadde laget en tilsvarende bestemmelse? Ingen av oss her er dumme og vi vet hva som ville skjedd.
For oss som er sosialister og tenker likhet blir det merkelig om temaet «Menns rettigheter i likestillingsnorge» straks skaper assosiasjoner til Breivik og Berge. Det er jo helt grotesk og betyr vel at noen har sovet i timen? Jeg håper at venstresidens kvinner innser at menn også diskrimineres på enkelte områder og at dette faktisk er et problem. De som har vært raskest ute med å påpeke menns problemer har vært FRP. Det er synd om venstresiden ikke makter å ta opp en sak som nå med rette er på dagsorden. Personlig har jeg sittet i likestillingsutvalg og har reist saker om usaklig forbigåelse av kvinner. Når det gjelder arbeid i hjemmet les hva Helene Aarseth skriver om kvinners maktmonopol i hjemmet i standardboka «Menns livssammenheng» (Holter og Aarseth 1993). At menn gjør mindre husarbeid enn kvinner betyr ikke nødvendigvis at mennene er unnasluntrere, men kan bety at det ikke er demokrati på kjøkkenet og i stua rett før tante Augusta kommer på besøk og den ene av ektefellene løper rundt er redd for at det ikke er bra nok. Igjen tror jeg ikke det er nøsvendig å si noe om hvem dette typisk er…