I sommer har likestillingsdebatten handlet om hvorvidt kvinner kan få alt – både karriere og et lykkelig familieliv. Debatten ble satt i gang av Anne- Marie Slaughter som skrev artikkelen ”Why women can´t have it all” i The Atlantic. Når debatten spredde seg til Norge ble det også her hevdet at feminister og likestillingsforkjempere muligens har gjort livet vanskeligere for kvinner og at kravet om likestilling nærmest har fått religiøse tendenser på bekostning av kvinners frie valg.

Jeg har tenkt mye på hvorfor det er slik at Norge har den største andelen deltidsarbeidende kvinner i kombinasjon med at topp- og ledersjikt er fullstendig dominert av menn. Og hvorfor klarer vi ikke å realisere likelønn til tross for at det har stått på den politiske agendaen siden begynnelsen av 80 tallet? Dette er paradokser i et av verdens mest likestilte land.

Dette innlegget er basert på en rekke samtaler jeg har hatt med kvinner (og menn) om kjønnsroller og likestilling i familie- og arbeidsliv.

Det begynner ofte med et slik utgangspunkt:

I Norge er vi likestilt. Kvinner og menn har derfor frihet til å velge akkurat hva de vil. Vi er ikke kjønn, men individer. Derfor tar vi våre individuelle valg utelukkende i tråd med våre personlige preferanser og livsprosjekter.

Det frie deltidsvalget

Du og din mann, velger derfor helt løsrevet fra samfunnet, at det er du (kvinnen) som skal arbeide deltid, når dere får barn. Det var bare sånn dere kunne få tiden til å strekke til. At du går inn i deltidsstatistikken som viser at ¾ av alle deltidsansatte er kvinner, er selvsagt tilfeldig.

Nei, ingen må komme her og si at det hadde noe med kjønnsroller å gjøre at du tok et større ansvar hjemme. Det var økonomiske grunner til at det ble slik. Det hadde seg tilfeldigvis slik at du tjente mindre enn din mann. Da sier det seg jo selv at det var du som måtte være hjemme i den trangt økonomiske etableringsfasen. For hvem har mulighet til å tenke på likestilling når det gjelder å få betalt regningene?

Dine individuelle utdanningspreferanser

Det at du tjener mindre enn din mann, er også ren tilfeldighet i din familie. En tilfeldighet, som tilfeldigvis sammenfaller med en statistikk som viser at kvinners månedslønn i gjennomsnittet utgjør 85 prosent av menns månedslønn.  Men det har ikke noe med kjønn å gjøre. Det har noe med yrkesvalg å gjøre, og yrkesvalget tok du i et vakuum.

Det var derfor rent tilfeldig at du hadde ganske like individuelle utdanningspreferanser som over 69 prosent av alle de andre individuelle kvinnene. Tilfeldigvis ville nesten 2/3 jobbe i det offentlige, fortrinnsvis innenfor helse- og sosialtjenester eller undervisning. Men at du ville jobbe innen utdanning og omsorg har ingenting med kjønnsroller å gjøre, eller at du ble oppfostret av kvinnelige omsorgspersoner både hjemme og det offentlige.

Yrkesvalget ditt hadde kanskje heller sammenheng med du ville jobbe i et yrke og på en arbeidsplass du kunne kombinere med familie. Du tenkte ikke så mye på at den fremtidige mannen din kanskje kunne ta hovedansvaret hjemme eller at dere kunne dele ansvaret likt. Studier viser at han faktisk heller ikke tenkte i de baner. Gutter ikke vurderer familie versus karriere, når de tar utdannelsesvalg, på samme måte som en del kvinner gjør. Gutta vet nemlig, at de kan få begge deler.

Det biologiske utgangspunkt

Dersom dine individuelle preferanser styres av noe, er det i hvert fall ikke av kjønnsroller. Det er biologien som styrer dette. Dette er også grunnen til at menn ikke har individuelle preferanser i retning av omsorg, verken i hjemmet eller i omsorgssektoren. Sånt er naturlig.

Men biologien kan gjerne være annerledes i andre land. I Italia er 25 prosent av alle sykepleiere menn, mens bare 7 prosent av sykepleierne i Norge er menn. I intervjuer sier de mannlige sykepleierne i Italia, at det var gleden av å yte omsorg, som gjorde at de valgte å bli sykepleier. Vi kan derfor konkludere med at det er i den norske kjønnsbiologien at omsorg er en kvinneting, for i andre land kan gjerne menn ha omsorgsgener.

De naturlige lønnsforskjellene

At ditt kvinnedominerte yrke tilfeldigvis er systematisk dårligere betalt enn sammenlignbare mannsdominerte yrker, er heller ikke noe å ta så merkelig. Vi blir fortalt at vi ikke produserer noe i omsorgen. Det gjør derimot menn i byggbransjen. At det er omsorgsyrkene som gjør det mulig produsere noe som helst, fordi det fristiller oss til å bruke arbeidskrafta utenfor hjemmet, er det derimot ingen som snakker om. Kvinners omsorgs tas for gitt fordi kvinner har pleid å gjøre disse oppgavene.

I alle individuelle familier

Du får barn nummer tre. Karrieren til mannen din har da skutt i været. Det hadde seg tilfeldigvis slik, akkurat i din familie, at mannen din aldri jobbet så mye som i småbarnsfasen. At statistikkene viser at det er symptomatisk for småbarnsfamilier flest, og at det er her lønnsgapet mellom kjønnene skyter fart, har ingenting med din familie å gjøre. Sånt er alltid helt tilfeldig, i alle individuelle familier.

Forfremmelsen det aldri ble noe av

Det var også når du fikk barn nummer tre, at du kunne blitt avdelingsleder på din arbeidsplass. Men leder blir du ikke. Nei, nå har det seg tilfeldigvis slik, at du nå har helt andre prioriteringer. Du vurderer ikke en gang å søke på lederstillingen. Dessuten – tenker du, hadde du antageligvis ikke fått stilingen uansett. Og det har du rett i. Ledere tenderer mot å ansette folk som ligner seg selv. Din mannlige leder ville kanskje derfor også tendere mot å ansette en som ligner på seg selv – fortrinnsvis en mann. Dessuten har han jo ikke sett så mye til deg de siste årene. Å ansette deg som leder kunne derfor bli ”litt vanskelig”. Det skjønner både du og han.

Men mannen din derimot, ja han fikk seg en lederstilling. At det ble slik, nettopp i din familie, at han ble leder og du jobbet deltid, var fordi din families preferanser og behov tilsa det. At din families preferanser sammenfaller med tall viser at to av tre ledere i Norge er menn, mens ¾ av alle deltidsarbeidende er kvinner, er en ren skjær tilfeldighet.

Og kanskje var det slik det gikk til at det stort sett er menn som styrer og kvinner som steller?

Cathrine Holst skriver i ”Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen”:

Av de nærmere 70 000 sysselsatte som jobber ufrivillig deltid (de som oppgir at de vil jobbe mer), er nesten 80 prosent kvinner. Kvinners gjennomsnittslønn er lavere enn menns i alle bransjer og næringer. Mens kvinner i dag i gjennomsnitt gjør nesten fire timer ulønnet husholdningsarbeid daglig, gjør menn drøyt to og en halv

Videre skriver hun:

Over 70 prosent av lederne i staten er menn, over 80 prosent av rådmennene er det samme, mens mannsandelen blant norske ordførere er noe under 80 prosent. Rundt tre fjerdedeler av lederne i det private næringsliv er menn, over 80 prosent av topplederne. Tre av fire redaktører i norske medier er menn, sju av ti dommere, åtte av ti ledere av private kulturinstitusjoner

Behovet for likestillingspolitikk

Vi tar ikke våre valg i et vakuum, men styres også av ulike forventinger til kjønn og av det kjønnsrollemønsteret vi er oppfostret med. Vi lever fremdeles i et samfunn hvor menn er hovedforsørgere og kvinner er omsorgsgivere. Ikke alle kvinner vil være karrierekvinner og ha lederstillinger. Vi er forskjellig, og må ha respekt for ulike måter å innrette seg på. Problemet er ikke derfor ikke at noen kvinner vil være mer hjemme, til tross for at denne arbeidsdelingen er et økonomisk sjansespill, for den enkelte kvinne. På et overordnet nivå er det problematisk fordi det fører til at systematiske makt- og lønnsskjevheter mellom kjønnene, reproduseres fra generasjon til generasjon. Med så seiglivede kjønnsroller og urettferdige lønnsstrukturer, er det også misvisende å snakke om ”frihet til å ta individuelle valg”. For meg er ”frihet til” en illusjon, inntil vi har fått mer ”frihet fra”. Frihet fra kjønnsroller som definerer oss og urettferdige lønnsforskjeller som legger føringer for hvordan man skal få kabalen hjemme til å gå opp. Derfor trenger vi fremdeles likestillingspolitikk som kan stimulere til mer likestilling i familie- og arbeidsliv. Vi trenger også et arbeidsliv som er bedre tilpasset familielivet. Og vi må ha likelønn.

Når vi har kommet dit må gjerne kommentatorer, som mener at feministene har strekt “likestillingsstrikken” for langt, gjenoppta debatten om likestillingen ganger kvinner eller ei.

Bilde: WomansWorld6,Vintage Woman´s World Book, CC BY- NC 2.0

Bilde: WomansWorld4,Vintage Woman´s World Book, CC BY- NC 2.0