Om mammalykken på nett
På lørdag hadde Sunniva, Ingrid, Ingvild R. og Trine denne kronikken på trykk i Dagbladet.
Kronikken skapte debatt, og Lammelaaret har oppsummert svarinnleggene her.
Her er vårt svar til debatten som har fulgt:
Dagbladet bad oss i forrige uke skrive en tekst om hva mammablogging gjør med den moderne kvinnerollen. Målet var å si noe generelt om utviklingen av mammablogger. I ettertid ser vi at budskapet ble forstått på ulike måter. Her er en utdyping og svar på noen av kommentarene.
Målet med kronikken var å si at det er mye bra som skrives på mammabloggene. Det er en arena for mange engasjerte kvinner. De skriver godt om mange tema, og den siste trenden er at flere av mammabloggerne er selvstendig næringsdrivende eller blogger på heltid. Det er flott. Bloggernavnene som ble nevnt var eksempler på denne trenden.
Samtidig ville vi peke på at mammabloggen, som sjanger, ofte er preget av idyll. Og mammablogger kan, på linje med glansede ukeblader og kroppsfokuserte tabloidaviser, være med på å skape urealistiske forventninger. Disse forventningene går ofte særlig mot kvinner. Siden vi er opptatt av likestilling, og synes det er urettferdig dersom kjønnet ditt avgjør hvilke forventninger du møtes med, var dette noe vi ville peke på.
Kritikken vår var ikke ment mot enkeltbloggere, men mot sjangeren generelt. Hovedtendensen på mammabloggene er at man stadig skriver om lykken og idyllen. Det finnes samtidig unntak og mammabloggere som viser fram både rot og stress. Det har også responsen på kronikken vår vist. Vår bekymring er likevel framveksten av en sjanger der hovedtendensen er mange store og små forventninger rettet mot kvinner på hjemmebane.
Flere mammabloggere som ser på idyllen på mammabloggane som et fristed fra hverdagsmaset.
Noe på hjertet har svart på kronikken vår med at
«Jeg kan glede meg over disse innleggene fordi jeg vet, og håper også du vet, at livet ikke er en ‘rosa sky’ selv om det kan virke slik og jeg vet at ingen (heldigvis) har en fasit på hvordan livet skal være!».
Det er fint at mange ser det sånn. Men vi vil vise at ikke alle vil oppleve det på den måten. Astrid Valen Utvik skrev i sitt svar til kronikken at:
«Det lille vinduet du ser inn i noens liv, det er akkurat det; et lite vindu av virkeligheten, og det viser den delen av virkeligheten som akkurat den bloggeren har lyst til å vise frem. Og å tro at det lille vinduet er den hele og fulle sannheten, det er det vel ingen av oss som er så naive at vi tror på lenger vel? »
Her er vi uenige. Samme dag som vår kronikk stod på trykk i Dagbladet, advarte psykolog Finn Skårderud noen sider tidligere i avisen mot at blogging som «idealiserer og idylliserer et liv der fokus er på det ytre» kan være problematisk for leserne. Vi vet alle at mange av bloggene viser et glansbilde.
Vi blir påvirket av historiene vi leser om andres liv. Det kan være vanskelig å distansere seg fra det når vi stadig leser om andres idyll, og kun idyll. Det er krevende for leseren å stadig minne seg selv på at disse mammabloggene kun forteller den positive siden av historien. Til sammen, når vi ser totalen av bloggere som skriver om mammalykke, mener vi trenden kan skape urealistiske forventninger til kvinner. For selv om vi ser flere pappabloggere, er disse i sterkt mindretall. Det er stort sett kvinner som blogger om småbarnslivet. Vi drømmer om at far og mor skal ta likeverdig del i ansvaret, gleden og utfordringen ved å få barn, også på nettet.
Vi håper at flere hopper på bloggbølgen. Vi liker selv å drømme oss bort i andres blogger og bli inspirerte. Vi ønsker fedrebloggerne velkomne på banen og håper alle foredrebloggerne skriver litt mer om oppvask og hybelkaniner.
Bilde: Pink tulips av Laser Guided (CC BY 2.0).
Om forfatteren
trine
Eg er 29 år, bur på Haugerud og jobbar i SV. Distré og stort sett ganske blid. Liker å bruke tida mi på kaffi, bøker, skog og politikk.
Related Posts
-
Heia uenighet!
Etter å ha hørt på “Syklubb fra hælvete” om at kvinner må dyrke uenigheten, var mitt første instinkt å si at jeg var helt enig. […]
Kunnskap, kritikk og kvinnenettverk
Den 14. og 15. januar arrangerte SVs kvinnepolitiske utvalg sin årlige Kvinnekonferanse. Der møttes engasjerte SV-politikere fra hele landet for å diskutere viktige feministiske saker […]
Heisan! Må bare få skyte inn at sitatet mitt, som jeg regner med er hentet fra innlegget Happy ( som jeg ikke klarer å linke til, her jeg sitter og knoter på en mobil…), ikke hadde noe med fenomenet mammablogging å gjøre. Å skrive eller lese lykkelige mammablogger er ikke akkurat det som gjør livet mitt ålreit. Det var bl.a. d å kunne se det humoristiske i de fleste situasjoner som får meg til å se at hverdager og livet er bra. Klemz:) Pia
Hei Pia.
Takk for kommentaren, og du har heilt rett. Er veldig lei for det. Meinte å bruke kommentaren din som eit innspel til lukkelege blogginnlegg, men så har det blitt feil når det har blitt satt så tett saman med mammabloggar spesielt. Her har det rett og slett gått litt fort i svingane, og det har ikkje blitt dobbeltsjekka etter at teksten har blitt redigert. Har retta opp innlegget no og lover å vere meir forsiktig neste gong me bruker eit sitat på den måten.
Beste helsing Trine
Jeg synes dere skal tilegne dere en litt mer helhetlig kunnskap om et tema, før dere skal uttale dere om noe.
Det er mange mammabloggere som skriver om tidsklemma, om psykiske lidelser og samlivsbrudd, om vanskeligheter med barna osv osv. Det er ikke ALLE som er lykkelige 24/7 men de som faktisk er lykkelige og som har funnet sin vei i livet bør ikke få kritikk fordi de skriver om det.
Vi har fokusert på det negative i alt for lang tid nå, og jeg har selv sett hvordan mange føler at de ikke trenger å ta tak i sine problemer når de ser at andre også har problemer. Er det en sunnere blogging? At man trekker frem alt det negative slik at andre skal føle seg litt bedre fordi de ikke har orden i livet sitt de heller? Skal man bare snakke om tidsklamme og hvor dårlig foreldre man er fordi det er slik mange har det? Vil det gjøre dere ultrafeminister lykkeligere fordi da får ikke dere så dårlig samvittighet?
Som jeg skriver i bloggposten min:
“Man blir rett og slett litt lykkeligere hvis man trekker frem de gode følelsene og de gode stundene, og slutter å være så negativ om alt mulig. Regningene kommer, jobbe må man, sykdom og sorg oppleves og klærne vasker seg ikke på egenhånd. Sånn er det bare og sånn er det for alle.
Men de som stikker hodet ut og jubler når sola titter frem, er litt lykkeligere enn de som tenker at sola er snart borte igjen så ingenting å juble for
”
Hei Maddam og andre lesere!
Jeg begynte å skrive en kommentar til dere her i går natt, men endte opp med å bruke en haug med ord (som vanlig), så det endte opp med at jeg blogget et tilsvar til deres tilsvar ;) Les og kommenter gjerne. Og jeg må nok også signere både det Pia og Ane sier over her. Som Pia sier: jeg blir ikke lykkeligere (eller mindre lykkelig) av å lese eller skrive mammablogg. Og som Ane sier det; jeg tror på at de som jubler når solen titter frem, er litt lykkeligere enn de som tenker at sola snart er borte igjen, så det er nok ikke noe å juble for.
God tirsdag!
…og ja, glemte lenken til innlegget mitt; Jeg har det bra, og jeg deler det!
Ane: Å si at noen viser gir et ensidig bilde av tilværelsen sin er ikke det samme som å beskylde folk for å lyve om å være lykkelige.
Jeg har ingen mamma-blogg. Men jeg er mamma, og jeg ser nytten av å ha blogger som er både idylliske og triste. Jeg ser også nytten i å tenke sjæl.
Det er en ting som ikke slutter med å forundre meg, nemlig hvor stygge vi mennesker kan være med hverandre under etiketten: konstruktiv kritikk. Og som SerendipityCat påpeker, har kritikken vandret fra den ene gruppen bloggere til den andre. Som jeg selv vet, det er alltid noen som blir utpekt av mobbere, gang på gang.
Den kronikken dere skrev, beklager, men det er det største vissvas jeg noen sinne har sett, og fullstendig uten mål og mening. Hva med å heller skrive om egne personlige erfaringer rundt blogging? Og innse sine egne begrensninger?
Jeg avslutter med å legge ved en link til mitt bidrag i debatten: Den perfekte virkelighet
“Samme dag som vår kronikk stod på trykk i Dagbladet, advarte psykolog Finn Skårderud noen sider tidligere i avisen mot at blogging som «idealiserer og idylliserer et liv der fokus er på det ytre» kan være problematisk for leserne. Vi vet alle at mange av bloggene viser et glansbilde.”
Her blander dere snørr og bart. Det Skårderud advarer mot er idyllisering av et liv der fokus er på det ytre. Mammablogger (og pappablogger) har et større fokus på relasjoner. Selv om det kan virke idylliserende, blir det noe helt annet å fokusere på forbruk ala sminke, slanking og krølltangshopping enn å fokusere på å tilbringe mer tid med familie, med folk du er glad i og finne på gøye ting sammen. Enig?
Spennende tema da. Skulle gjerne hørt litt om på hvilken måte dere mener bloggere kan påvirke kvinnerollen positivt?
Bra med debatt og bra med moderering, ikke alltid så lett å si det man mener for alt kan jo misforstås. Det er hva som er så suverentmed bloggingen, at det blir debatt og diskusjon. Jeg ønsker så veldig for samfunnet at det virkelig går mot et likestilt samfunn, og det er lett å være utålmodig. Som samfunn i helhet er det nødvendig å akseptere en viss treghet i systemet. For meg i min lille mammaverden ser jeg det som min viktigste oppgave å oppdra mine to gutter tiånd ta ansvar i familieaktiviteter, gjøre dem klar over oppgaver som må gjøres og la de få de ferdighetene som trengs for å være en bra far, om de blir det. Og fine menn i morgendagens samfunn.
God dag og god debatt, damer og herrer!
ellens oase
Jeg synes at kronikken var både nyansert og reflekterende. Den tok opp ulike sider av mammablogging, og nevner blant annet et det private er politisk. mitt inntrykk er at svært mange av mammabloggene diskuterer politikk med utgangspunkt i hverdagserfaringer. det synes jeg er verdifult og viktig å løfte frem all den tid mange mener at mammabloggene bare er typisk “mamma/kvinneskvalder”. Kronikken trekker altså frem flere positive aspekter ved mammabloggingen. det er samtidig ikke til å komme unna at det å vise frem “livets lyse sider” gjør at mange lesere kan føle seg mislykket. Jeg er ikke enig med deg, Susanne K, om at kritikken til Skårderud ikke er relevant for noen av mammabloggene. Dersom man bare viser frem de vakre sidene av livet, de delikate frokostene, de nyoppussede rommene, og de stundene barna er harmoniske og blide, gir man et bilde av et familieliv preget av idyll. Dette er også fasade – familieliv i et utstillingsvindu, der man har valgt ut utvalgte deler av familielivet. Slike fremstillinger gjenspeiler derfor ikke familielivet slik det virkelig er for de fleste. For en leser kan dette gi en følelse av å være mislykket, fordi man ikke mestrer å skape en så harmonisk hverdag.
Det er ingenting galt med å fokusere på det positive, å kunne glede seg over de små tingene og de deilige øyeblikkene. Det trenger vi, og det liker vi både å vise frem og å se. Jeg tror imidlertid at mer realistiske blogger som viser livet slik det er, vil kunne gjøre mange kvinner godt. det er forventninger til kvinner i alle kanaler, knyttet til hvordan vi skal se ut, hvordan hjemmet skal være, at vi skal ha en karriere, at vi skal være gode mødre etc. Mitt inntrykk er at veldig mange kvinner føler at de ikke strekker til. Enig? Men hvor kommer denne uiltstrekkelighetsfølelsen fra? hvor kommer den dårlige samvittigheten fra? hvor kommer den stemmen fra, som sier at vi “burde” lagd mer mat fra bunnen av, burde trent mer, burde hatt mer tid med barna, burde, burde, burde..?
De er selvsagt ikke et produkt av mammablogger som fokuserer på de positive og det vakre, men en del av disse bloggene føyer seg inn i rekken av “ustillingsvinduer” og forventinger vi møter hele tiden og overalt. Det er samtidig viktig å påkeke at det er stor variasjon blant bloggene. som flere av dere sier er det også mange av dem som på ærlig vis tar opp hverdagsutfordringer. Det tror jeg er verdifult, slik at kvinner har en arena til å snakke sammen om slike problemstillinger. Jeg tror mange erfarer og kjenner på lignende problemstillinger, og det hjelper å føle at man ikke er alene om det.
Men vi er forskjellige, og liker forskjellige ting. Med et stort utvalgt av mammablogger vil jeg derfor anbefale kvinner å oppsøke blogger som får dem til å føle seg bra og gir mer inspirasjon. Om det er å se vakre og harmoniske hjem med veloppdragne unger, eller blogger som viser familielivet på godt og vondt, må være opp til den enkelte.
det er heller ikke tilfelle, som flere av dere hevder, at vi ikke liker å lese om skyggesidene av livet. Det er vel en grunn til at Ida Jackson med Virrvarr og Linnea myhre har vært en av våre største kvinnelige bloggere? Her er Ida Jackson sine tanker om positivitetstyranniet (som jeg kaller det): http://www.youtube.com/watch?v=WbRmf5bb-sc
Da jeg leste kronikken tenkte jeg at dette minner om cupcakes-debatten fra tidligere i år. Den som ble igangsatt av Marta Breens essay i Prosa. Flere bloggere ble også da provosert og skrev innlegg. Jeg møtte Breen til debatt i P2s Ekko etter et innlegg jeg selv skrev. Da som nå ble et sammensurium av temaer omkring både likestilling, familiepolitikk, damebladers overdimensjonerte fokus på kos, og blogging blandet sammen. Og da som nå synes jeg det hele bærer preg av en fordomsfull og nedlatende holdning til mange av de syslene kvinner driver med.
Jeg vet at for mange bloggende mammaer er bloggen en etterlengtet frisone i en hverdag preget av enormt stress for å få alt til å gå i hop. Det handler om beinhard prioritering og liten egentid. Mammabloggen er ofte en slags utvidet barselgruppe eller venninnegjeng hvor det reflekteres, deles inspirasjon og “snakkes” med andre i samme situasjon. Mainstreamkulturens skjønnshetshysteri og typiske damemagasiners innhold og påvirkning er uten tvil verdt oppmerksomhet og debatt. Men dette er en debatt så enormt mye større enn mammablogging. Eller rosablogging som kronikken så kjekt referer mammablogging som arvtaker til. Det samme gjelder også ikke minst debatt omkring likestilling og fedres rolle i hjemmet. Jeg synes derfor det på flere måter er utrolig trist når fokus rettes mot mammabloggerne på den måten denne kronikken gjør. Det harselleres omkring kvinenrs valg og ligger en indikasjon på kvinners ansvar for det meste som ikke funker ift blogging, vår kultur, likestilling, fedres samvær med barna etc. Dette er jeg helt uenig i.
Som et nytt element i debatten inkluderes mammaer som velger å si opp jobben og starte for seg selv for å få mer tid til barna og at de nettopp blogger om det. Her er jeg selv brukt som eksempel. Dere skriver: “… Nei, det er derimot at vi kan – og mer eller mindre skal – både være hjemmeværende og i full jobb. Vi leser idylliserte framstillinger av både arbeidsliv og hjemmeliv, samtidig.” Når jeg leser dette sitter jeg igjen med en følelse av at de valg kvinner gjør uansett er feil, og at det egentlig er svært lite mammaer har lov til å blogge om. Jeg har lyst til å stille spørsmål som Susanne K gjør over: På hvilken måte dere mener bloggere kan påvirke kvinnerollen positivt? Jeg mener nemlig bloggere gjør, og synes det hadde vært en spennende debatt!
Jeg synes Malin har mange gode poenger og stiller gode spørsmål.
Kan det være slik at bloggpåvirkningen er styrende for hvordan vi handler?
Jeg heller mot at hver enkelt av oss har et ansvar for hva vi velger inn i livet vårt. I motsetninger til relasjoner vi må forholde oss til er bloggkontakter frivillig. Vi må ikke oppsøke folk som gjør oss triste og som får oss til å føle oss mindreverdig.
Jeg oppfordrer folk til å være selektive med hva som leses. Velg bort det som har en negativ innvirkning.
Som en avslutning på debatten kan jeg bidra med følgende innlegg:
http://lammelaartanker.wordpress.com/2012/07/18/mamma-er-mamma-verst/
Jeg syntes alle skribenter bør ha tenkt igjennom hvorfor man ønsker å formidle noe. Bakgrunnen for maddam er at vi ønsket å bidra til at damer skulle skrive og diskutere politikk. Jeg tror ikke mammabloggerne bare er opptatt av sitt barn og lysestaker. Men; de bør tenke i gjennom om det er de historiene vi trenger mer av.
En parallell til fotballfruen, som nå er ivrig etter å si at det jo ikke er hele livet sitt hun blogger om (litt komisk at hun trekker frem krangling med kjæresten som et alternativ, men jeg skal la det poenget ligge til en annen gang). Det avtrykket hun etterlater seg er faktisk det hun skriver. Da går jeg ut i fra at det er det hun mener er viktig å skrive noe om!
Om man mener det er viktig at damer fremstår som opptatt av noe annet enn klær og sine egne unger, ja da får man skrive om noe annet enn det!
Det er utrolig nedlatende det du her skriver, Susanne. Hva vet du egentlig om mammabloggere og kvinnene bak? Bildet du beskriver er ihvertfall svært lite nyansert. Og du dømmer dem som kvinner og samfunnsborgere på kun en bit av deres liv. Flere mammabloggere er høyt utdannet, og har karrierejobber. Jeg kjenner en mammablogger med doktorgrad i kunsthistorie (hun er også ofte ekspertkommentator i dagspressen), ei annen er statsviter og jobber i fagstilling i offentlig forvaltning og en tredje og svært populær mamma-/interiørblogger er geolog. Sistnevnte fikk forøvrig nynorsk språkpris for sin blogg ett år. Og det tross at hun blogger om både interiør og mammahverdagen! Bloggen er en etterlengtet frisone i en stressende småbarnshverdag for disse kvinnene. I andre kanaler ytrer de seg selvfølgelig annerledes.
Jeg synes det dere skriver om blogging er svært lite nyansert og i et likestillingsperspektiv er det fullstendig feilslått.
Mammadamen:
Jeg syntes nesten det ser ut som du ikke harl lest det jeg skrev. Sitat: “Jeg tror ikke mammabloggerne bare er opptatt av sitt barn og lysestaker”. Hele poenget mitt er at man bør tenke på hva man skal skrive om. Jeg skriver IKKE at ingen kan skrive om mammarollen, men at mange kan tenkte seg om. Feks syntes jeg det ikke er bra hvordan mange både på blogg og FB legger ut masse detaljer om barna sine. Eller når en dame bare prater om bløtkakekjolen og hår før et bryllup, mens mannen legger ut meninger om samfunn. Enden på visa er at hun virker fjollete og han smart.
Det spiller jo ingen rolle hva slags utdanning man har! Skal det at man har doktorgrad være frikort til å skrive om hur enkle ting som helst og så skal det likesom fortsatt være smart? Og det er jo tydeligvis marked for både interiør og mamma i både bloggform og magasiner, men jeg hadde syntes det var mye kulere med en dame som hadde fått til en skikkelig pop-kult-geoblogg!
Jeg sier ikke at damer som blogger om unger er dumme, men jeg tror de med stort hell kunne vist litt flere sider av seg selv. For meg handler dette om noe så enkelt som å vise at mange damer også er flinke til andre ting enn å aktivisere unger og strikke babypledd.
Jeg vil si at det finnes ganske mange mammabloggere der ute som handler om veldig mye annet enn bare mammalivet. det finnes også mange bloggere som blogger om utfordringer de har hatt for å bli mamma og kanskje livet som mamma til et sykt barn. Tankevekkene og dype blogger som handler om mye annet enn bare barnet, lysestaker og cupcakes. Men det er jo ikke til å slå under en stol at hverdagen er mammalivet og at noen dager så blogger man om de enkle, nydlige, flotte og gode hverdagsgledene, men andre ganger så er livet litt grått. Og noen av oss blogger faktisk om livet når det er litt grått. MEN tips, hverdagsglimt og lykke er det folk helst vil lese om, det er min erfaring etter noen år som blogger hvor jeg blogger om livet mitt som adoptert, slankeoperert og mine 6 år med venting før jeg fikk mitt første barn. Jeg syntes jo det faktisk er beundringsverdig å klare å få så mange lesere som mange av mammabloggerene har. Å kunne ønske jeg også hadde fått det, for jeg som så mange andre også har mye på hjertet. Ikke sjalu, men imponert over hva disse bloggerene har fått til. Det er mange bra mammabloggere, alle unike og flotte både med mange eller få lesere. Vi kan kalle det fjollete og at man farger mammalivet rosa, men vi leser og koser oss og gleder oss over andres lykke :)
Maddam er helt irrelevant for kvinner, menn, feminisme, seksualitet, foreldre og alt annet som berører samfunnslivet forøvrig.
Ingen ting å hisse seg opp over, ikke noe å lære, ikke noe å huske og ingenting å glemme.
Fullstendig uten bedtydning.
En debatt er sunt selv om man til tider blir litt oppgitt.
I dag valgte jeg å skrive et innlegg som forklarer litt hvorfor jeg ikke skriver så mye om barna på bloggen, og iallefall ikke noe særlig mye negativt.
Les og kommenter gjerne :) http://minlykke.net/min-lykke-en-mammablogg/
God helg!
Klem fra Kristin