Jeg elsker sykling. På TV. Og nå er vi inne i sesongens høydepunkt med Tour de France. Jeg elsker nesten alt med den konkurransen. Det ligger i blandingen av de individuelle prestasjonene, lagprestasjonene, kunsten folk lager langs løypa, taktikken til lagene, leggene til rytterne og at vi i går fikk se den gule trøya kjøre opptrekk for en av sine egne hjelperyttere. Podiedamene er også en del av Tour de France, de er jeg ikke en like stor fan av.

For dere der ute som enda ikke har oppdaget denne fantastiske sporten kan jeg kjapt fortelle at podiedamene er de som deler ut premier til rytterne som har vunnet etappen eller en trøye. Under TDF er det mange konkuranser, en del offisielle og en del uoffisielle. Under de mer kjente er sammenlagttrøye, spurtpoengtrøye, klatrepoengtrøye og ungdomstrøye. Etter hver etappe kommer det to damer på podiet og deler ut trøye, blomter, kosedyr, smiler og kysser rytterne på kinnet. Kan kanskje virke som en triviell jobb men det er mange krav til jentene:

 To be a hotess (hostess), you must be classy, you have to smile no matter what, you are forbidden to flirt with the riders–beyond the required pecks on the cheek–and, of course, you must be gorgeous.  James Startt

Rittet har lange  tradisjoner, første Tour de France ble holdt i 1903. Selv om podiedamer er en tradisjon i et tradisjonsrikt ritt, synes jeg det er en dårlig ide. Damer til pynt er et konsept vi burde ha lagt fra oss for veldig lenge siden. Det er flere grunner til at jeg mener at akkurat Tour de France burde legge det fra seg.

Først og fremst har de ikke bruk for promoteringen. Rittet, navnet og konseptet er et innmari sterkt merkenavn. Touren har ikke behov for den ekstra (?) oppmerksomhetene jentene skaper. Den andre grunnen er at mye av det de gjør under dette rittet setter standaren for det de gjør i andre ritt. Så lenge TDF bruker jenter til pynt, kommer andre ritt også til å benytte seg av dette. Et eksempel er et helt nytt norsk ritt Glava Tour of Norway, tidligere Romeriket rundt, de har også podiedamer som kysser den mannlige rytteren. De har ingen tradisjoner å vise til. Sluttter Tour de France å bruke jenter for å kysse rytterne, slutter også resten av sykkelverden sannsynligvis med dette også.

Noen må dele ut blomster, jeg er ikke imot det. Og det kan til og med være en jente uten at jeg løfter på øyenbrynene. Men i dette rittet er fokuset på jentenes utseende og pynteevne satt i et system. Det er ca. 500 jenter som søker hvert år, av de 500 blir 50 tatt ut til intervju og av de velger ut hvem de ønsker til de ulike trøyene. En tidligere podiumjente sier at det vanskeligste med jobben er å opprettholde utseendet til enhver tid, det er visstnok spesielt vanskelig oppe på avsidesliggende fjell i over 30 plussgrader. Akkurat det har jeg full forståelse for. Men de må opprettholde det, la meg sitere  sportsjournalist Austin Schinde:

 You get to the finish line, victorious, and all you want to do is fall down. Then you see a beautiful woman holding a teddy bear for you. (…) The podium woman is every man’s dream girl. She is gorgeous, generous, and knows just enough about sports to show up and clap when good things happen.

Og da skjønner vi alle at damene er der for at mennene skal komme seg etter kraftanstrengelsen. Og for å holde kjeft, og bare klappe.

Ok, det er en grunn til. Jeg kan aldri bli podiedame i TDF og for aldri mulighet til å gifte meg med George Hincapie som podiumdamen Melanie Simonneau fikk i 2003. Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke kan bli det? En av grunnene finner du i innlegget om mine lår.  Selv om jeg er sjalu fordi jeg  (sannsynligvis) aldri kan bli en podiedame og derfor ikke gifte meg med George Hincepi eller Edvald, mener jeg det fortsatt det er fullstendig avleggs, og damer til pynt hører ikke hjem noen plass, heller ikke i verdens nydeligste sportsarrangement.

Bilde 1: Av chrisjohnbeckett (CC BY-NC-ND 2.0)