Hvorfor ble vi feminister i verdens mest likestilte land?

I blant blir jeg spurt om hvorfor unge damer er feminister i verdens mest likestilte land. Hva har kvinner her egentlig å sutre for? Spørsmålet har fått meg til å tenke over noen kvinnehistorier, erfaringer og episoder, som gjorde noe med meg. Her er noen av dem.

I ung alder lærer vi at begge kjønn er like mye verdt og at vi ”stort sett” er likestilte i Norge. ”Stort sett” fylles deretter ut med tall fra SSB som gir oss en pekepinn på hvilken fremtid vi går i møte. I følge statistikkene trer kvinner inn i et kjønnssegregert arbeidsmarked der de kvinnedominerte yrkene systematisk er dårligere verdsatt enn de mannsdominerte. Vi vil også befinne oss i et samfunns- og arbeidsliv der menn har betydelig mer makt og innflytelse enn oss. Alle statistikker tilsier dessuten at vi kommer til å ta et større ansvar hjemme, og at dette kommer til å gå på bekostning av vår karriere, lønn og pensjon. Når vi teller antall kroner og posisjoner og timer er vi altså ikke er helt likestilte, likevel. I følge statistikkene blir også tusenvis av kvinner voldtatt hvert år, tusenvis rammen av spiseforstyrrelser og veldig mange opplever trakassering. Tallene peker derfor i retning i av vi heller ikke er helt frie, når alt kommer til alt.

Tallene betyr ikke så mye for akkurat meg, tenker vi først. Men litt etter litt blir sammenhengen mellom tallene og vår hverdag ubehagelig nær.

Det begynner omtrent sånn her: på et tidspunkt oppdager vi vår første kvise, pupp eller et kjønnshår. Like etter skyller en bølge av utseende-, kropp- og sexmani innover generasjonen. Reklame, musikkvideoer, porno og tenåringsfilmer forteller oss hvordan unge kvinner skal se ut og hvordan vår seksualitet ”fungerer”. På dette tidspunktet begynner noen av oss å mistenke at det er et provoserende misforhold mellom hvordan unge kvinner blir fremstilt og hvordan vi faktisk er.

Så begynner symptomene på dette misforholdet å komme til overflaten. Den mest populære jenta i klassen må inn på en klinikk fordi hun har sluttet å spise. Nå vil ingen av de andre jentene spise heller, fordi hun er jo den peneste. Året etter går det rykter om at ei i parallellklassen ble voldtatt på en fest. Medelevene slår fast at hun må ha vært med på det sjøl fordi hun er så ”horete” og går med hvite gjennomsiktige bukser som gjør at den rosa g-strengen synes, på skolen. En tilfeldig dag i skolegården forteller ei jente til bestevenninnen at hun er engstelig for at kjæresten skal slå opp hvis hun ikke vil være med på analsex. Han har sett det på pornofilm og kameraten hans har allerede prøvd det. Det foreligger noen klare, men umulige forventninger.

Så er vi ikke lenger tenåringsjenter, men voksne, likestilte og profesjonelle kvinner. Vi ble lært at alle muligheter venter på oss, uavhengig av kjønn. Men nå begynner vi å tvile. For det skjer noe ”mellom linjene” i arbeidslivet, i organisasjonslivet, i partiene, på seminarer, møter og debatter, som er vanskelig å forklare. Mennene søker sammen, de bygger hverandre og tilfeldigvis havner hele guttegjengen i alle ledervervene. I blant opplever vi at temaene vi tar opp bagatelliseres, at vi blir forbigått og behandlet som søte småjenter eller flittige arbeidsmaur.

Og noen av oss begynner å tvile. Tvile på om vi faktisk har de samme mulighetene, uavhengig av kjønn, når alt kommer til alt?

SSB hadde riktignok varslet at det er slik verden henger sammen, og at menn har mer makt enn kvinner. Og vi tar på oss deler av ansvaret, for vi kunne tatt mer plass, ropt høyere og forlangt mer? Hvorfor gjorde vi ikke det? Vi erfarer uansett at maktforholdet mellom kjønnene er i tråd med tallene, og vi sier til oss selv  at vi aldri må høre på de som sier at vi er frie og likestilte.

Så ble vi kone og mor. Vi trodde mor og far skulle være like viktige, og at vi begge skulle ha karriere. Men så er vi hjemme med barna når de blir syke, mens hans karriere suser avgårde. Vi godtar det til en viss grad, men er redde for å have i kvinnefella…Det er dessuten svært vanskelig å få kravene fra arbeidslivet til å fungere med småbarnstiden på hjemmebane. Hvorfor oppleves det som vanskeligere for oss enn for vår partner?

Det er slike erfaringer, og mange flere, som danner bakteppet for de strukturelle og numeriske kjønnsskjevhetene og ufrihetene som påvirker kvinners liv i dag. I realiteten, og for oss, handler det derfor ikke først og fremst om tall, men om vår hverdag på skolen, på offentlige steder, i arbeidslivet og i hjemmet.

Med tiden har det også blitt  åpenbart at det er nødvendig å kjempe for frihet fra desevaluering, vold, trakassering, ydmykelse, forbigåelse og skjønnhetstyranni, da ingenting kan tas som en selvfølge. Feminismen som analyse og verktøy viser seg også å være like aktuell nå, som noen gang tidligere. Den hjelper oss å forstå det skjeve maktforholdet mellom kjønnene og det internaliserte kjønnsrollemønstret som utspiller seg på samtlige arenaer.

Feminismen minner oss samtidig om at vi er alt annet enn passive ofre – vi er den viktigste aktøren i arbeidet for mer likestilling, frihet og rettferdighet i våre egne liv. Likestillings- og kvinnefrigjøringsjobben er nemlig ikke overstått, selv om vi lenge har repetert at vi er best i klassen. Vi er nemlig ikke helt i mål, i følge SSB, men den aller viktigste indikatoren er likevel våre hverdagserfaringer der det skjeve maktforholdet og ufrihetene fremdeles kan merkes på kvinnekroppen.

Bilde: feminist writers,bfistermn´s Photostream, CC BY NC-SA 2.0

Om forfatteren

Malin

Malin

For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.

Visit Website

7 Comments

  1. Veldig bra innlegg! Kjønnsrollemønstrene gjenspeiler seg også i de offentlige institusjonene. Jeg har for eksempel klagd NAV inn til Likestillings og diskrimeringsombudet og fått medhold. Jeg tror mange ikke tenker bevisst over diskrimineringen fordi kvinner ofte ØNSKER å være mer hjemme med barna. Konsekvensen blir jo nødvendigvis å jobbe mindre. I sånne tilfeller er det altfor lett å gi seg selv ansvaret for hvorfor man havner i kvinnefella, framfor å se på den overordnede systemfeilen.

  2. Veldig bra innlegg, jeg liker godt at du får frem skjebnene, framfor å fokusere på tallene. Likestilling er langt, men ikke i mål. Likelønn er bare en liten del av den. Hva er dine tanker om likestillingen av mannlige og kvinnelige verdier?

  3. Faktisk et innlegg som får frem de tingene som viser at Feminisme fortsatt er viktig. Så lenge kvinner føler seg forbigått eller misforstått bare fordi de er kvinne og ikke mann, så har man en jobb å gjøre. Fokuset bør alikevell være mer DER og ikke på alle de andre tingene som handler om kjønnsroller og likestillingen av mannlige og kvinnlige verdier som blir spurt om over her.

    Vi må akseptere at MENNESKER er forskjellige og tar forskjellige valg. Ingen skal tvinges til å leve livet sitt på en spesiell måte bare fordi det skal tilfredstille feministene eller gjøre likestillingsstatistikken bedre på papiret. Respekten for kvinnene vil komme når vi kvinner begynner å respektere oss selv og slår tilbake ved å være sterke, selvstendige og med egne meninger som vi står for!

  4. Er enig i at det er nødvendig å kjempe.
    Har en anelse om at konflikt og forhandlinger ikke er så framtredende som det burde være. Mye har forandret seg i arbeidslivet, men mentaliteten har vel gjennomgått en betydelig mindre forandring. Jeg har selv vært vitne til at skoleflinke jenter har nøyd seg med å bli noe annet enn de ville. Jeg husker bl.a. to som ville bli henholdsvis lege og advokat, men begge ble sykepleiere. Lurer på om det var forventninger, følte eller reelle som avgjorde saken.

    Noe har forandret seg når en Justisminister kan trekke seg fordi han mener det krever så mye å være tilgjengelig for familien at han ikke kan beholde akkurat den jobben. Hvis vi får flere kvinner og menn i sentrale stillinger i samfunnet som gjør slike valg tror jeg faktisk de er de beste feministene. Ja, jeg tror menn kan være feminister. Da har vi gode forbilder. Det er ikke sikkert tvang og kvotering er det beste, men det er vel en måte å kvitte seg med ”oss mot dem-mnetaliteten.” Da snakker jeg både i arbeidslivet og på hjemmebane.

    For en del tiår siden var mannens ord lov. Hvis kvinnen ikke fant seg i det ble hun nærmest kastet på gata. Det var vel slik i arbeidslivet også. Jeg tror f.eks. Astrid Lindgren ble bedt om å gå hjem og bedrive kvinnesysler istedenfor å plage travle forleggere med bøkene sine. Jeg kjenner ikke til de historiske detaljene, men antar at det ikke var mennene som plutselig mente det var nok.

    Det gjelder vel ikke alle, men mange menn er som hunder.Vi har ikke vondt av å bli hustrent og møtt med litt motstand både på arbeid og hjemmebane. Vi må lære kunsten å uttrykke sinne og aggresjon på en fornuftig måte.Da hadde det kanskje blitt litt fortgang i arbeidet med å endre mentaliteten slik at de som vil bli lege og advokat kan gjøre det uten at de må velge mellom jobb og familie. Jeg har sett mange eksempler på at mange muslimer gjennomgår denne forandringen i Vesten. Det er positivt!

    Hvis barn ser dette samspillet hos sine foreldre tror jeg på forandring.

  5. Malin Author
    Malin 04/07/2012

    Hyggelig at du likte innlegget Ane:)

  6. Malin Author
    Malin 04/07/2012

    Takk for det, Frykte. Jeg tror ikke at mannlig og kvinnelige verdier er statiske størrelser, men i endring.
    I dag er det foreksempel mer regnet som manndig å ta ansvar og gi omsorg til sine barn. Før var dette helst kvinners jobb.
    At menn får en mer sentral plass i hjemmet, og kvinner i arbeidslivet fører til at det ikke er så fastsatt hva som er
    kvinnelig og hva som er mannlig. kvinner er en så uensartet gruppe, og det samme er menn. derfor må målet være at
    de skal kunne definere selv.

  7. Malin Author
    Malin 04/07/2012

    @John. takk for kommentaren. her har du mange gode poeng, ja!